Kommentar

Vi trenger et nytt asylsystem

For hver flyktning vi innvilger asyl, dør én på vei over Middelhavet, skriver Andresen.

Bilde: Flyktninger på vei over Middelhavet i 2016 [Wikimedia Commons / Mstyslav Chernov/Unframe / CC BY-SA 4.0]

Det finnes ingen som rasjonelt kan mene at dagens asylordning er noe i nærheten av fungerende. La oss prøve å gjøre det bedre.

Alle som er opptatt av asyl, vet at dagens system er en katastrofe. De mener det kanskje av ulike grunner – men i siste instans er alle enige om at vi hjelper få, at det er dyrt, at vi mistenkeliggjør innvandrere, hemmer integrering, brutalt sender ut barnefamilier og unge, samtidig som vi har et system som legger opp til systematisk juks og mangler politisk kontroll over hvor mange som kommer.

La oss likevel se litt på hvor ille det er, med øynene til henholdsvis asylliberaleren og innvandringskritikeren, i kjølvannet av at Sylvi Listhaug i går gikk på et nytt asylnederlag i Stortinget: Opposisjonen fratok henne nemlig instruksjonsmyndighet over UNE, et hastetiltak som ble innført da flyktningkrisen nådde Norge høsten 2015.

Det er det andre nederlaget for regjeringen på kort tid, etter at Arbeiderpartiet snudde i saken om oktoberbarna. Dessuten har afghanerne vunnet en sak mot staten i Oslo tingrett: Tingretten fant det ikke bevist at fem unge afghanere var så gamle som UDI og UNE mente. Enda noen enkeltskjebner får bli, enn så lenge.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Asylliberaleren

Så da skulle man kanskje tro at du som er asylliberaler har grunn til å være fornøyd?

For dette er så bra som det blir for deg. Om liberaliseringene fører til at mange flere får bli, eller at mange flere kommer, vil Arbeiderpartiet snu igjen. Og Fremskrittspartiet vil styrke seg. Dette vet du. Du har sett det mange ganger før, for denne runddansen har vi hatt gående i tyve år.

Du har vunnet noen seire om enkeltskjebner. Du har sluttet å drømme om en eller annen systemisk endring. Enkeltskjebnene denne gang handler rett nok, som så ofte, i grunnen, ikke om mennesker på flukt, men om barn uten beskyttelsesbehov. Når det gjelder oktoberbarna, er de dessuten ikke lenger barn, men voksne. Du kaller dem «unge» for å slippe å forholde deg til at de er omtrent like gamle som flere norske soldater som de siste årene har vært sendt til Afghanistan i et forsøk på å bedre sikkerhetssituasjonen i landet.

Samtidig vet du at asylsystemet på overordnet nivå er en katastrofe.

Om lag 3000 mennesker har druknet i Middelhavet hittil i år på jakt etter opphold i Europa. Mange av dem ville aldri hatt krav på opphold. De burde aldri reist. Andre burde fått beskyttelse. De burde hatt andre måter å reise på. 3000 mennesker er om lag like mange som hadde fått innvilget asyl i Norge frem til utgangen av oktober. For hver flyktning vi innvilger asyl, dør én på vei over Middelhavet.

Det betyr ikke at Norge gjør lite: Vi gjør mer enn de fleste.

Det er 17,2 millioner UNHCR-flyktninger i verden. Tar vi med antallet internt fordrevne, er tallet 65,6 millioner. Norge hjelper 1/20 av én promille av disse menneskene i året. Det betyr ikke at Norge gjør lite: Vi gjør mer enn de fleste vestlige land, og som andel av befolkningen utgjør mennesker med flyktningbakgrunn omtrent like mange i Norge som i Tyrkia, som er nabo til to av de siste års store flyktningkatastrofer – Syria og Irak – og er gammel kolonimakt i begge landene. Det betyr bare at denne måten å hjelpe på ikke er spesielt effektiv.

Du kjenner til katastrofen, selvsagt, du raser jo mot systemet, sånn i det abstrakte. Dessverre har heller ikke du noen forslag som endrer dramatisk på bildet.

Kanskje kunne vi doblet antallet som fikk opphold i Norge? 7000 i stedet for 3500! Vi kunne doblet igjen, til 14.000! Da er vi oppe i en femtedel av én promille av alle verdens flyktninger og fordrevne. Men du vet at om det skjer, får FrP flere stemmer igjen. Og da vil Arbeiderpartiet stramme igjen skruen igjen. Skjønt, vi kunne ikke gjort det direkte gjennom asylsystemet. Vi måtte gjort det indirekte, gjennom kriterier og signaler – de signalene du ellers later som ikke har noe særlig å si.

Kanskje kunne vi aldersteste litt færre barn? Vi kunne møte folk med mer tillit og mindre mistenksomhet! Men hele systemet er basert på at vi må skille mellom flukt og økonomisk migrasjon. Det kommer ikke til å endre seg. Vi vet at det er massivt med juks i systemet, at folk kaster pass og identitetspapirer, oppgir gal alder, galt fødeland og i det hele tatt forteller de historiene de tror kan gi dem opphold. Det er ikke noe rart i det – hva skal man gjøre når man ikke ser noen fremtid der man er? Som asylliberaler liker du ikke å tenke på det, men på et eller plan skjønner du at Norge kommer til å fortsette å mistenke juks, og at asylsystemet kommer til å fortsette å forutsette at alt må sjekkes. Folk kommer til å bli mistenkeliggjort, de kommer til å være en del av en lang byråkratisk prosess, med usikkerhet, avslag, anker, nye avslag og rettssaker – og så en sjelden gang en dose stortingsgjengeri når ikke for mye står på spill.

Les også Helge Øgrims undersøkelse av kontrollen med asylsøkerne:

UDI-ansatte advarer: Kontrollen med asylsøkere svikter

Du har for lengst internalisert at det er slik det er, og at du ikke får gjort noe med det. Ditt engasjement handler om å flikke på praktiseringen av regelverket når det dukker opp rørende enkeltskjebner, ikke om å foreslå et asylsystem som løser de grunnleggende problemene.

Vi hjelper ikke mange av dem som er på flukt. Vi møter dem som kommer med mistenksomhet, og kommer det for mange, styrker fremmedfiendtligheten seg her hos oss. Vi lar dem leve i usikkerhet og angst. Hele tiden kommer mennesker – både de som oppfyller våre kriterier for asyl, og de som overhodet ikke gjør det – kryssende over Middelhavet. Mange kommer aldri over havet.

Føles det som en seier?

Innvandringskritikeren

Tenk deg at du, som meg, er innvandringskritisk. Du tenker at rask innvandring river og sliter i samfunnslimet – det endrer lokalsamfunn, bidrar til kulturkonflikter, svekker statsfinansene akkurat i det eldrebølgen står for døren, og polariserer politikken og samfunnet. Plutselig får du høre at den kulturarven du trodde var samfunnets byggesten, er en mur, en barriere mot integrering. Det norske samfunnet som du kjenner det – vestlig, fredelig, sekulært, luthersk, preget av tillit og samhold – trues.

Før de siste tre nederlagene i Stortinget og Oslo tingrett har vi innvandringskritikere styrt skuta. Sylvi Listhaug har vært statsråd en god stund. Etter flyktningkrisen var Arbeiderpartiet og Senterpartiet med på innstramminger. Antallet som kom hit til Norge, stupte. Har vi grunn til å være fornøyde?

Vi er avhengige av Tyrkia og av Russland og mange andre land.

Nei. For det første gjelder alt det som er skrevet over, fortsatt: Selvsagt kan vi ikke være fornøyde når så mange dør over Middelhavet – selv om vi ser det like mye som et resultat av en utilstrekkelig streng politikk som av en utilstrekkelig liberal politikk. Selvsagt kan vi ikke være fornøyd med at vi hjelper så få av verdens flyktninger, med at vi møter mennesker med mistenksomhet, eller med at vi lar forfulgte mennesker som skal starte et nytt liv her, gå lang tid i uvisshet og uvirksomhet.

Men i tillegg til bekymringene er det fortsatt slik at vi mangler politisk kontroll over antallet som kommer hit. At tallet sank så dramatisk fra desember 2015, handlet i stor grad om europeisk politikk, mer enn norsk. Vi er avhengige av Tyrkia og av Russland og mange andre land som man strengt tatt ikke ønsker å være avhengige av.

Samtidig vet du at det ikke bare er urealistisk, men også umoralsk å sende folk tilbake til sikker død. Og av og til er det alternativet til å gi opphold. Også om det faktisk hadde vært mulig politikk, ville det ikke kunnet redde den vestlige norske kulturen du vil hegne om. Som Asle Toje har skrevet: For Vesten er det ikke nok å overleve, hvis vi på veien mister nestekjærligheten.

Og det er ikke realistisk, slik det er i dag, å sende dem med faktisk beskyttelsesbehov ut av landet. Det ville innebære brudd på en rekke konvensjoner, og det ville ha konsekvenser for Norge. Andre land vil ikke ta imot dem vi ville sende ut. Vi vil bli kastet ut av Dublin-samarbeidet. Plutselig ryker samarbeidet med Russland, og grensen i nord kan bli like kaotisk som den var høsten 2015.

I stedet prøver vi som best vi kan å hindre at folk kommer. Vi sender signaler – upresist, av og til brutalt, av og til utilstrekkelig. Så slipper vi å sende ut så mange som vi ellers måtte gjort. Og vi slipper unna med å gi opphold til færre. Så lenge Tyrkia og Russland samarbeider. Vi overlever.

Men fornøyde? Og det er før asylopposisjonen tvinger gjennom dårlig gjennomtenkte liberaliseringer hver gang situasjonen er i ferd med å stabilisere seg.

Asylsystemet

Dagens asylsystem er bygget som en morbid spøk: Millioner av mennesker har, etter gjeldende rett i Norge og andre vestlige land, mulighet til å få opphold her. Det er bare én catch: De må komme seg hit. De kan ikke søke om asyl der de er når de trenger det. Og vi gjør det så vanskelig som overhodet mulig for folk å komme seg hit. Lovlig kan de i hvert fall ikke komme: Du får ikke visum hvis du vil søke asyl.

Som et resultat legger folk blant annet ut på overfylte båter over Middelhavet. Noen dør. Andre plukker vi opp med redningsbåter. Selv om det er ubehagelig å tenke på, påvirker redningsraten incentivene for videre migrasjon. Det kommer flere i neste omgang. Kanskje er det en båt til å redde også dem. Kanskje ikke. Dette er ikke jeg som er kynisk. Dette er virkeligheten.

Derfor gjør vi det enda vanskeligere for folk å komme seg hit.

Jeg skrev at det bare er én catch. Vel – det er én catch til. Flyktningene som har rett til opphold, må konkurrere – enten det er på båter over Middelhavet, i asylkvernen, eller i kampen om offentlighetens sympati – med vår tids stadig økende økonomiske migrasjon. Det er ekstremt vanskelig for oss her i Norge å vite hva som er hva – spesielt når systemet i utgangspunktet er basert på tillit og på at folk gir riktige opplysninger.

Derfor gjør vi det enda vanskeligere for folk å komme seg hit. Og derfor møter vi alle som kommer med den største mistenksomhet. Vi har ikke noe annet valg. I beste fall kan vi velge mellom den største mistenksomhet (dagens regjering) og den nest største mistenksomhet (Audun Lysbakken som innvandringsminister). For praktiske formål er ikke forskjellen så stor.

Gjennom alt dette gjentar norske politikere floskler som at «alle som har krav på opphold, skal få bli», og tusen varianter av «streng, men rettferdig», «streng, men human», «rettferdig og human» eller bare «human».

Det er en blank løgn, uansett hvem som sier det. Dagens asylpolitikk er ingenlunde rettferdig – og vi har få muligheter til å påvirke hvem som faktisk kommer hit. Den er i hvert fall ikke human. Men den er heller ikke videre streng – i hvert fall er det slik at antallet med innvandringsbakgrunn fra den beryktede landgruppe 3 har nådd en halv million, en dobling på rundt ti år. Og fortsatt får svært mange uten beskyttelsesbehov opphold – enten av andre grunner, eller fordi vi ikke kan si sikkert nok at historien de forteller, ikke er sann.

Finnes det et alternativ?

Er det virkelig det beste vi kan gjøre?

Grunnen til at vi holder på det systemet vi har, er at ingen av sidene ser reelle alternativer på systemnivå. Dagens system er bedre enn å bryte tvert med internasjonale forpliktelser, eller å sende folk tilbake til død og forfølgelse. Og det er bedre enn å åpne grensene. Så lenge vi tenker at det er alternativene, blir vi sittende fast med systemet vi har.

Men hvorfor setter vi ikke alt inn på å utforske om det finnes alternativer?

Det går an å se for seg skisser til alternativer. For eksempel er det bare et lite antall land i verden som tar imot et vesentlig antall asylsøkere. Og de landene er i stor grad de samme landene som økonomiske migranter søker seg til.

Hvis man klarte å bryte lenken mellom asylsystemet og økonomisk migrasjon, ville både migrasjonsstrømmene og asylbehandlingen kunne se annerledes ut. Det betyr ikke at alle skal til Libanon og Jordan – land som ikke uten videre kan ta imot veldig mange flere flyktninger – slik man lett kan få inntrykk av når innvandringskritikere snakker om å «hjelpe dem der de er». Det kunne i stedet gjøres gjennom å innlede samarbeid med hele spekteret av relativt fredelige mellominntektsland, og la rikere land betale for asyl – midlertidig eller permanent – og integrering i disse landene. Uruguay, Argentina, Brasil og Chile, Sør-Afrika, Kenya, og, på en god dag, Nigeria, India, Indonesia, Malaysia, Thailand og mange flere. Bare disse landene har en befolkning som er tre ganger så stor som hele EUs. (Og India er ikke mer enn rundt halvparten.)

Vi kan alltids stemme demokratisk for å ønske flere velkommen til Norge.

Hvis enhver migrant visste at innvilgelse av asyl ikke innebærer oppholdsrett i det landet man tilfeldigvis har kommet til, men i et eller annet relativt trygt land, ville økonomisk migrasjon forkledd som asylsøknader bli vesentlig mindre attraktivt. Det ville gjøre det mulig å åpne for asylprosesser nærmere der flyktningene befinner seg, og det ville gjøre det mulig å innvilge visum. Enhver person som søkte asyl i Norge, ville likevel umiddelbart kunne sendes ut til et samarbeidende, relativt trygt land. Samtidig ville ressursene som gikk til faktiske flyktninger, rekke mye lenger, land som Norge kunne ha en mulighet til bedre politisk kontroll over antallet som kommer hit.

Og for asylliberaleren som synes det høres ut som FrP-politikk: Det kommer an på hvor mye det er verdt for FrP å sørge for at bosetting skjer i andre land enn Norge. Skal vi tro innvandringsregnskapene fra SSB, kan det bli et ganske heftig bistandsbudsjett ut av det. Kanskje kunne til også bidra til at innvandringspolitikken ble mer samlende og mindre polariserende. Og vil man likevel ha debatt, kan man alltids stemme demokratisk for å ønske flere velkommen til Norge.

Og Middelhavet ville ikke lenger trenge å være en våt gravlund.

Realisme

Er det realistisk?

Jeg vet ikke. Eksperter har luftet lignende tanker i mange år. Det er ikke så godt å si før det utredes, før politikere jobber for å virkeliggjøre det, før tankene utforskes først nasjonalt, så bilateralt, så internasjonalt.

Fra SV til FrP burde man derfor kunne enes om å gjøre noe så kjedelig som å sette ned innvandringspolitisk utvalg, med mandat til å vurdere om Norge kan bidra mer overfor verdens forfulgte, samtidig som vi får større politisk kontroll over antallet som skal bosettes i Norge.

Ville det fungere godt? Jeg vet ikke. Hvis det fungerte i det hele tatt, ville vi likevel bli konfrontert med at asylsøkere sendt ut fra Norge, ble behandlet dårlig i Indonesia eller Nigeria. Noen ville bli fengslet for politisk aktivitet, andre drept av en terrorbombe. Noen ville likevel prøve å bli ulovlig i Norge. Andre flyktninger ville ikke få hjelp – ikke nå heller.

At det skulle fungere dårligere enn dagens system, har likevel formodningen mot seg. Dagens asylpolitikk er ikke streng, rettferdig og human, men inkonsekvent, uforutsigbar, urettferdig, ineffektiv, dyr og inhuman. Og det mener egentlig både asylliberalere og innvandringskritikere.

La oss prøve å gjøre det bedre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden