Politikk

Vi trenger et balansert forsvar

Argumentene for en mekanisert brigadestruktur er ikke basert på følelser. Det er ikke nostalgi når Hærens generalinspektør setter soldaten og ikke materiellet i sentrum, det er forståelse av krigens natur.

Under overskriften ”Kampfly eller hærstyrker – hva betyr «et balansert forsvar»?” som står på trykk i Norsk Militært Tidsskrift nr 2/2016 argumenterer tidligere forsvarssjef Sverre Diesen for at man ikke bør redusere antallet nye kampfly for å beholde en mekanisert brigadestruktur i Hæren. Diesen mener den mekaniserte brigaden er lite relevant, og begrunner dette blant annet med at den ikke vil være effektiv ved et angrep utenfor fastlands-Norge.

Dernest argumenterer han for at brigaden uansett vil respondere for sent, og være for liten, til å utgjøre en tellende forskjell ved et angrep mot fastlands-Norge. Diesen går også hardt ut mot det han betegner som ”decibelsamfunnets sletteste sider”, at offiserer uttaler seg om egen forsvarsgren.

Underforstått at denne gruppen ikke klarer å skille egne følelser fra tungtveiende faglige argumenter, og først og fremst søker å vinne frem ved å prate høyt og mye i håp om å få gjennomslag på den måten. Det er etter mitt syn god grunn til å diskutere disse synspunktene.

Jeg skal derfor først kommentere Diesens innledende argumenter, for så å vise til noe av den forskningen som er utført ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), der Diesen for tiden er ansatt som forsker på ”Avdeling for analyse”. I konklusjonen skal jeg oppsummere hvorfor det fortsatt er fremtidsrettet å satse på en mekanisert brigade i Hæren, og at det er vel verd å bruke de ekstra milliardene det vil kreve.

Ulike scenarier

Forskning på forsvarsstrukturer ved FFI tar utgangspunkt i et sett av scenarier. Disse beskriver mulige fremtidige utfordringer som man blant annet kan benytte til å teste egne strukturers ytelse mot. Mest utfordrende, og derfor også dimensjonerende, anses å være et såkalt «strategisk overfall» på fastlands-Norge. Dernest rangerer «begrenset angrep» som beskriver et mindre omfattende militært angrep. Et slikt angrep kan utføres både mot fastlandet og øygrupper under norsk jurisdiksjon, for eksempel Svalbard.

Det opereres med til sammen seks slike scenarioklasser, der den minst krevende av scenarioklassene er «militære fredstidsoperasjoner». Den eneste aktøren som vurderes å ha tilstrekkelig evne til å gjennomføre militære operasjoner mot Norge i de mest utfordrende scenarioklassene er Russland.

Diesen argumenterer innledningsvis i sin artikkel med at Norge bør redefinere den dimensjonerende trusselen fordi et strategisk overfall mot fastlands-Norge er svært lite sannsynlig. Årsaken til det er at et angrep på fastlandet vil føre til at NATO med stor sannsynlighet vil intervenere, og det er lite sannsynlig at Russland vil risikere det. Langt mer sannsynlig er det i følge Diesen at Russland vil forsøke å gjøre et militært utfall mot for eksempel Svalbard.

Hensikten vil være å påvirke norsk politikk i en viktig sak der våre to land ikke kan enes diplomatisk. Et slikt begrenset angrep kan bli vanskeligere å få NATO-støtte til mener Diesen. Først og fremst fordi det kan oppfattes å være en bilateral konflikt mellom Norge og Russland som ikke nødvendigvis har noe med artikkel-V forpliktelsene å gjøre.

Angrep mot Svalbard

Det er lett å være enig med Diesen i at et begrenset angrep mot Svalbard er mer sannsynlig enn et strategisk overfall på fastlands-Norge. Det betyr likevel ikke at dette scenariet uten videre bør være det dimensjonerende. Normalt defineres risiko som produktet av konsekvens og sannsynlighet. Konsekvensen av et begrenset angrep er åpenbart så mye mindre enn konsekvensene av et angrep på fastlands-Norge at sistnevnte bør fastholdes som dimensjonerende.

Det er da også i tråd med det FFI som institutt legger til grunn. Videre er det, så vidt artikkelforfatteren vet, aldri argumentert politisk for at evne til å bekjempe mål på Svalbard er det primære argument for at vi skal gjennomføre den største offentlige investeringen noensinne i form av nye kampfly.

La oss likevel legge dette argumentet til side, og være med på at det kan oppstå situasjoner der Russland vil prøve seg på en type ”strategisk kommunikasjon” med norske politikere der man setter militære styrker på Svalbard. Formålet vil i følge Diesen være å ”…understreke alvoret i [de] krav som er stilt ved demonstrativ bruk av militærmakt”.

Vi tenker oss følgelig at det legges en militær plan for å besette Svalbard av ”…et knippe militære toppsjefer anført av forsvarsminister og general Sergej Shoygu og generalstabssjefen, general Valerij Gerasimov. Denne eliten er utdannet ved noen av verdens beste og mest prestisjefylte militær- og generalstabsakademier og disponerer et omfattende etterretningsapparat til å holde seg orientert om vestlige militære kapasiteter i stor detalj.”, som Diesen formulerte det i en annen sammenheng på Minervanett.no nylig.

De vet således meget godt at den største trusselen mot operasjonen er at norske F-35 kan komme på skuddhold, noe som ikke bare kan forkludre operasjonen men som også vil sette landet i et lys som får det til å fremstå militært svakt dersom operasjonen ikke lykkes. Det er derfor rimelig å anta at de nevnte strategene, hvis de velger å angripe Svalbard, med høy synlighet vil sørge for at de har en tilstrekkelig stor og robust militær styrke godt oppsatt med luftvern til å møte den antatte trusselen fra en håndfull norske kampfly.

Kan ta Sysselmannen i husarrest

Mer sannsynlig er det kanskje at de velger en annen strategi? Norge har etablert en sedvane om ikke å ha militære styrker på øya, og det vil trolig sitte langt inne politisk å bryte dette mønsteret. Ved å lande et spesialstyrkeelement med sivilt fly, som Russland indirekte demonstrerte vilje og evne til i april i år, kan de raskt og effektivt ta Sysselmannen og hele hennes stab i husarrest. Presset på norske politikere vil være like effektivt som om man landsetter et antall militære kjøretøy på øya, eller plasserer militære fartøy i havna.

Det russiske propagandaapparatet vil selvsagt hevde at dette ikke er et militært angrep. Russisk lokalbefolkning på Svalbard har blitt behandlet urimelig av norske myndigheter, og styrken er der for å sørge for å beskytte disse og deres rettigheter, eller noe langs de linjer. Poenget er uansett at selv om det kan være militært mulig å ramme mål på Svalbard for norske kampfly, så vil en operasjon med hensikt å legge press på norske politikere lett kunne gjennomføres på en slik måte at det ikke vil være ønskelig eller effektivt å gjøre det.

En kan til og med tenke seg at det vil være direkte kontraproduktivt. Vi står med andre ord tilbake med det ironiske dilemmaet at en landstyrke som ville kunne løse problemet er meget vanskelig å få inn, mens de flyene som kunne ramme mål på Svalbard ikke er egnet for oppgaven. Vi kan følgelig, i dette scenariet, fort finne ut at vi uansett er avhengig av våre allierte og verdenssamfunnet for øvrig for å ta tilbake kontrollen på øya. Svalbardscenariet bør derfor, uansett sannsynlighet, ikke være det avgjørende for om vi velger den ene eller andre vektingen av Forsvaret.

Bastionforsvaret

Selv om det under de rådende politiske omstendigheter er lite sannsynlig at Russland vil forsøke å okkupere deler av norsk fastland, er det først og fremst det vi må innrette Forsvaret mot. Ikke fordi det er veldig sannsynlig, men fordi et strategisk overfall vil ha langt større både kort- og langsiktige konsekvenser for nasjonen enn et begrenset angrep mot Svalbard. Gitt at man er enig i premisset om at det er fornuftig å beholde strategisk overfall som det dimensjonerende scenariet, hvilken balanse bør det da være mellom luft- og landstyrker?

Diesen har selvfølgelig helt rett i at et kampfly har en overlegen evne til å forflytte seg raskt over store avstander, og at en ren tid-rom analyse gir det svar Diesen antyder: Norge bør kjøpe det maksimale antall kampfly forsvarsbudsjettet tillater på bekostning av alt annet. Hæren har med andre ord lite å stille opp med dersom evne til rask forflytning er det eneste relevante parameteret for å få best mulig forsvarsevne. Sjøforsvarets fartøy vil for øvrig heller ikke komme spesielt godt ut av en slik sammenligning, uten at Diesen omtaler hvilke konsekvens det bør ha i sin artikkel. Kan det være slik at vi må vurdere flere parametere enn hastighet når balansen i forsvarsstrukturen avgjøres? Svaret er selvfølgelig ja.

Hvis Russland etter nøye overveielse bestemmer seg for å iverksette det som ofte omtales som «bastionforsvaret», altså at de søker å oppnå større strategisk dybde ved å angripe vestover fra Kolahalvøya, er det trolig lite småstaten Norge alene kan gjøre militært for å hindre dette. I en tidlig fase handler det fra russisk side om å kunne avvise en håndfull norske kampfly, samt bryte gjennom vår grensevakt som selv med tilførsel av et jegerkompani vil ha begrenset effekt.

I løpet av noe tid vil antallet norske kampklare fly kanskje kunne økes til et par dusin, men da snakker vi sannsynligvis om en samlet respons- og forflytningstid på linje med det Hæren operer med, om ikke mer. De nøyaktige tider og kapasiteter er for øvrig ikke viktig for denne diskusjonen. Russland har som nevnt omfattende etterretningsressurser til å finne ut av dette, og vil tilpasse sin innsats deretter. De har mer enn nok å ta av. Fra norsk side er målet følgelig ikke nødvendigvis å kunne vinne en innledende fase, men å sørge for at det etableres en tydelig artikkel-V situasjon slik at våre allierte har en utvetydig sikkerhetspolitisk situasjon å fatte en beslutning på.

Behov for å angripe Norge?

Et interessant spørsmål å stille i denne sammenheng, dersom det norske Forsvaret er vektet så tungt mot et maksimalt antall kampfly at vi ikke lenger kan ta oss råd til en mekanisert brigade, er om det i det hele tatt er behov for å angripe Norge med tunge landstyrker? For dersom norske styrker bare består av ildledere og kampfly, så er det ingen grunn til å angripe med formasjoner som utgjør naturlige høyverdimål for flybomber. Man kan ganske enkelt bruke en kombinasjon av spesialstyrker og lett infanteri som hurtig setter seg på strategisk viktig sivil infrastruktur.

Hensikten er jo først og fremst å nekte norsk bruk av terrenget til å kunne lede ild på russiske styrker, og dersom landtrusselen utelukkende er infiltrasjon av ildledere kan en innrette seg mot å hindre dette. Samtidig som terreng nektes norske styrker i nord, kan det gjennomføres et bredt spekter av sabotasjeaksjoner i og utenfor Finnmark som har til hensikt å ramme den eneste kapasiteten som gjenstår som en trussel, kampflyene. Forsyningssystemet, strømnettet, flygerne selv, kampflybasene vil alle stå på listen over kritiske sårbarheter.

Siden et fåtall vellykkede raids vil sette ut en urimelig stor del av norsk kampkraft, er gevinsten ved å ramme denne evnen så stor at risikoen vil være vel verd å ta. Jeg understreker igjen at om Russland først går til en så drastisk eskalering som å forsøke å ta norsk landterritorium, og risikere en væpnet konflikt med NATO, så er viljen til å ta risiko allerede svært høy. Paradokset er følgelig at på samme måte som landstyrker i dag er helt avhengig av luftstøtte for å virke effektivt, er luftstyrkene avhengig av at egne landstyrker tvinger fienden til å velge en sammensetning av sine styrker som gjør at kampflyene har høyverdige mål å bekjempe.

Verst av alt, dersom vi stiller oss slik at en lett, delvis sivilkledd, hybrid styrke kan løse oppgaven, kan det bli vanskeligere å vinne politisk støtte for vår sak i NATO. Er det en klar artikkel-V situasjon, eller ser våre allierte bare proksystyrker med så svak kobling til Russland at man ikke ser seg tvunget til å oppfylle sine allianseforpliktelser?

Tre viktige hensyn

Et rimelig oppfølgingsspørsmål er selvsagt om en eneste mekanisert brigade, helt avhengig av tung luftstøtte, kan gjøre noe fra eller til? I utgangspunktet gjelder logikken over, noe Diesen også understreker, at en stormakt isolert sett selvsagt kan trumfe enhver innsats fra en småstat. I alle fall inntil småstaten får hjelp utenfra. Det er med andre ord tre viktige hensyn å ta når man balanserer Forsvaret: Hva gir den største avskrekkingseffekten før et angrep, hva gir best innledende responsevne forut for alliert støtte, og hvordan bør Forsvaret være organisert for best å utfylle NATO-støtten man kan forvente å få?

Jeg mener førstnevnte spørsmål er besvart gjennom analysen over. Dersom man fra russisk side forventer å møte godt beskyttede landstyrker med stor ildkraft og høy mobilitet, så kan de ikke ta sjansen på å vinne med lette, hybride styrker. Det må med andre ord planlegges med å gå inn tungt. Det er krevende, dyrt, vanskelig å argumentere bort i propagandaøyemed og det medfører høy risiko for betydelige egne tap.

Når det gjelder innledende responsevne er jeg i stort enig med Diesen. Her er det kampfly, eventuelt støttet av missilbærende u-båter, som vil være de viktigste effektorene fra norsk side. Elementer fra landstyrkene, vil sammen med våre spesialstyrker, primært kunne drive oppklaring og ildledelse mot høyverdige mål som luftvern og artillerisystemer. Styrkeforholdet, luftvernsituasjonen og den politiske risikoviljen vil avgjøre hvor offensivt det opereres med hovedstyrken. Avveininger mot neste fase, mottak av alliert støtte, vil også påvirke eventuelle beslutninger om å angripe eller å vente.

Gitt at det med stor sannsynlighet vil være behov for alliert støtte for å vinne tilbake kontrollen over norsk jord, det er tross alt snakk om en av verdens største militærmakter. Hvilken styrkesammensetning bør Norge ha da? I denne sammenhengen gjelder det altså å ha et nasjonalt forsvar som best legger til rette for alliert støtte. Her vil et tilstrekkelig mottaksapparat, interoperabilitet og vilje til å ta vår del av risikoen spille inn.

Det er etter mitt skjønn rimelig å anta at få eller ingen NATO-land vil stille et vesentlig styrkebidrag på bakken uten at vi bidrar substansielt selv. Det er i landstrid faren for tap av menneskeliv er størst, og vertsnasjonen må forutsetningsvis være villig til å bære en del av denne risikoen selv. Flystøtte vil trolig være det enkleste å få, og her teller Diesens argument om forflytningshastighet. Fly kan nemlig raskt både stilles og kalles tilbake om avgivende nasjon skulle vurdere det som nødvendig. Poenget er at dersom vi uansett trenger alliert støtte, så er det ikke spørsmålet om det tar en dag eller tre å flytte brigaden til Alta som er relevant.

I lys av dette er naturligvis bortimot meningsløst å redusere debatten om Forsvarets beste balanse til om man kan forflytte seg med 10 eller 1000 km/t. Innledende, hurtig respons er et viktig hensyn å ta, men ikke det eneste. For landstyrkene vil dessuten en fremgruppering i fredstid til Finmark, slik Forsvarssjefen foreslår i sitt innspill til langtidsmeldingen, bidra også til å løse utfordringen med forflytningshastighet.

Mekanisert brigade

Så langt har jeg argumentert for at Forsvaret også i fremtiden må holde seg med landstyrker som ikke gjør landet urimelig sårbart, blant annet for den type hybride operasjonsmønster som vi har sett utført så effektivt på Krim og i Øst-Ukraina. Det er likevel rimelig å spørre om disse landstyrkene må ha form av en mekanisert brigade? Her kunne man jo mistenke Hærens generalinspektør for å anbefale den type styrke som vil føre til minst mulig motstand i hans egne rekker.

Vel vitende om denne problematikken ba daværende generalinspektør i Hæren(GIH), general Robert Mood, FFI om å utrede spørsmålet om hvordan Hæren best kunne settes sammen for fremtiden. Det ble bestemt at man i utredningsarbeidet også burde inkludere Heimevernet. Som en følge av dette ble prosjekt 1143 ”Fremtidens landmakt” igangsatt på vårparten i 2009 med det for øyet å finne en mest mulig optimal landstruktur for den kommende 20-årsperioden. Prosjektet var vel å merke ikke en politisk bestilling for å få en langtidsmelding til å gå opp økonomisk, men et åpent spørsmål til instituttet om hva som ville gi best ytelse for det FFI anså realistisk å finansiere.

Siden utredningsoppgaven var så åpen og omfattende, ble det satt av både god tid og godt med menneskelige ressurser for å svare på utfordringen. Prosjektet ble ledet av seniorforsker Iver Johansen ved ”avdeling for Analyse”, og prosjektet fikk god hjelp fra øvrige avdelinger ved FFI etter behov. Hæren primært, men også HV og de andre forsvarsgrenene, ble invitert inn med særlig vekt på at man under strukturspillene som ble kjørt skulle ha bred representasjon. Kostnadsberegninger ble foretatt ved hjelp av eksperter på KOSTMOD, som er FFIs eget program for dette og som også brukes i en rekke andre sammenhenger.

Mange av delrapportene i dette prosjektet er naturlig nok graderte, men to sentrale rapporter i denne sammenheng, strukturrapporten og sluttrapporten er ugraderte og ligger som søkbare rapporter på FFIs egne nettsider for den interesserte leser (her og her). Artikkelformatet tillater ikke en detaljert gjennomgang, men de som laster ned rapportene vil se at tolv vidt forskjellige strukturer ble skissert i den innledende strukturrapporten. Ikke alle ble gjenstand for senere ytelsesberegninger.

En skissert operasjonell nektelsesstruktur, som ligner på den Klassekampen nylig omtalte i forbindelse med FFIs ”Terskelstudie”, ble tatt ut tidlig fordi den ikke løste alle oppgavene Hæren ble vurdert å ha. Lette, distribuerte og mekaniserte strukturer ble vurdert videre. I kapittel fem i sluttrapporten får man på overskriftsnivå en forklaring på hvorfor blant annet den distribuerte strukturen, som også har mye til felles med den operasjonelle nektelsesstrukturen, ikke ble tatt med som alternativ i sluttrapporten.

Den løste ganske enkelt ikke oppgaven, og viste seg svak for flere typer av utfordringer. Selv om studien viste at det finnes strukturer som klarer seg akseptabelt både innenfor et mer tradisjonelt lett infanteri og mekaniserte styrker, så var det de mekaniserte styrkene som ga det mest gunstige resultatet i kompromisset mellom kampkraft, kostnader og egne tapsrater. Mekaniserte styrker, organisert i brigadeforband, ble da også den endelige anbefalingen fra prosjektet. Sluttrapporten er utgitt 5. september 2012, og representerer det beste svaret FFI kunne gi etter mer enn tre år med forskning.

Forankret i forskning

Studier av landmakten, med den samme forskningsmessige rigiditet, et bredt sammensatt team, en lang rekke med spill og solide kostnadsanalyser har det meg bekjent ikke vært gjort ved FFI siden. Andre tanker er lansert, nevnte nektelsesstruktur er ett eksempel, men de fremstår uten det solide forskningsmessige belegg som lå til grunn for sluttrapporten i ”Fremtidens landmakt”. For ordens skyld, det dimensjonerende scenariet har ikke endret seg siden 2012. Når Diesen hevder at Hærens egne offiserer argumenterer med følelser og ikke den «…disiplinert[e] tilnærmelse til å formulere en hypotese om sammenhengen mellom dimensjonerende trussel og forsvarsstruktur, …» som Diesen hevder han gjør, så er det ganske enkelt ikke riktig.

GIH, og andre som argumenterer for at et mekanisert brigadesystem er den militære strukturen som gir best ytelse for pengene, står solid forankret i FFIs forskningsbaserte funn når de hevder dette. Dog betinger det at Hærens moderniseres langs de linjer som er trukket opp i den forrige langtidsproposisjon (St.prop 73s) og gjentatt i Forsvarssjefens fagmilitære råd fra 2015. Investeringskostnadene ved å oppgradere de viktigste kampsystemene i Hæren, er i forsvarssammenheng relativt moderate, og utgjør om lag 2% av den investeringsrammen som ligger til grunn for den neste 20-årsperioden.

Jeg har forståelse for at det for utenforstående kan synes bakstreversk å be om kampsystemer som har vært et element i landstriden i over 200 år hvilket er tilfellet for artilleriets del, og knappe 100 år som er tilfellet for stridsvognens del. Men det er i denne sammenheng viktig å ha med seg at en moderne kampvogn har like lite til felles med sine 100 år gamle rollemodeller som et moderne kampfly har til felles med det flyet Manfred von Richthofen vant sin første luftkamp med over Frankrike i september 1916.

For eksempel er Hærens nye generasjon kampvogner fulldigitaliserte, har hundrevis av IP-adresser og kan, avhengig av hvordan vi velger å konfigurere den, levere digitale måldata til alt fra nabovogner til kamp- og bombefly. Med oppgradert artilleri og stridsvogner vil alle kunne operere i dette felles nettverket, der det er målets beskaffenhet som bestemmer om det er kampvognen, stridvognen, artilleriet, kystkorvetten eller kampflyet som best kan levere effekten som etterspørres. En fiendtlig drone eller et fly som oppdages av ett system, vil kunne bekjempes med et annet. Vi ser allerede i dag hvordan ubemannede bakke- og luftsensorer er i ferd med å overta den mest risikable delen av jobben med å finne fienden. På sikt vil disse trolig bli en fullautonom og integrert del av nettverket 24/7.

Bakkesystemene vil utfylle luftsystemene ved at de ikke på samme måte er begrenset av flyvetid eller krevende værforhold. Økt Ildkraft, både med hensyn til rekkevidde og effekt, kan tilføres brigadesystemet ved å integrere moderne rakettsystemer i strukturen og nettverket. Gjennom den digitale infrastrukturen i det nye kampluftvernet, vil det være mulig å integrere en landversjon av det samme norskutviklede missilet(JSM/NSM) som kampflyene og fregattene skal utrustes med og som trolig også er aktuelle for nye u-båter. Det vil ikke bare gi økt ildkraft hele døgnet og i all slags vær, men også innebære logistikk- og kostnadsfordeler på tvers av forsvarsgrenene.

Ikke nostalgi

Innenfor integrering av såkalt ”joint fires” er for øvrig brigaden i Nord-Norge så langt fremme konseptuelt at det vekker stor interesse blant noen av våre viktigste allierte. Dagens mekaniserte brigade er med andre ord skalerbar med den økonomi som tilføres, og den mister aldri det som er helt unikt med et kampsystem som er bygget rundt soldater som opererer på bakken: Effekten kan tilpasses mål og bakgrunn. Terreng som er tatt tilbake kan holdes uavhengig av vær, føre og lysforhold, og fiendtlige soldater som er omgått eller påvirket av vår propaganda og har mistet kampviljen kan overgi seg til våre soldater.

En slik gradert respons er naturlig nok ikke mulig med missiler alene. God behandling av fiendens soldater er for øvrig det første viktige trinnet i fasen etter kamphandlingene, som er fredsforhandlinger og overgang til en normalsituasjon. Det er med andre ord ikke nostalgi når Hærens generalinspektør setter soldaten og ikke materiellet i sentrum, det er forståelse av krigens natur.

Denne artikkelen har ikke som primærformål å argumentere for at vi bør anskaffe færre nye kampfly for å finansiere Hæren. Jeg tilhører en generasjon hæroffiserer, som i Afghanistan har kunnet planlegge med og se effekten av luftmakt som støtte til bakkestyrker i strid. Det er liten tvil om at vi i landmakten ønsker oss mest mulig luftstøtte dersom vi skal kjempe på norsk jord mot en militær stormakt.

Formålet med denne artikkelen har vært å belyse at det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom luft- og landmakt, og for så vidt også sjømakt. For like lite som vi i Hæren ønsker oss en himmel der motstanderens fly får operere upåvirket, ønsker vi oss en sjøflanke der motstanderen kan operere fritt med sine missilbærende, havgående plattformer. Krig mellom industrielt godt utviklede nasjoner har vært fellesoperativ (samvirke mellom to eller flere forsvarsgrener) siden andre verdenskrig. Det er lite som tyder på at dette vil endre seg i årene som kommer. Da trenger vi et balansert forsvar.

Det koster dessverre smertefullt mye penger, men det er ingen god løsning å ribbe en av grenene for å finansiere de andre. Da oppstår det en ubalanse som lett kan utnyttes. Dessverre, vil noen kanskje si, finnes det ikke i et 10-15 års perspektiv et realistisk alternativ som er bedre og billigere enn å modernisere den landmakten vi allerede har. Å sette Hærens viktigste kampsystemer på vent innebærer derfor en stor risiko for ubalanse i Forsvarets operative evne, en ubalanse som kan utnyttes i lang tid fremover.

Jeg håper et samlet Storting i løpet av høsten ser dette behovet og legger penger på bordet for både en modernisert brigadestruktur, nye ubåter og nye kampfly. Det vil uansett fortsatt være langt igjen til NATOs 2% mål. Hvis den viljen mangler, bør man etter mitt syn se på hele strukturen og ikke bare en del av den.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden