Trosfanatikere og hateister

Øystein Stenes nye roman kan leses som en utopi eller som en dystopi, foreslår forlaget. Det man står igjen med er i tråd med all historisk erfaring: Utopier er dystopier i real time.

Publisert   Sist oppdatert

Det er befriende at norske forfattere tar sjanser, blant så mange som skriver krim, eller om barnevogntrillende tap av maskulinitet, hevn over utro ektemenn og om liv som blir uten mening fordi andre er så vellykkede.

Øystein Stenes siste roman, De opplyste, er noe av det mest ambisiøse jeg har lest av en norsk forfatter noensinne. Det er en postapokalyptisk roman om sivilisasjonskrig, om absoluttisme og om menneskets tidløse og ofte selvdestruktive søken etter alle tings mening. Det er ikke småpoteter som skal fylle 300 små sider. Fallhøyden er altså stor, der det fidusbanale lurer nede i sjakta.

Under lesingen av De opplyste prøvde jeg å forestille meg hva Stene har tenkt da han skrev boken. Falt det ham noen gang inn at dette kunne gå helt galt, eller er han rett og slett skamløs?

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her