Spaltist

Transhumanisme og mobilbruk

Photo: Pixabay

Det ligger mye transhumanisme i kommunikasjonsrevolusjonene – fra røyksignaler til internett. Mens jeg sitter på T-banen uten å fikle med en mobil, oppstår likevel et ytterst menneskelig tomrom i bevisstheten min.

Har egentlig filosofi i dag noen interesse for samfunnet? La oss først så på noen eksempler:

Mitt gamle universitetsinstitutt, hvor filosofi er ett av fagene, gjennomgår for tiden endringer. I åtte år har vi hatt et såkalt Senter for fremragende forskning, hvor en stor gruppe fremragende (må vi tro) filosofer har fått tilført store pengesummer for å kunne konsentrere seg om fremragende (må vi tro) forskning, i stedet for å plages av kontakt med mindre fremragende (må vi tro) studenter og samfunnet for øvrig.

Hva denne forskningen har gått ut på har vært noe uklart, men på latin, nei, hva er det jeg sier, på engelsk, som har vært arbeidsspråket, het det seg at dette var et «Center for the Study of Mind in Nature», uten at dette har gjort noen klokere. Ikke minst fordi senteret har vært lokalisert så høyt oppe, på toppen av bygningen, at vi i etasjene under har hatt vanskelig for å nå opp til deres nivå, samtidig som høyden også har gjort at «Mind-en» der oppe har mistet kontakt med den naturen den skulle være i.

Uansett er dette prosjektet nå avsluttet, uten at det, så vidt jeg vet, har gitt resultater, ut over mange seminarer og artikler og bøker med begrenset relevans for noe som helst. Så i overensstemmelse med dette skal jeg ikke si mer om prosjektet, for det har neppe interesse for offentligheten.

Men etter at Mind-folkene har iført seg sine fallskjermer og hoppet ut av vinduene, for endelig å komme mer i kontakt med naturen, blir lokalene likevel ikke stående tomme. Nye friske krefter har allerede rykket inn eller opp. En gruppe som forsøkte å bli et nytt senter for fremragende forskning, men som ikke var fremragende nok, har likevel fått penger til å være et såkalt Toppforsk-prosjekt, og forskerne har dermed altså rett til å kalle seg toppforskere.

Uansett er dette prosjektet nå avsluttet, uten at det, så vidt jeg vet, har gitt resultater, ut over mange seminarer og artikler og bøker med begrenset relevans for noe som helst.

Prosjektet har fått navnet ConceptLab og driver angivelig med «conceptual engeneering». Hva dette innebærer, er like uklart, eller merkelig, som Mind in Nature-prosjektet. Men jeg tror meningen er at de skal utføre eksperimenter på begreper for deretter å ombygge dem, alt innenfor en avsondret abstrakt forestilt verden. Men ettersom også dette prosjektet er fullstendig uten interesse for offentligheten, skal jeg heller ikke si mer om det her.

Philosophy fiction

Beklageligvis etterlot Mind in Nature-folkene seg et så stort tomrom, både intelligensmessig og når det gjelder antall kontorer, at ConceptLab ikke var i nærheten av å fylle det. Men det er et nytt prosjekt i ferd med å gjøre: «What should not be bought and sold» heter det, og burde i utgangspunktet være av større interesse for samfunnet. Her (må vi tro) kunne NHO-Handel og forbrukerorganisasjoner henvende seg for å få råd om nettopp hva som skal selges og kjøpes. Hva kunne ha større interesse for samfunnet? Endelig noen relevante filosofer?

Faktisk ja, men ikke på grunn av dette med råd om kjøp og salg, for jeg tipper at heller ikke slikt vil samfunnet bry seg om. Butikkene selger uansett det markedet bestemmer, og vi kjøper det våre ønsker bestemmer, alt uavhengig av filosofers anbefalinger. Nei, interessen har blitt vakt fordi de filosofene som er knyttet til prosjektet – en leder, Ole Martin Moen, og en doktorstudent, Aksel Braanen Sterri – representerer en siste mote i filosofien som endelig har slått gjennom i media, nemlig noe som kalles transhumanisme.

Hva det er? Her kommer en god definisjon:

«Transhumanisme er en kulturell og intellektuell bevegelse som tror at vi kan, og skal, forbedre den menneskelige tilværelse gjennom bruk av avanserte teknologier. Et av kjernebegrepene i transhumanistisk tenkning er livsforlengelse: Gjennom genmanipulering, nanoteknologi, kloning og andre fremvoksende teknologier, kan evig liv snart bli mulig. Likeledes er transhumanister interessert i det stadig voksende antall teknologier som øker våre fysiske, intellektuelle, og psykologiske kapasiteter ut over hva mennesker er naturlig i stand til.»

Hva kunne ha større interesse for samfunnet? Endelig noen relevante filosofer?

Det ligger en del science fiction på lur her. Eller kanskje philosophy fiction, slikt vi finner hos Arthur C. Clarke. Moen, for eksempel, er blitt kjent for å ville la seg fryse ned når han dør, for så å bli gjenopplivet om flere tusen år (må vi tro, nei hva sier jeg, må vi håpe) når teknologien for det første er i stand til det, og for det andre i stand til å sikre et evig fysisk liv. Braanen Sterri på sin side er blitt kjent for noen utfordrende synspunkter om abort, særlig av Downs syndrom-tilfeller, på grensen til eugenikk, vil noen si, basert på de utfordrende synspunktene til den australske filosofen Peter Singer. Alt med det gode formål å forbedre menneskeheten.

I tillegg til disse to er det nylig også blitt tilsatt en annen transhumanistisk filosof ved instituttet, Anna Smajdor, denne gang blant de mindre fremragende filosofene, og i en lavere etasje. Hun går inn for å frigjøre kvinner fra graviditet ved å konstruere høyteknologiske «rugekasser», hvor det befruktede egget kan utvikles til en baby uten å plage kvinnen. Nå ja, filosofene klarer vel ikke selv å konstruere rugekassene, det må nok overlates til virkelige ingeniører, og ikke til conceptual engineers.

Transhumane telefoner

Når det gjelder Braanen Sterris synspunkter, har redaktør Andresen på sin (trigger warning: ironi følger) sedvanlig kortfattede måte gjennomgått og (må vi tro) tilbakevist dem, slik at jeg ikke skal si noe om dem her. Og min kone har i praksis tilbakevist Smajdors synspunkter ved å ha satt svært stor pris på sine fire svangerskap. Når det gjelder Moen skal jeg la ham være i fred nede i sin fryseboks, men det kan være at han vil bli tilbakevist av den globale oppvarmingen.

Derimot skal jeg si noe om transhumanisme generelt, og spesielt i forbindelse med et kritisk perspektiv på, av alle ting, mobiler.

Ut fra definisjonen ovenfor ser vel alle at denne begynner nokså moderat og ukontroversielt. Den sier at allerede et steinaldermenneske som lager en steinøks er en transhumanist. Alle teknologier kan brukes til å forbedre den menneskelige tilværelse. På den andre siden: Det har alltid vært mennesker som opp gjennom historien har fokusert på de negative sidene ved teknologi. Dem kunne vi kalle retrohumanister. De hevder at teknologien spiser opp den naturlige menneskeligheten, og bør begrenses om ikke helt avskaffes. For dem vil transhumanisme i betydningen overskridelse av menneskelighet bety utslettelse av menneskelighet. Blant filosofer er Heidegger et moderne eksempel. Skjønt han er positiv til slike primitive teknologier som hammer og sko. Han ser på enkel teknologi som en forlengelse av kroppen. Slik teknologi kan vi fylle med vår egen menneskelige følsomhet. Derimot er moderne og mer komplisert teknologi noe som motsatt bruker kroppen og våre intensjoner som en fremmedgjort forlengelse av seg selv. Den tingliggjør oss.

Selv har jeg stort sett vært en optimistisk transhumanist. Hvorfor skulle jeg ha noe i mot at livet mitt ble forlenget ved hjelp av teknologi? Hva er egentlig forskjellen på genterapi og penicilin? At avlinger økes ved hjelp av genmodifisering er helt greit. Interaktive datamaskiner som øker min IQ ville vært storartet.

Og teknologisk forbedring av menneskelig kommunikasjon er jo flott: Først ropte vi til hverandre. Over større avstander brukte vi røyksignaler, eller lot løpere, eller ryttere ta med seg budskap lagret i minnet eller som skrift. Så brukte vi kobberledninger til å transportere prikker og streker ved hjelp av elektriske strømmer, for så å kvitte oss med ledningene og sende prikkene og strekene og etterhvert stemmer gjennom luften fra kontinent til kontinent med radiobølger. Riktignok vendte vi tilbake til ledninger da vi bygde opp et telefonnett fra rundt 1900. Men så mot slutten av 1900-tallet kom mobilene: Ute på gaten ble det slutt på å lete etter og stå i kø for å komme inn i en telefonkiosk. Fra 1992 kunne mobilene også kommunisere små tekstmeldinger, og fra årtusenskiftet av fikk vi smarttelefoner med en rekke andre funksjoner ikke minst med oppkobling til internett.

Så dette kan vel ikke være annet enn positiv transhumanisme i betydningen utviding av menneskelig kapasitet? Men den siste tiden har jeg begynt å se ting som er skremmende, og enda verre: Jeg har begynt å tenke ting, noe som definitivt ikke er bra for filosofer.

Mange nøyer seg med å skru av lyden, og antar at de lysende skjermene i mørket ikke er forstyrrende.

Det jeg har sett, er at folk rundt meg i økende grad ikke bare ser ned på skjermen på mobilen sin mens de sitter.  For eksempel når jeg går på T-banen eller tar en buss sitter nær 95 prosent og stirrer på mobilen sin. Når vi stopper, er det flere som spretter opp, og i siste liten klarer å komme seg ut. Og vel ute fortsetter de å stirre på glassrektangelet mens de går, eller de har puttet små hodetelefoner i ørene og prater mens de gestikulerer. Ikke at det ikke prates i mobilen inne på trikken. Der må jeg ofte overhøre de mest melodramatiske intime samtaler, fremført både med høy røst og kavende gestikulasjoner.

Mobilbruk er også utbredt inne i konsertsaler og i teatre, selv om alle bes om å skru av tingen. Mange nøyer seg med å skru av lyden, og antar at de lysende skjermene i mørket ikke er forstyrrende. Mobilbruk foregår til og med i selskaper, der folk sitter rundt et bord og spiser og angivelig skal snakke sammen. Når det gjelder svært små barn, har de knapt kommet på besøk før de tar frem mobilen, mens foreldrene er lykkelige over å ha passivisert sine håpefulle.

Jeg er klar over at jeg høres ut som et grettent medlem av Fremtiden i våre hender. Men slik mobilbruk er også direkte farlig. En ting er bilister som stirrer og taster på glassrektangelet mens de kjører en bil i 100 km/t. Også mobil-fotgjengerne er i livsfare. Noen faller ned i åpne kummer på fortauet. En person, her i Norge, på Fauske stasjon, ble nylig drept av toget fordi han krysset et spor innelukket i sin mobilverden.

Dette var litt av det jeg har sett. Men nå kommer vi til det jeg har tenkt, og det har direkte relevans til vårt transhumanisme-tema. Mens jeg sitter på T-banen uten å fikle med en mobil, oppstår det nemlig et slags tomrom i bevisstheten min. Men dette tomrommet er ikke tomt, men snarere fylt av frihet. Litt kan jeg selvfølgelig kjede meg, men samtidig gir det rom for refleksjon som gir meg selvbevissthet. Denne kan uttrykkes i at jeg hele tiden kan tenke: Jeg tenker! Ikke i og for seg en stor prestasjon. Men ifølge Kant er det en betingelse for å ha bevissthet. Så jeg undres: Alle mobilbrukerne som uavlatelig lar sine mobiler fylle bevisstheten med nyheter og mail og sosiale medier: Kan det tenkes at dette utsletter det rom hvor selvbevissthet, og dermed i det hele tatt bevissthet, kan oppstå? Men i så fall, ettersom bevissthet må være noe som gjør oss til mennesker: Kan det tenkes at mobilbrukere er i ferd med å bli transhumane i den negative forstand at de ved hjelp av teknologi overskrider det menneskelige i retning av å bli, ja, et eller annet annet? Bevisstløse?

Min katt Lussy er snart 16 år, og har den siste tiden tatt det mer med ro. Hun foretrekke å sitte stille på trappen og se utover sitt rike. Av og til setter jeg meg ved siden av henne. Vi er begge tause. Ingen av oss har fremme en mobil. Jeg undres: Hva tenker hun? At hun tenker, er utvilsomt.  Jeg tenker: Kanskje er hun den eneste virkelige transhumanist jeg kjenner? Hva tenker hun om meg? At jeg er den siste retrohumanist hun kjenner?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden