Nyhet

– Tradisjonelle holdninger står i veien for rekruttering av sikkerhetsklarerbare forskere

NTNU-professor Kristian Gjøsteen etterlyser tydeligere instrukser til universitetene fra forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø når stillinger for å styrke rikets beredskap innen cybersikkerhet skal besettes.

Bilde: Kollasj: NTNU / CC

NTNU-professor Kristian Gjøsteen mener regjeringen må tørre å stille flere krav til universitetene når stillinger innen kryptologi og IKT-sikkerhet skal besettes.

Minerva skrev nylig om at bare 9 av 18 nye forskere til rekrutteringsstillinger som regjeringen har opprettet for å styrke rikets beredskap mot spionasje, sabotasje og terror innen cybersikkerhet, kan sikkerhetsklareres.

Selv om Kristian Gjøsteen, professor i kryptologi ved Institutt for matematiske fag på NTNU, mener at årsakene er sammensatte, peker han samtidig på at tradisjonelle holdninger ved universitetene og i forvaltningsapparatet står i veien for ansettelser av sikkerhetsklarerbare forskere.

– Instituttene bestemmer selv

I samtale med Minerva sier Gjøsteen at han mener at spørsmålet om rekruttering av forskere som kan sikkerhetsklareres er en viktig problemstilling som fortjener mer oppmerksomhet.

Han ønsker samtidig å nyansere bildet som fremkommer i Minervas tidligere artikkel: I følge matematikkprofessoren gjøres det i realiteten vesentlige anstrengelser ved NTNU for å få rekruttert og utdannet sikkerhetsklarerbare Phd.-kandidater.  

– Instituttene (og den enkelte professor) velger selv hvem som skal ansettes, og en ansettelse er basert på en helhetlig vurdering, der også denne typen problemstillinger er tatt i betraktning.

– Jeg har selv ansatt kinesere i kryptostillinger, sier han og nyanserer samtidig trusselen fra kinesiske forskere.

– Jeg tror reelt sett at kineserne allerede har såpass god kompetanse innen kryptologi og de ikke trenger å få denne fra et universitet i Norge.

– Hadde det vært en iransk kandidat hadde det stilt seg annerledes, mener han og viser til at kompetansen i Iran ikke er like fremskreden som i Kina.

Les også: Etterretningstjenesten advarer mot kinesisk spionasje mot norske universiteter

Særlig bevissthet innen kryptologi

Samtidig peker Gjøsteen på at man innen hans eget fagfelt, kryptologi, kanskje har kommet lengre enn andre steder ved universitetene i å ha bevissthet rundt sikkerhetsmessige problemstillinger knyttet til forskning.

Kryptologi er vitenskapen om sikker (vanligvis hemmelig) kommunikasjon, og fagfeltet opererer således nettopp innen felt der også nasjonal sikkerhet er en relevant problemstilling.

– For store deler av universitetet er dette en underlig problemstilling, mener matematikeren, som tror at dette er betinget av en tradisjonell holdning som tilsier at man har størst fokus på å klare å tiltrekke seg de beste kandidatene i henhold til faglige kriterier.

Det handler blant annet om faglig prestisje og viljen til å hevde seg internasjonalt.

Til tross for dette avviser imidlertid Gjøsteen overfor Minerva at han har vært vitne til ansettelser av personer han tror kan utgjøre en sikkerhetstrussel for Norge, blant sine kolleger.

– Finnes det personer eller steder ved NTNU som du oppfatter ikke er lydhøre for denne typen bekymringer?

– Jeg kjenner ikke til noen. Men kan sikkert snakke bedre sammen og informere mer.

Da flere iranske studenter ved NTNU i 2014 ble nektet fortsatt opphold på grunnlag av en vurdering fra PST og måtte avbryte sine studier, engasjerte rektor Gunnar Bovim seg personlig for å stanse utkastelsene, med argumenter om at universitetet risikerte å “..tape kampen om de beste hodene.”

– Hva tenker du dette er betinget på?

– Det er en potensiell konflikt mellom universitetets behov for å få tak de beste hodene og Norges behov for å utdanne sikkerhetsklarerbare kandidater eller å ikke gi visse utdanninger til folk fra visse nasjoner. Det må vi alle akseptere og forsøke å lete etter fornuftige kompromisser.

Gjøsteen viser samtidig også til en rekke strukturelle utfordringer som står i veien for at norske kandidater søker på slike phd.-stillinger;

Det omfatter blant annet mangel på eksisterende kompetanse innen fagfelt som er relativt nye i Norge, en kombinasjon av uforutsigbare budsjetter og et godt arbeidsmarked som gjør at mange norske studenter allerede har signert en jobbkontrakt når phd.-stillinger lyses ut, og at fullførte phd.-studier ikke belønnes særlig av industrien.   

Les også: Utlendinger står for 2 av 3 doktorgrader innen teknologifag

Også en kultur i regjeringsapparatet

Samtidig peker Gjøsteen på at det også hersker en tilsvarende tilnærming til universitetenes akademiske frihet i regjeringsapparatet, og da særlig i Kunnskapsdepartementet, som tildeler forskningsmidlene.

Og at dette også bidrar til at det ikke stilles strengere kriterier, selv når det er snakk om stillinger som har blitt øremerket styrking av rikets beredskap mot spionasje, sabotasje og terror innen cybersikkerhet.

Det er en sterk kultur for ikke å styre universitetene, som igjen er betinget på at statlig finansiering ikke skal rokke ved den akademiske friheten.

– Jeg tror regjeringen forstår hva som foregår, men at institusjonelle og kulturelle hindringer som har med akademisk frihet og at regjeringen ikke skal styre universitetene for mye, gjør at det ikke stilles flere krav til universitetene når slike stillinger skal besettes.

– Det gjør at det er ukomfortabelt for regjeringen å si – dere skal! Og dermed har man heller ikke fått det til å fungere som det skal.

På den andre siden mener Gjøsteen at en tydelig instruks ville gjort det lettere for universitetene å være mer bevisst på hvem som ansettes.

– Det er klart at dersom denne typen kriterier står eksplisitt i tildelingsbrevet fra Kunnskapsdepartementet, så vil det også følges opp av universitetene.

– Bør Kunnskapsdepartementet bli tøffere / flinkere til å stille krav overfor universitetene i denne sammenhengen?

– Regjeringen bør ta en prat med universitetene om hvordan ansettelsene for disse øremerkede midlene har gått, og foreta en evaluering i henhold til det, foreslår han.

– Generelt synes jeg regjeringen bør følge opp denne problemstillingen, både overfor universitetene og andre aktører, fordi det er viktig for Norge som nasjon at vi løser dette. Jeg tror løsningen ligger mer i retning av å sikre en felles forståelse, heller enn å stille tøffere krav.

– Er dette viktig nok til at man skal gå på tvers av tradisjonelle prinsipper om akademisk frihet?

– Universitetene er helt avhengig av frihet, men her mener jeg det burde være mulig å finne gode kompromisser.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden