Kommentar

Tre valg for britene

Labour og Jeremy Corbyn sitter med mye av makten over hva som skjer med Brexit, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Chatham House/Wikipedia. CC BY 2.0.

En ny folkeavstemning om Brexit er mer sannsynlig enn noen gang. Slik kan det bli en realitet.

Mens Theresa May desperat forsøker å få oppslutning om Brexit-avtalen i det britiske parlamentet, er det i virkeligheten Jeremy Corbyns Labour som sitter med mye av makten over Brexit. Det er fordi May etter all sannsynlighet er avhengig av støtte fra Labour-representanter for å få avtalen gjennom.

Som vi vet, mangler de konservative flertall i parlamentet uten det nord-irske partiet DUP (Demoratic Unionist Party). Mays Brexit-avtale innebærer en særposisjon for Nord-Irland, hvor irene i motsetning til resten av Storbritannia blir bundet av EUs tollover. Derfor vil unionistene i DUP etter alt å dømme stemme mot Theresa Mays avtale.

Det samme gjelder en betydelig fløy bestående av Brexit-tilhengere i hennes eget parti, ledet av backbencheren Jacob Rees-Mogg.

Hvordan vil så Labour bruke denne makten?

På en konferanse tidligere i høst ble Corbyn og resten av Labour-ledelsen enige om førsteprioritet for partiet er nyvalg. Hvis det ikke lar seg gjøre, ble en ny folkeavstemning om Brexit nevnt som en mulighet.

Skal vi tro Corbyn, vil han imidlertid forsøke å kjøpe seg tid til å forhandle frem det han mener er en «bedre avtale med EU».

Nå som splittelsen hos de konservative slår ut i full blomst, og May har kniven på strupen for å nå tidsfristen for utmeldelse av EU i mars 2019, er det nok krefter i Labour som vil presse i retning av en avstemning. Selv om Corbyn selv har uttalt at en potensielt ny avstemning ligger langt frem i tid, sa nestleder og skyggeminister Tom Watson følgende før helgen: Jo mer kaotisk den nåværende regjeringen fremstår, desto mer sannsynlig er en ny avstemning.

Skal vi tro meningsmålingene, støttes det av opinionen: En ny måling fra Yougov viser 54 prosent flertall for å bli i EU. Allerede for en måned siden marsjerte 700 000 briter for en People’s vote om den endelige avtalen.

Hva skal til for at en ny avstemning skal bli en realitet?

Det første som må skje for at en ny avstemning skal bli aktuelt, er naturligvis at Brexit-avtalen blir nedstemt i parlamentet. Blir den det, er vi i en situasjon der flere ting skje. Vi kan få et mistillitsforslag mot May, med det resultat at en av de hardere Brexit-forkjemperne, som Jacob Rees-Mogg eller Boris Johnson, tar over roret og forsøker å planlegge for en no-deal-Brexit. Men også en no-deal-Brexit vil kunne felles av parlamentet. 

Et annet alternativ er nyvalg, men siden dette krever ⅔ oppslutning i parlamentet, er det ikke sikkert det kan bli en realitet før de konservative har forsøkt absolutt alle løsninger, inkludert mistillit mot May.

Selv om Corbyn i dag sier at ny folkeavstemning ikke er et mål for Labour, er det – avhengig av tidspunktet nyvalget kommer på – sannsynlig at en ny folkeavstemning blir en del av agendaen for nyvalget.

Skal vi tro Corbyn, vil han imidlertid forsøke å kjøpe seg tid til å forhandle frem det han mener er en «bedre avtale med EU».

Men med tanke på at EU allerede har vært tydelige på at de har gitt britene den beste uttellingen de kunne få, er det vanskelig å se for seg hvorfor de skulle få noen utsettelse:

Den formelle fristen er mars 2019, utmeldelsen er igangsatt gjennom artikkel 50, og EU har hverken interesse av eller lovlig hjemmel for å fortsette forhandlingene med en ny partileder. Blir det nyvalg, er det dermed stor sjanse for at ny folkeavstemning blir neste skritt.

Hva skal det stemmes over?

En ny folkeavstemning vil sannsynligvis gi velgerne tre alternativer. Det ene er å støtte den fremforhandlede Brexit-avtalen, altså Theresa Mays avtale eller noe som likner på denne. Det andre vil være å forlate EU uten noen avtale. Det tredje vil være å bli i EU på dagens betingelser.

Hva er argumentene mot ny avstemning?

Det viktigste argumentet mot ny folkeavstemning deles både av May og Corbyn, og sier at folket allerede har talt. Å diskreditere valgresultatet fra 2016, vil høyst sannsynlig undergrave tilliten til politikken hos mange av de som stemte Leave. Vil demokratiet tåle noe slikt i en tid hvor det allerede råder en oppfatning hos mange om at elitene bestemmer?

Uavhengig av om et flertall av britene på nåværende tidspunkt ønsker å bli i EU fremfor no deal, kan man, med tre alternativer på stemmeseddelen, risikere at det alternativet som vinner ikke har mer enn 34 prosent oppslutning. Det kan, som denne artikkelen i Berlingske tidende peker på, være problematisk for legitimiteten.

Et annet praktisk motargument er tidslinjen. Den britiske valgkommisjonen anbefaler at en valgkamp bør vare i minst seks måneder, og da er vi allerede forbi mars 2019. Hvis britene er ute av EU og skal meldes inn igjen, må i teorien alle vilkår reforhandles.

Dessuten er det valg i EU-parlamentet i mai 2019. Man kan spørre seg hva som vil skje med dette valget hvis det er usikkert om britene er med.

Hva er argumentene for?

Som jeg har argumentert for tidligere, er det viktigste argumentet for ny folkeavstemning at det er først nå vi vet hva som er konsekvensene av Brexit. Det visste vi ikke da britene gikk til valgurnene i 2016. Selv om Theresa May har insistert på å levere Brexit, er ikke folkeavstemninger bindende i Storbritannia, men kun rådgivende.

Det er all grunn til å tro at den avtalen Theresa May har fremforhandlet, er det beste britene kan få – i alle fall hvis de vil unngå konflikt i Nord-Irland. Et apparat bestående av politikere, diplomater og byråkrater på begge sider har allerede hatt hodene i bløt i over to år. At EU skal ville fortsette å forhandle med en ny statsminister, enten det er Boris Johnson, Corbyn eller andre, er rett og slett lite sannsynlig.

Når mange av dem som stemte Leave fremdeles ikke er fornøyde med den avtalen man har greid å få til, kan man stille spørsmål ved om det gir mening å tviholde på resultatet fra 2016.

Veien videre

Theresa May har gjort rett i å følge mandatet fra folkeavstemningen og forsøke å fremforhandle en så god avtale som mulig. Hun har nok også rett i at det vil være vanskelig rent politisk å snu på målstreken.

Det samme vil nok gjelde hvis Labour tar over makten, ikke minst siden også Corbyn mener folkeavstemningen fra 2016 er bindende.

I en situasjon med kaos, regjeringsskifte og nyvalg kan det naturligvis hende at pipa får en annen lyd.

Men slik det ser ut akkurat nå, er nok Mays og Corbyns argument for å levere på folkeavstemningen fra 2016 viktig nok til at britene bør få oppleve å faktisk være ute av EU – enten det er med eller uten en avtale – før man går til det skrittet å avholde ny avstemning.

Lar man Brexit «synke inn» før et av partiene velger å gå til valg på ny avstemning, vil det styrke avstemningens legitimitet – i motsetning til om den avholdes i hui og hast som følge av politisk kaos.

Den tiden kan britene også ta seg. Selv om EUs lovverk ikke sier noe om å melde seg inn igjen, er det sannsynlig at britene vil få muligheten til å gå inn på samme vilkår som i dag – så lenge det ikke blir alt for langt frem i tid.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden