Ideer

Trigger Happy

Veien til helvete er brolagt med mikroaggresjoner.

«Microaggressions»: The everyday verbal, nonverbal, and environmental slights, snubs, or insults, whether intentional or unintentional, that communicate hostile, derogatory, or negative messages to target persons based solely upon their marginalized group membership. (From Diversity in the Classroom, UCLA Diversity & Faculty Development, 2014)

Norge, dette uskyldige og enkle landet langt mot nord har vært spart for mye, sammenlignet med andre land. Vi har ingen kolonifortid, har kun hatt en svært begrenset slavehandel og blitt spart for utplyndring og undertrykkelse fra adelen. Venstreaktivistene har hatt adskillig mer «skyld» å fordele i land som England, USA, Frankrike og, ikke minst, Tyskland.

Vår uviktighet og relative uskyldighet har nok gjort at vi lenge har vært spart for moderne fenomener som mikroaggresjoner og identitetspolitikk. Den tiden er dessverre over. Mikroaggresjoner og identitetspolitikk er det nye hotte, og alle som vil være med på notene, må være seg bevisste disse begrepene. Det vet enhver som har beveget seg inn i en debatt om «følsomme temaer» på et eller annet sosialt medium.

Den politisk korrekte eliten har etterhvert fått et bredt spekter av aktivister og en mangfoldig verktøykasse med undertrykkelses-instrumenter. Fenomener som #sjw (Social Justice Warrior) og #allwhitepanel er en del av dette, som nå også gjør seg gjeldende i Norge, særlig gjennom aktivistenes bruk av sosiale medier. Et viktig stikkord her er det relativt nye uttrykket «mikroaggresjoner». Første gang jeg ble oppmerksom på uttrykket «mikroaggresjon», var i en artikkel av førsteamanuensis Randi Gressgård: Å stange hodet i veggen: Mikroaggresjon i akademia i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1 – 2014. Gressgård forklarer begrepet mikroaggresjon som uformelle ytringer og handlinger som knytter personer til stereotype oppfatninger om etnisitet, rase, kjønn, seksualitet eller andre sosiale skillelinjer.

Mikroaggresjoner og identitetspolitikk er det nye hotte.

Debattredaksjoner i hovedstadspressen har etter denne artikkelen fulgt opp og vært ivrige kolportører av tankegodset. Det samme har flere av de statsfinansierte «frivillige organisasjonene» på integreringsområdet. Også rent kommersielle kanaler har profilert bevisstgjøringen rundt mikroaggresjoner. På en sak den populære nettsiden buzzfeed.com hadde om dette i 2013, «21 Racial Microaggressions You Hear On A Daily Basis» kunne vi blant annet se en high school-elev med et skilt der det sto: “Just because I’m Mexican that doesn’t mean I should be the automatic 1st choice for the role of Dora the Explorer in the high school skit.» En annen poserte med følgende tekst: «When I gave a speech about racism, the emcee introduced me as Jamie Garcia. My name is Jamie Rodriguez; not all Latinos have the last name GARCIA.»

Norge følger etter

Motebloggeren Felicia Noelle Donkor er en av dem som har profilert seg som et offer for mikroaggresjonenes brutalitet, i både Det Nye og VG. Fra VG 2. feb. 2017: «Hun har vokst opp i Stavanger, men har foreldre fra Ghana, og har hele livet fått små påminnelser om at hun er annerledes. Da en mann for noen uker siden kom bort til henne på byen og sa at han syntes hun var «eksotisk», var det en kompliment som ikke falt i smak. – For meg er det ikke en positiv greie. Jeg synes det er dumt at min hudfarge fortsatt blir sett på som fremmed og annerledes, sier hun.»

Fra hennes innlegg i Det Nye: ««Åh – du er veldig eksotisk», sa en fyr til meg mens jeg drakk GT på et stappfullt utested i Oslo. Jeg har aldri vært typen til å skjule ansiktsuttrykkene mine, og denne gangen var intet unntak. Tidenes grimase bredte seg over hele fjeset mitt etterfulgt av: «Virkelig? Av alle ting du kan si, så sier du at jeg er eksotisk?» Fyren så vettskremt ut og prøvde å redde seg selv ved å si: «Nei. Det var ikke sånt [sic] ment. Jeg mente egentlig bare …» Han klarte ikke å fullføre setningen. Jeg rullet med øynene og snudde meg mot Marie og Bahare.»

Det er ikke bare fordi jeg er en hvit, middelaldrende, etnisk norsk mann at jeg finner situasjonen forvirrende.

Men hva skal man gjøre? Her starter forvirringen. Og det er ikke bare fordi jeg er en hvit, middelaldrende, etnisk norsk mann at jeg finner situasjonen forvirrende. Signalene fra fagmiljøene er nemlig svært sprikende.

Moteblogger Donkor ble fornærmet over å bli «rasifisert» av en ufølsom mann på bar. Men i UCLAs guide om mikroaggresjoner påpekes det på den annen side at det er svært viktig at vi anerkjenner raser. Når hvite forteller fargede personer at «jeg legger ikke merke til hudfarge», eller «vi er alle mennesker», bidrar det ifølge UCLA til å underkjenne personenes spesifikke erfaringer som rasialiserte/kulturaliserte mennesker, i tillegg til at det gjør det vanskelig for dem å påpeke rasisme. «Fargeblindhet», ideen om at vi ikke skal bry oss om folks rase, er altså en mikroaggresjon.  Samtidig påpeker UCLA at det er risikabelt å stille spørsmål som «Hvor ble du født?». Dette er i sannhet et uryddig farvann å navigere i. Skal man anerkjenne at vi er forskjellige og være nysgjerrig på det? Eller skal man prøve å late som forskjellene ikke er der? Feil blir det okke som.

Akademia

Når man forsøker å orientere seg i dette landskapet, kommer man raskt frem til at det dessverre er universitetene, disse kunnskapens templer, som er i front når det gjelder å spre det gale budskap.  På flere kjente universiteter er kostymefester blitt forbudt fordi de kan virke fornærmende på minoritetsgrupper, og fargede studenter nekter å bli undervist av hvite akademikere. Så langt har det gått at det på enkelte studiesteder regnes som mikroaggresjoner å ikke ville dele opp eller «anerkjenne» at det finnes raser.

Studentforeningen ved School of Oriental and African studies (SOAS) ved University of London er blant dem som mener hvite professorer ikke er i stand til å undervise svarte studenter. I en rapport utarbeidet av SOAS Student Union kan vi lese at ikke-hvite studenter finner det vanskelig å utveksle erfaringer med hvite professorer, fordi deres erfaringer er så annerledes. Angivelig er det urealistisk å forvente at hvite veiledere kan være i stand til å føle eller forstå svarte studenter.  Kort sagt: Hvite kan ikke forstå svarte, svarte kan ikke forstå hvite.

Skal man anerkjenne at vi er forskjellige og være nysgjerrig på det? Eller skal man prøve å late som forskjellene ikke er der? Feil blir det okke som.

Men det er ikke bare den klassiske onde, Den Hvite Mann, som gjør seg skyldig i mikroaggresjoner. Mange velutdannede hoder har påpekt at også statiske objekter kan begå voldshandlinger mot studenter. Bygninger oppkalt etter hvite heterofile overklassemenn er eksempler på mikroaggresjoner som skaper dårlig studiemiljø og hatefullt klima på campus.

I USA flørter flere studiesteder med tanken om å sette opp såkalte «safe spaces» (nok et nyord og verktøy i den politisk korrekte verktøykassen) for studenter som tilhører en eller annen anerkjent minoritet, det være seg etnisk, kjønnsmessig eller annet. På slike trygge områder skal studenter slippe å ha omgang med representanter for majoritetsbefolkningen. Med andre ord er segregerings-politikken på vei inn igjen, denne gang drevet fram av politisk korrekte, progressive krefter.

Segregering er plutselig blitt comme il faut. Om du er en hvit mann, en hvit kvinne, svart, homo, transe, indianer, same, eller araber – beskjeden er klar: Hold deg til din type.

Identiteter

Og da har den venstrevridde pendelen gått full sirkel og havnet på det nye ytre høyre, hos identitærene (en pan-europeisk sosiopolitisk bevegelse som startet i Frankrike i 2002 som en høyreekstrem ungdomsbevegelse). Essensen i den identitære tenkningen er etnopluralisme. Som folkloristen Kristian Bjørkelo skriver i en artikkel om identitær-bevegelsen i Humanist nr. 3, 2014: «På papiret tek identitarismen avstand frå rasisme og nasjonalistisk sjåvinisme. Identitære hevder å vere tilhengjarar av ein etnopluralisme der alle folkeslag og kulturar er like mykje verd og har krav på sin fridom. Der multikulturalismen lar kulturar leve samanblanda og vert anklaga for å vatne ut eller øydeleggje unike folkeslag og kulturar, så vil ein etnopluralist at kulturar skal leve side om side, men kvar for seg. Det er vanskeleg å komme utanom ord som ‘apartheid’.»

Dette gjør det nærliggende å vise til hva Ronald Reagan sa i et intervju med Mike Wallace på 60 Minutes den 14. desember 1975: «(…) If fascism ever comes to America, it will come in the name of liberalism.»

Reagan var hverken den første eller den siste som tenkte den tanken. I nettmagasinet Vox kan vi lese følgende, i en artikkel fra 3. juni 2015 skrevet av Edward Schlosser (i min oversettelse):

«Jeg er professor ved et mellomstort, offentlig college. Jeg har undervist i ni år nå. Jeg har vunnet noen mindre undervisningspriser, studert pedagogikk, og scorer alltid høyt på studentenes evalueringer. Jeg er på ingen måte en lærer i verdensklassen, men jeg er samvittighetsfull; Jeg legger stor vekt på å være en god underviser, og jeg har et sunt, personlig engasjement i forholdet til mine studenter.

Ting har endret seg siden jeg begynte å undervise. Stemningen er annerledes. For å si det rett ut: Noen ganger blir jeg skremt av studentene – spesielt av de liberale. (Liberal på amerikansk = venstrevridd, oversetters anm.)

Segregering er plutselig blitt comme il faut.

Jeg har vært vitne til at en lærer ikke fikk kontrakten sin fornyet etter at studenter hadde klaget over at han utsatte dem for «støtende» tekster skrevet av Edward Said og Mark Twain. Hans svar, at tekstene faktisk var ment å være litt oppskakende, hadde bare provosert studentene ytterligere, og forseglet hans skjebne. Det var nok til å få meg til å gå igjennom mine kursplaner, der jeg luket ut alt jeg så kunne virke støtende for en tander førsteårsstudent. Tekster som spenner fra Upton Sinclair til Maureen Tkacik – og jeg er ikke den eneste som har gjort slike justeringer.»

Lignende historier om sensur av litteratur og kunstuttrykk har vi sett en lang rekke av, ikke bare fra USA og England, men også i økende grad fra Sverige.

Det er nettopp her «mikroaggresjoner», identitetspolitikk, lettkrenkethet og white guilt blir så farlig. Vi lever i et Norge og et Europa der karikaturtegnere må leve med politibeskyttelse, og satireredaksjoner bombes. Akademikere, komikere og kunstnere blir forsøkt skremt til taushet.  Sensur og ren vold mot meningsmotstandere brer om seg. Social justice warriors og lignende rettenkende aktivister stormer møter og forestillinger. Kampen mot mikroaggresjoner frontes av ekte aggresjoner mot meningsmotstandere, noe ikke minst Alt.Rights poster boy, Milo Yiannopoulos har fått oppleve en rekke ganger. Voldelige demonstrasjoner mot en provokasjonsklovn som Milo er én ting. Like tragisk er reaksjonen mot den liberalistiske og omdiskuterte amerikanske professor Charles Murray da han i mars skulle holde foredrag på Middlebury College, men nærmest ble jaget fra podiet:

«Their logic was that since I am a racist, a white supremacist, a white nationalist, a pseudoscientist whose work has been discredited, a sexist, a eugenicist, and (this is a new one) anti-gay, I did not deserve a platform for my hate speech, and hence it was appropriate to keep me from speaking.»

De nøyde seg ikke med bare å demonstrere. Murray og hans følge ble fysisk angrepet av mobben. I det godes tjeneste er alt tillatt.

Slagordene mot ham er ganske absurde. Han blir kalt rasist for sin forskning på IQ i ulike klasse- og minoritetsmiljøer, men har selv advart mot å knytte IQ opp mot rase. Han blir kalt «anti-gay», men støttet ekteskap for homofile før Hillary Clinton gjorde det. Han er også utpreget liberal i andre spørsmål, bl.a. har han kritisert republikanernes steile holdning til selvbestemt abort. Men alt dette hjelper ikke. I aktivistenes øyne er han ond, og da må han jages vekk fra campus. For at ikke studentene skal oppleve mikroaggresjon.

Samfunnet blir kjedeligere

Monty Python-gjengen, Jerry Seinfeld og Chris Rock er komikere som har uttalt at de ikke lenger vil opptre på universiteter. Studentene tåler ikke lenger humoren deres.

Den «liberale» Hollywood-eliten har også merket seg hvor viktig det er å tilpasse seg aktivistene. Som Toby Young skrev i Spectator den 26. Feb.: «This year’s four-hour telecast, due to be broadcast tonight, will be a tsunami of virtue signalling. No self-respecting Oscar winner will be able to leave the stage without letting the audience know just how much they really, really dislike Donald Trump.»

På den positive siden: Nettopp denne tilpasningen til mikroaggresjons- og pk-tyrannene kan vise seg å være en belastning for filmindustrien. «Folket» liker det nemlig ikke. Seertallene til Oscar-seremonien faller stødig. Årets Oscar-seremoni hadde 32,9 millioner seere, det laveste seertall siden man begynte å telle antall seere i 1974. De siste tre årene har Oscar-showet mistet 10 millioner seere.

Det kanskje viktigste ankepunktet mot mikroaggresjons- og identitetshysteriet er at det tar oppmerksomheten vekk fra viktigere og mer grunnleggende farer.

Det er en risikabel og temmelig spekulativ øvelse å gi seg ut for å være «folkets» talsmann. Jeg tror likevel ikke jeg tar munnen for full når jeg hevder at hysteriet omkring mikroaggresjoner og andre av de såkalte problemene til dagens unge, for mange kjent som «generasjon ynkrygg» virker svært fremmed for folk flest.

Det kanskje viktigste ankepunktet mot mikroaggresjons- og identitetshysteriet er at det tar oppmerksomheten vekk fra viktigere og mer grunnleggende farer. I deler av Europa gjør den ekte rasismen, med ekte aggresjoner, seg i økende grad gjeldende. Jøder opplever igjen å bli hetset og hundset, antisemittismen er økende, både gjennom nazistiske og fascistiske grupperinger og via muslimske innvandrergrupper.

Dagens aktivister løper de totalitæres ærend, både ved at de ser bort fra de genuint illiberale kreftene som truer Vestens liberale kultur, og ved sitt destruktive og irrasjonelle oppheng i mikroaggresjoner og absurd identitetspolitikk. Når alt tolkes i verste mening, og rasist- og nazist-beskyldningene sitter så løst som de gjør hos mange i dag, må både ekte liberale og konservative ta rev i seilene og vise motstand. Slapp og misforstått liberal toleranse fungerer ikke i møte med totalitære ekstremister eller deres naive medløpere. Som Karl Popper skrev i The Open Society and it’s Enemies: «Unlimited tolerance must lead to the disappearance of tolerance. If we extend unlimited tolerance even to those who are intolerant, if we are not prepared to defend a tolerant society against the onslaught of the intolerant, then the tolerant will be destroyed, and tolerance with them.»

Dette essayet står på trykk i idéseksjonen til Minervas papirutgave 2/2017.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden