Politikk

Tøyen trenger færre kommunale boliger

Tøyen er et eksempel på hvordan folk kan bo i de samme nabolagene, men ikke tilhøre samme kultur, skriver Mykkeltveit.

Bilde: Wikimedia Commons / Mahlum

Etter Brennpunkt-dokumentaren vil det sikkert bli bedt om mye mer penger til bydelen, men det er bare ett tiltak som er bærekraftig.

Vi som bor på Tøyen, har de siste årene fått merke den positive effekten av et offentlig finansiert områdeløft. I etterkant av kunngjøringen har det kommet opp noen gøyale veggmalerier, og boligprisene har steget kraftig. Ved torget som tidligere var et sted man skyndte seg over, kan jeg nå sitte på bar og slurpe i meg en Brooklyn Lager til 128 kroner halvliteren. Tidligere måtte jeg minst ett t-banestopp av gårde når jeg følte for noe slikt.

Ingenting av dette har imidlertid kommet de som faktisk kunne trengt et løft, til gode. Det har ikke gagnet den andre halvparten av befolkningen på Tøyen, nemlig innvandrerbefolkningen, som var årsaken til at området pekte seg ut som en bydel med mange sosiale problemer.

Som Brennpunkt-dokumentaren som ble vist på NRK i går kveld får frem, er det forbløffende hvordan vi hvite middelklassenordmenn med høyere utdannelse og den ressurssvake innvandrerbefolkningen lever i parallelle virkeligheter i bydelen.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Fordelingsproblemer

Ungdommene som blir intervjuet i dokumentaren, beskriver et gatebilde med narkotikasalg og knivstikking og sier at det kan være farlig å være ute.

Folk som sitter foran TV-en rundt omkring i Norge, ser antakelig for seg ghettoer slik de har i USA og Sverige, steder der folk med hvit hud er redde for å bevege seg. Men selv har jeg bodd i området i nesten ti år, og har aldri sett noe kriminelt finne sted – bortsett fra rumenere som stjeler fra innsamlingsboksene til Fretex. Slik sett er Tøyen et eksempel på hvordan folk kan bo i de samme nabolagene, men ikke tilhøre samme kultur.

Potten har også gått til å lønne nordmenn som er «sosiale entreprenører».

Det skaper problemer når millionpotten fra områdeløftet skal fordeles. Pengene har kommet oss middelklassenordmenn til gode samtidig som fattigdommen og kriminaliteten øker blant innvandrerne. 1,5 millioner kroner har blitt brukt på veggmalerier. Det er estetikk som lokale nordmenn synes er flott og som ser bra ut i boligannonser, men som ungdommene i dokumentaren ikke helt ser ut til å skjønne poenget med. Fotballklubben deres har til sammenlikning fått 105 000 kroner.

Potten på 141 millioner har også gått til å lønne nordmenn som sitter i åpne kontorlandskap på det lokale aktivitetshuset og er «sosiale entreprenører». Det kommer ikke frem i dokumentaren hvordan det har bidratt til bedre boforholdene for innvandrerbefolkningen, men det er ikke spinnvilt å tro at pengene hadde kommet bedre til nytte andre steder.

Er fritidsklubber løsningen?

Hvor skulle man så brukt pengene? Overføringene til bydelen Tøyen som ligger i, er allerede store, så det er vanskelig å finne flere tiltak som ville hatt stor effekt.

I dokumentaren blir bedre tilbud av fritidsklubber trukket frem som et viktig virkemiddel for bydelens rotløse ungdom. Jeg er på et stadium i livet der jeg ikke har kontakt med tenåringer, men jeg trodde egentlig at fritidsklubber tilhørte 1990-tallet. Dagens ungdom sitter vel inne foran dataskjermene hvis de ikke er på organiserte aktiviteter?

Studier har sågar vist at ungdomsklubber kan være kontraproduktive.

Men her er vi igjen ved forskjellen mellom nordmenn og innvandrere: Den rotløse ungdommen på Tøyen bor i kommunale boliger. De består gjerne av små leiligheter med store familier, slik at barna i huset aldri får være alene. Det er nok én av årsakene til at de reker på gata og blir fanget opp i voldelige gjengmiljøer som driver med dopsalg.

Hvis kommunen steppet inn med et alternativ til gjengkriminaliteten, ville det sikkert være et bedre tiltak enn å lønne sosiale entreprenører, men neppe noen quick fix.

Studier av den svenske ungdomsforskeren Nikolaus Koutakis har sågar vist at ungdomsklubber kan være kontraproduktive. Ungdommer med den samme sosioøkonomiske bakgrunnen hadde større sjanse for å bli kriminelle dersom de gikk jevnlig på fritidsklubb. Klubbene ble altså steder der kriminalitet fostres. Det er selvsagt ikke gitt at man vil få slike resultater på Tøyen, men det viser at fritidsklubber ikke nødvendigvis løser problemet.

Kommunale ghettoer

Men hva er det egentlig som hjelper? I dokumentaren blir det fortalt hvordan færre kommunale boliger egentlig var en del av Tøyenløftet.

I mellomtiden har imidlertid lokale aktivister funnet ut at de vil stoppe nedsalget fordi Tøyen skal være for alle, ikke bare de høyt utdannende middelklassenordmennene. Det er for så vidt en fin tanke, men hva om prisen for mangfoldet er at ungdommer fortsetter å vokse opp i et miljø preget av vold og narkotika, og med rusmisbrukere og psykisk syke som naboer?

Slik får de et langt bedre sosialiseringstilbud enn noen sosionom kan tilby.

I andre land og andre storbyer har de større økonomiske forskjeller, og kommunale boliger er derfor mye vanligere. Vi skal være veldig glade for at det ikke er slik i Norge. Når man bor kraftig subsidiert, har man fint lite som motiverer en til å komme i jobb. Boligene er derfor fattigdomsfeller. Og når mange av dem finnes i samme område, har resultatet en tendens til å bli opphopning av sosiale problemer og ghettotilstander.

Kommunale boliger må derfor spres slik at barna som vokser opp i dem, vokser opp i et miljø der de fleste vennene deres kommer fra bedre kår. Slik får de et langt bedre sosialiseringstilbud enn noen sosionom kan tilby. I tillegg slipper man kameratgjenger der ingen har noe sted å være på kveldene. Det er egentlig en skandale at vi har latt ghettotilstander få slå rot i Norge. Det vi trenger, er en lov som begrenser antallet kommunale boliger per kvadratkilometer.

Se NRKs Brennpunkt-dokumentar om Tøyen her.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden