Debatt

Trenger vi nye rammer for liv og død?

Skal staten si nei til å dekke kostnadene for en medisin som kan redde pasientens liv, men ta regninga for vurdering om pasienten har rett til assistert selvmord, spør Marthe Måløy.

Bilde: Pixabay

Å innføre aktiv dødshjelp fordi man sier nei til mer moderne og mindre smertefulle behandlingsmetoder, vil være et stort paradoks.

Stadig flere ungdomspartier er for aktiv dødshjelp. Dessverre overskygger debatten om hvem som er mest opptatt av menneskeverd, en saklig samtale om hvordan aktiv dødshjelp konkret skulle innføres og eventuelle konsekvenser for helsevesenet og samfunnet ellers.

De fleste pasienter som ønsker aktiv dødshjelp, er i veldig liten grad motivert av smerter. Det som er determinanten, er håpløshet, ensomhet, depresjon og en følelse av at de ikke er en del av et fellesskap, ifølge overlege og samfunnsdebattant Morten Horn.

Hvordan skal vi møte mennesker som ikke synes livet er verd å leve? Burde vi si at det er forståelig og henvise til et skjema hos Nav for å søke om vurdering til assistert selvmord?

Jeg har tidligere jobbet ved et eldrehjem, og der ble jeg kjent med mange flinke og omsorgsfulle helsearbeidere som gjør sitt beste for å prøve å hjelpe mennesker til å se verdien i seg selv og livet sitt.

Hun som ville sitte ved bordet

På eldrehjemmet var det tilrettelagt for trivsel og sosialisering i forbindelse med måltidene, og aller mest trivsel var det ved «det kule bordet», for å bruke et passende fjortis-uttrykk.

De fleste forsto instinktivt om de var innenfor eller utenfor, og medlemmer av den sistnevnte gruppen tok det som regel med fatning – «bare trill meg til et bord… men ikke det der, jeg orker ikke all skravlingen deres,» kunne en beboer som ikke tilhørte sirkelen rundt det nevnte bordet, si når jeg spurte henne om hvor hun ville sitte til middag.

Imidlertid var det en som nektet å avfinne seg med situasjonen. Hun var en dame i god fysisk form, men som nylig hadde måttet flytte til eldrehjemmet på grunn av Alzheimer. Sykdommen var enda på et tidlig stadium, så vi var usikre på om hun husket at det samme skjedde hver gang hun satte seg ved «det kule bordet». Hun snakket om været, prøvde å være morsom, sa: «Dette brødet var jammen godt, lurer på hvilket mel det er i» også videre. Men de andre ved bordet bare ignorerte henne og nøt hverandres selskap.

Selv om hun kanskje ikke husket det eksakte hendelsesforløpet ved bordet, husket kroppen hennes avvisningen. Det var ingen psykolog der som kunne diagnostisere henne med depresjon, men hun ble tydelig trist og lei seg. Dette skyldtes nok også sykdommen hennes og at hun nylig hadde måttet flytte fra hjemmet sitt, men flere pleiere som hadde jobbet mange år med eldre, var sikre på at avvisningen ved bordet preget henne sterkt.

Teknologi skaper nye rammer for liv og død

I løpet av de neste fem til ti årene vil teknologi skape store endringer i samfunnet, ikke minst innen helse og eldreomsorg, kan vi lese i Teknologirådets nyeste rapport.

Dagblad-journalist Amanda Schei, som har skrevet masteroppgaven «Bør eutanasi legaliseres i Norge?», deltar på Menneskeverd og Civitas debattmøte om aktiv dødshjelp sammen med blant annet overlege Horn.

Moderne behandlingsmetoder gir ofte pasientene bedre livskvalitet.

I følge Schei er det rimelig å stille spørsmålet om vi må ta tradisjonelle etiske normer opp til revisjon siden medisinsk teknologi og offentlige og private velferdsordninger skaper nye rammer for liv og død.

I innledningen av masteroppgaven skriver Schei: «Det er galt å drepe noen mot deres vilje, men kan det også være galt å holde noen i live mot dere vilje? Vi er vant til å se torturscener fra filmer og tv-serier. Hvis vi ser for oss at vi fikk valget mellom å enten leve i evig smerte eller tortur, eller dø, ville nok de flest valgt å dø.»

Videre skriver Schei at fremskritt innen medisinsk teknologi fører til at alvorlig syke mennesker kan holdes i live lenger på tross av organsvikt, sykdom og lidelse. Dette er først og fremst positivt, men perioden som forlenges, ved hjelp av symptomdempende medisiner og kunstig opprettelse av organer, kan ofte preges av dårlig livskvalitet og en degenererende kropp. I noen tilfeller oppleves en slik livsforlengelse som en eksistens uten mening, en fortvilende forlengelse av dødsprosessen.

Et statlig organ som skal avgjøre om pasienter har rett på hjelp til å dø, er heller ikke gratis.

Det er riktig at moderne medisin, potensielt sett, kan brukes til å gi pasienter en smertefull og meningsløs livsforlengelse, og at pasienter som opplever at livet kan sammenlignes med tortur, må bli hørt og tatt på alvor. Imidlertid er ikke dette det mest utbredte problemet relatert til medisinsk teknologi.

Det er langt flere pasienter som ønsker moderne behandlingsmetoder, men som ikke får kostnadene dekket av staten. Eksempler er brystkreftmedisinen Kadcyla, immunterapi for lungekreftpasienter og livmorhalspasienter samt Spinrazabehandling for pasienter med muskelsykdommen spinal muskelatrofi. Moderne behandlingsmetoder gir ofte pasientene bedre livskvalitet. For eksempel er cellegift og strålebehandling mye tøffere for livmorhalspasienter enn immunterapi.

Dersom en pasient ønsker å leve dersom han får moderne behandling, men ikke ønsker å bruke opp sparepengene til familien sin, så ønsker han å dø for å slippe den tøffe behandlingsmetoden som staten tilbyr – er det da moralsk av staten å hjelpe pasienten å dø?

Når staten sier nei til å dekke nye og dyre behandlingsmetoder, blir det ofte begrunnet med at dersom vi skal bruke så mye penger på denne pasientgruppen, så blir det mindre penger å bruke på andre pasienter. Men et statlig organ som skal avgjøre om pasienter har rett på hjelp til å dø, er heller ikke gratis.

For meg virker det helt avsindig om staten skulle si nei til å dekke kostnadene for en medisin som kan redde pasientens liv, men ta regninga for vurdering om pasienten har rett til assistert selvmord.

Tilhengere av aktiv dødshjelp peker på viktige problemstillinger

Selv om jeg er uenig i at staten bør tilby assistert dødshjelp, mener jeg at tilhengerne av aktiv dødshjelp løfter frem viktige problemstillinger som at livskvalitet ofte kan være viktigere enn livslengde.

Den norske staten har stort fokus på livsforlengelse i forhold til pris når de vurderer om staten skal dekke nye behandlingsmetoder. Dette har ført til at norske pasienter får et dårligere behandlingstilbud enn i mange andre land.

Kadcyla er ikke helbredende, men har svært lite bivirkninger sammenlignet med cellegift, som er alternativet som benyttes her i Norge.

For eksempel ble Kadcyla brukt av det offentlige helsevesenet i Sverige, Danmark, Finland, Irland, Belgia, Nederland, Østerrike, Sveits, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Spania, Tsjekkia, Bulgaria og Hellas da den norske staten for tredje gang avslo å dekke kostnadene for norske brystkreftpasienter. Kadcyla er ikke helbredende, men har svært lite bivirkninger sammenlignet med cellegift, som er alternativet som benyttes her i Norge.

«Jeg forstår at kostnad—nytte aspektet er vektlagt høyt,» sier Hans Petter Eikesdal ved Haukeland universitetssykehus til Dagens Medisin.

Eike sitter i styret for Norsk bryst cancer gruppe som siden 2013 har anbefalt bruk av Kadcyla i sine retningslinjer for den aktuelle pasientgruppen. Også verdens største organisasjon for kreftleger, ASCO, anbefaler bruk av Kadcyla.

Det er ikke bare i forbindelse med nye medisiner at økonomiske prioriteringer påvirker livskvaliteten til pasienter. Det var sårt for de ansatte at de ikke hadde nok tid til å gi damen som ville sitte ved bordet, den oppfølgningen hun trengte. Jeg er usikker på hvor informert de pårørende var om seansene rundt middagsbordet. Det er ofte den nærmeste familien som oppdager tidlige tegn på Alzheimer, og mange har dårlig samvittighet fordi de føler at de anga foreldre og besteforeldre til helsevesenet i stedet for å hjelpe dem selv.

Mange eldre er lei seg og sinte fordi de føler at de har blitt presset eller tvunget til å flytte fra hjemmet sitt. I en slik situasjon må eksklusjon og ignorering ved eldrehjemmet være grusomt for hele familien.

Stadig flere oppgaver ved eldrehjem kan automatiseres ved hjelp av teknologi. I et kostnad/nytte-perspektiv kan staten spare penger ved å kutte i antall ansatte. Men dersom livskvalitet vektlegges, har vi nok varme hender til å skape et bord der alle føler seg velkommen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden