Forsiden

Trondheims kulturelle stagnasjon

Selv om stat og fylke bruker penger per innbygger på kultur i Sør-Trøndelag enn i Hordaland, er det stille fra kulturlivet i Trondheim.

Bergen bygger seg opp som en reell kulturell konkurrent til Oslo. Selv om stat og fylke bruker mer penger per innbygger på kultur i Sør-Trøndelag enn i Hordaland, er det stille fra kulturlivet i Trondheim.

– Det er Bergen som er kulturbyen som betyr mest, forteller NRKs kulturkommentator Agnes Moxnes.

Det betyr at folk utenfor byen er oppmerksomme på byens kulturliv.

– Trondheim hadde i sin tid trønderpopp, men det har de ikke lenger. Det er i Bergen det koker, sier Moxnes.

Les også reportasjen Trondheim prioriterer ikke ren kultur

Ingen Trondheimsbølge
Kulturlivet i Bergen er hett! På musikkfeltet har Norge vent seg til den mer eller mindre permanente Bergensbølgen. Band og artister som Kings of Convenience, Ugress, Datarock, Lars Vaular, Razika og Sondre Lerche har sprunget ut av byen siden 2000.

Innenfor den skjønne kunsten leder byen an med Festspillene i Bergen, som hvert år setter opp ny dramatikk, musikk og festivalutstilling. BIT Teatergarasjen er et ledende senter for ny dramatikk, Harmonien er Norges beste orkester, i alle fall om vi skal tro bergenspressen, og innenfor den visuelle kunsten skjer intet mindre enn en revolusjon.

For fem år siden var Bergen en by kunststudenter forlot etter studiene. I dag har byen noen av Norges sterkeste kunstinstitusjoner – Bergen Kunsthall, Hordaland Kunstsenter og KODE. Nytt av året er også en triennale Bergen Assembly. Der Festspillene setter musikklivet i Bergen på verdenskartet, skal Bergen Assembly fokusere linsene til verdens kunstpresse mot Bergen.

Noe av grunnen til at kulturlivet i Bergen har muligheten til å bli så sterkt, er at byen har hele den kulturelle infrastrukturen, med utdannelsesinstitusjoner innenfor kunstgenrene, sterke institusjoner, festivaler og et stort tilbud av eksperimentelt teater, kunst og musikk.  

Den eneste byen i Norge som kan konkurrere med Bergen, utenom Oslo, er derfor Trondheim. Som Bergen har Trondheim utdannelse innenfor fagfeltene, og man har et utbygget kulturelt landskap med orkestre, teatre og museer. Men der studenter ved kunstfagene i Bergen blir igjen i byen, flytter de i mye større grad bort fra Trondheim.

Suksess avler suksess
Den naturlige forklaringen på denne trønderske stillheten ville vært om det var mangel på penger i Midt-Norge. Tallene fra Engerutvalget viser derimot at Staten bruker mer penger i på kultur i Sør-Trøndelag enn Hordaland. Mens Sør-Trøndelag får 915 kroner per innbygger hvert år, må hordalendingene nøye seg med 789 kroner til hver.

Sør-Trøndelag fylke bruker 291  kroner per innbygger på kultur, sammenlignet med Hordaland fylke, som bruker 281kroner. På kommunenivå er det imidlertid motsatt. Ifølge Kostra-tall bruker Bergen kommune 1899 kroner per innbygger på kultur og idrett, mens Trondheim kommune bruker 1669 kroner.

Tilskudd_TrondBergenAgnes Moxnes trekker frem fagmiljøene i Bergen som en viktig grunn til at byen lykkes.
– Det jeg har merket meg er at kulturlivet er avhengig av tydelige ledere med  gjennomslagskraft. De må oppleves som nyskapende. Innenfor kunst har Bergen sterke leder i Erlend Høyersten, og inntil nylig i Solveig Østebø ved Kunsthallen. Det har også hatt Ingrid Røynesdal, som nå forlater Troldhaugen og Bergen til fordel for Oslo-filharmonien..

Hun forteller at det har det vippet litt mellom Trondheim og Bergen tidligere, men nå leder Bergen helt klart.

– Da Per Boye Hansen gikk av som festspilldirektør, fikk det masse oppmerksomhet, selv om han også skulle til Oslo. Det er tydelig at den nye direktøren Festspillene Anders Beyer får med seg en tung sekk. Man kan ikke tenke seg lignende sjefs skifte i Trondheim. Når Randi Haugen gir som sjef for Olavsfestdagene, får hun neppe samme omtale, sier Moxnes.

Hun mener Festspillene trekker mange til seg.

agnesmoxnes– De er et landemerke, og jeg vil tro Olavsfestdagene er fullstendig klar over at Bergen får til noe de selv ikke klarer, sier hun.
Denne buzzen om Bergen gir et konkurransefortrinn. Moxnes trekker frem to eksempler på den media-tiltrekningen som Bergen de statlig finansierte Den Nationale Scene og Harmonien får glede av.
– Nylig fikk både Harmonien og Trondheim symfoniorkester nye dirigenter. I Bergen klarte de å selge inn dirigentskiftet til Edvard Gardner (38), som kommer fra English National Opera, som en stor begivenhet. Da Trondheim Symfoniorkester engasjerte det koreanske stjerneskuddet Han-Na Chang (30), fikk de ikke i nærheten av samme oppmerksomhet.

Moxnes mener Trøndelag Teater er offer for litt samme fenomen.

– Vår teateranmelder i NRK, Karen Frøysland Nylsøyl, som har fulgt det norske feltet i fem år, trekker frem Trøndelag Teater som et teater med et mye mer interessant repertoar enn Den Nationale Scene. Likevel får Trøndelag teater mindre oppmerksomhet enn Den Natonale Scene, sier hun.

Problemer med publikum
Moxnes får støtte av teateranmelder i Aftenposten og redaktør i Norsk Shakespearetidsskrift Therese Bjørneboe.

– De siste sesongene har Trøndelag Teater vært mer interessant enn Den Natonale Scene. Hvis vi derimot skal snakke om teatermiljøet som helhet, er det klart at BIT-teatergarasjen har større resurser og lengre historikk enn Avantgarden i Trondheim. BIT er det eldste programmerende teater i Norge og har en tydelig profil.

BjorneboeThereseHun forteller at hun har inntrykk av at Trondheim er en vanskelig by å drive et teater i.
– Det er virker vanskelig å bygge et publikum.
Det tror hun skyldes at feltet mangler lokomotiver som trekker publikum til det nyskapende.
– Avantgarden i Trondheim har gjestespill, men man oppdager det ikke. I Bergen har Festspillene kommet med utfordrende navn og spennende stykker. Det betyr mye for hele feltet, sier Bjørneboe, som mener Festspillene og BIT stimulerer hverandre.

– Jeg har inntrykk av Olavsfestdagene er mer konservative og har en annen nasjonaloppgave. Festivalen har ikke samme effekt.

Hun får støtte av professor i Teatervitenskap Bjørn Konrad Rasmussen ved NTNU.

 – Olavsfestdagene er mer tradisjonelle, mens festspillene er sprelske og ofte har fokus på innovasjon. Bergens kulturliv er mer innovativt, mens Trondheim er gjerne mer tradisjonell.

Kunsten å spisse et budskap
Dr Phiolos og kunstsosiolog Dag Solhjell mener Therese Bjørneboes poeng om festspillene er sentralt.

dagsolhjell– Festspillutstillingen har lenge vært den viktigste separatutstillingen i Norge.
Han understreker at han primært snakker om bildende kunst.
– I Bergen har man våget å satse på spissen. Bergen Kunsthall, Festspillene, Bergen Assembly og nå KODE er eksempler på at man satser på de beste, sier han.
Og disse institusjonene mener Solhjell er internasjonalt orientert.
– Hvis du skal lykkes nasjonalt, må du også ha noe internasjonalt som er unikt i Norge, og det er her bergensinstitusjonene lykkes. Da får de også et sterkt internasjonalt nettverk, og det blir tiltrekkende for fagfolk å arbeide i byen. De som leder byens kulturinstitusjoner, kan også bli interessante internasjonalt.

Han trekker også inn historien.

– Bergen som har sett ut i verden og er nå en meget viktig nasjonal by med en internasjonal profil, også historisk.

Her kan man trekke frem kunstnere som I.C Dahl, Edvard Grieg, Ole Bull, samt at både Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen virket i Bergen. I Bergen er også Den Nationale Scene og Musikkselskapet Harmonien nasjonale institusjoner med stolte historiske tradisjoner. Innenfor kultur har ikke Trondheim noe tilsvarende.

– Trøndelag er nasjonalt interessant med tanke på Spelet om Hellig-Olav på Stiklestad, Nidarosdomen og Olavsfestdagene, men de gir ikke Trondheim en tydelig internasjonal profil, sier Solhjell.

Tydelig ledelse
Et eksempel på spissingen i Bergen blir tydelig hvis man sammenligner Museene i Sør Trøndelag (MIST) med bergensmuseene KODE.

– KODE er et stort og faglig ledet museum for kunst og kunstindustri, med sterke samlinger og en aktiv holdning til samtiden. 

MIST består til sammenligning av Kystmuseet i Sør-Trøndelag, Orkla Industrimuseum, Museet Kystens Arv, Ringve Museum Musikkhistoriske Samlinger, Rockheim, Trondheim Kunstmuseum og Trøndelag Folkemuseum/Sverresborg.

– De er hver for seg utmerkede institusjoner, men de fører heller ikke Trondheim eller Trøndelag ut i det internasjonale kunstfeltet.

Han legger til at det gjør at ledelsen ved institusjonene blir forskjellige.

– Ledelsen av MIST har ikke programansvar. Derfor blir de ikke viktige i diskursen om kunst og kultur. Erlend Høyersten, sjef for KODE, er derimot en viktig kunsthistoriker, som bidrar til å sette dagsorden på kunstfeltet, mener Solhjell, som legger til at sammenligningen mellom MIST og KODE ikke er helt rettferdig, så forskjellige roller som de har.

Bjørn Konrad Rasmussen er enig.

– At en institusjon er vellykket, har mye med hvem som sitter i stolene. Mye av det spennende repertoaret ved Trøndelag Teater kan tilskrives teatersjef Kristian Seltun, som kom fra Bergen. Han tar nok med seg erfaringer fra bergenskulturen til teateret.

Solhjell peker også på at politikerne i Bergen har større forståelse for kultur og lar institusjonene arbeide i fred. Han trekker frem Trondheims havarerte kunsthall som et eksempel.

– Politikerne ville legge føringer inn i kunsthallen, på det kunstneriske og profilen. Det skulle være et sted for alt. Dermed ville ikke kunstnerne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden