Politikk

Du vil ikke tro hvor enige partiene egentlig er

Foto: Magnus Fröderberg/norden.org, CC BY 2.5 dk

Avisene fylles nesten daglig av diskusjon om ulike utspill fra innvandringsminister Syvi Listhaug. Men ofte blir FrP-statsråden kritisert for tiltak de rødgrønne satte i gang.

De tre absolutt største partiene i norsk politikk, Arbeiderpartiet, Høyre og FrP, er alle tilhengere av en relativt restriktiv asylpolitikk. Fremstillingen av en stor uenighet er medieskapt.

Jeg snakket nylig med en politiker fra et av støttepartiene til regjeringen.

– Uenigheten mellom oss på asylfeltet er mest medieskapt. Vi er 90 prosent enige og står sammen om de fleste innstrammingene. Forskjellene dreier seg om retorikk.

I mai skapte det overskrifter da regjeringen meldte at Børge Brende var i forhandlinger med somaliske myndigheter om tvangsreturer til Somalia.

Én av dem som uttrykte bekymring var Bashe Musse, bystyremedlem i Oslo for Arbeiderpartiet og en profilert person i det somaliske miljøet.

– Særlig i den sørlige delen av Somalia er det ikke trygt. Vi vet at i noen fylker er 60-70 prosent kontrollert av terrorgruppa Al Shabaab, sa han til nyhetsbyrået NTB.

Men han glemte å legge til at denne avtalen kom som resultat av forarbeider fra de rødgrønne. I slutten av juni 2012 forhandlet nemlig somaliske myndigheter med statssekretær Pål Lønseth i Arbeiderpartiet om – nettopp – tvangsreturer til Somalia. Han hadde da allerede sikret norske myndigheter en avtale om retur til Etiopia, som førte til at myndighetene iverksatte en rekke kontroversielle returer.

Det er en grunn til at det tar lang tid. Slike avtaler er krevende for somaliske myndigheter, som har en stor andel migranter som reiser ut og sender penger hjem. Å signere avtaler som fører til at flere av disse blir returnert, er en svært effektiv måte å gjøre seg upopulær på, noe UiO-forsker Kjersti Thorbjørnsrud har dokumentert i sine feltstudier fra Nord-Irak (hvor norske myndigheter også har hatt problemer med å returnere).

Journalister flest har imidlertid varig svekket korttidshukommelse. Forhandlingene som fortsatt pågikk i 2016 var en følge av dette initiativet.

Så når Børge Brende annonserte at vi nå snart kan returnere mennesker til Somalia, skjedde det hele uten at noen påpekte den åpenbare koblingen mellom forrige og nåværende regjerings arbeid i denne saken.

Enda mer oppmerksomhet har det fått at Sylvi Listhaug vil returnere mindreårige asylsøkere til Afghanistan.

– Vi har en minister som er for hard, sier KrF-ordfører Torhild Bransdal i Vennesla til lokalavisen om tvangsreturene.

Karin Andersen (SV) stilte også nylig spørsmål til regjeringen, der hun reagerer på at Somalia og Afghanistan anses som trygge.

Det samme spørsmålet kunne hun ha stilt til statssekretær Pål Lønseth i hennes egen rødgrønne regjering, som var samme mann som i 2011 satte i gang et arbeid nettopp for å få tvangsreturnert barn. Han fikk til og med på plass en avtale om mottakssentre, eller omsorgssentre, hvor barn skal få omsorg, opplæring og skolegang.

Når avtalen aldri ble noe av, handlet det ikke om motvilje i regjeringen, men at Lønseth fryktet at returer av asylbarn ville sette hele avtalen med afghanske myndigheter på spill. Altså at Norge kunne risikere en stans av alle returer til Afghanistan.

Dette ligger trolig også til grunn når Listhaug og regjeringen nå i hovedsak returnerer mindreårige først etter at de har fylt 18 år, samt personer de mener har løyet om sin egen alder, etter å ha blitt avslørt av de kontroversielle «alderstestene».

Politikere fra Fremskrittspartiet har tidligere gitt uttrykk for at norske myndigheter skal stille krav om at Afghanistan tar imot flere og heller true med å trekke tilbake bistandsmidler, men her er Høyre en propp. Sterke krefter i FrP ønsker også at Norge skal undersøke muligheten for å etablere mottakssentre i tredjeland, der personer blir sendt tilbake i påvente av at det skal bli mulig å returnere til hjemlandene. Men også dette fremstår som helt urealistisk så lenge man samarbeider ikke bare med Høyre, men også støttepartiene KrF og Venstre.

De samme kildene svarer, når de blir presset på hva den egentlige uenigheten mellom Arbeiderpartiet og Frp er, at Arbeiderpartiet stemte nei til å øke aldersgrensen for familiegjenforening i Stortinget. Endringen med 24 års aldersgrense ble paradoksalt nok vedtatt med støtte fra KrF og V, men uten Aps stemmer. Og kildene peker på at det er gjennom familiegjenforening folk kommer til å komme til Norge de neste årene, etter at flyktningstrømmen dabbet av.

Jan Bøhler er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. (Foto: Arbeiderpartiet [CC BY-SA 2.0]
Jan Bøhler er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. (Foto: Arbeiderpartiet [CC BY-SA 2.0]

Dette ville nok flere i Ap også kunne nikket gjenkjennende til. Akkurat den voteringen er vanskelig å forklare med noe annet enn at partipolitikk oftere enn politikerne liker å innrømme styrer mer enn hva nasjonen er tjent med.

Jan Bøhler er en veteran i Ap-sammenheng og er en av de i Arbeiderpartiet som oftest har frontet en streng og restriktiv asylpolitikk. Han mener Frp følger i Aps fotspor.

– De bygger på den rettferdige og strenge asylpolitikken vi fikk gjennomslag for under Stoltenberg II-regjeringen, og på det et stortingsflertall med Ap har vedtatt i denne perioden. Det ville vært lettere å få bred oppslutning i hele samfunnet om gjeldende asylpolitikk hvis FrP og deres statsråder ble flinkere til å få frem alle som står bak, istedenfor å late som det er FrP som har æren alene.

– Ville det vært mulig å sende de samme signalene uten returavtalene de rødgrønne fikk i stand?

– Nei, det ble drevet et intenst arbeid under Stoltenberg II med mye reisevirksomhet for å få i stand returavtaler med de aktuelle landene. Det er i stor grad disse avtalene som nå brukes. FrP sa da de var i opposisjon at de ville presse fram flere slike avtaler med flere land ved å true med å trekke tilbake u-hjelp, men det har vi ikke sett noe til.

– Ellers skryter FrP av at tallene for utsending av kriminelle og de som ikke drar frivillig, økte i 2014 og 2015. Men disse tallene økte vi også raskt til over seks tusen i 2013, og den nye regjeringen bare fortsatte å øke dem på samme måte som oss.

Argumentet til Bøhler har imidlertid en stor hake. Etter at Listhaug tok over som innvandringsminister har nemlig noe skjedd. Flyktningstrømmen har stanset opp.

Nå er det svært lett å innvende at grunnen til dreier seg om at Tyrkia har stanset utfartene over Middelhavet og at Russland har sluttet å la syrere reise over grensen til Norge uten gyldig oppholdstillatelse.

Det er også riktig, uansett hva Listhaug og regjeringen hadde gjort, ville det kommet færre asylsøkere.

Men det forklarer ikke hvorfor det kommer langt flere asylsøkere ikke bare enn til Sverige, men også enn til Danmark. Landet som normalt har vært «strengest i klassen» får nå noe flere asylsøkere enn Norge. Alle har relativt lave ankomsttall, men Norge har færrest.

Det er uklart om det handler bare om asylregulerende tiltak, for Norge er ikke spesielt mye strengere i klypen enn Danmark.

En FrP-kilde ser det slik: Den eneste garantisten for fortsatt lave ankomster er Listhaug. Gjennom signalene hun sender ut, garanterer hun at færre kommer til å velge Norge også i fremtiden.

Men også her følger Listhaug i så fall i Aps fotspor. Under Gro Harlem Brundtlands siste regjering, fra 1993 til 1997, sank mottakstallene jevnt og trutt. Det var mye som følge av Grete Faremos strenge asylpolitikk. Hun skapte store overskrifter da hun lot politiet hente unge og mindreårige asylsøkere og sende dem hjem med tvang.

I Rød Ungdoms blad «Rebell» ble hun portrettert som nazist, med swastika-emblem på jakkeslaget.

Retorikken som brukes mot Listhaug nå, er ikke veldig annerledes.

***
Illustrasjonsfoto: Magnus Fröderberg/norden.org, CC BY 2.5 dk

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden