Politikk

Trøstesløst i Afghanistan

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer har reist i noen av Afghanistans mest urolige områder. De tegner et trøstesløst bilde der nesten alt har gått galt.

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer har reist i noen av Afghanistans mest urolige områder. De tegner et trøstesløst bilde der nesten alt har gått galt.

Alt dette kunne vært unngått:
En reise gjennom det nye Afghanistan
Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer
Forlaget Press, 2014

For et par uker siden var Morgenbladet prydet med overskriften ”Henrettet på jobb for Norge”. Temaet for artikkelen er seks afghanske hjelpearbeidere som i november ble stoppet og regelrett henrettet mens de var på vei fra provinshovedstaden Mainama til Almardistriktet i det som ofte omtales som den ”norske” Faryab-provinsen i Afghanistan der norske tropper hadde ansvaret for sikkerheten i perioden 2005-2012. Gjerningsmennene tilhørte etter alt å dømme Taliban, en bevegelse vi lenge har blitt fortalt er mer eller mindre nedkjempet, men som er i ferd med å ta over stadig større områder samtidig som hjelpearbeidere og andre som på en eller annen måte har samarbeidet med vestlige styrker eller organisasjoner trues på livet. Hva har gått galt i Afghanistan, der målet var å innføre demokrati og sørge for at alle fikk tilgang til helse og skolegang?

Afghanistan-bokFeilen, slik Jensen og Sømme Hammer ser den, er todelt. NATOs plan for krigen var en luftkrig uten tap av egne soldatliv, altså ikke ulik den som ble utkjempet på Balkan i 1998-99. En slik krig krever allierte på bakken, og i den forbindelse valgte man å satse på den såkalte Nordalliansen – krigsherrene som tidligere hadde bekjempet Sovjetunionen med støtte fra USA og som kontrollerte Kabul og det meste av Afghanistan i 1992-96, da de ble fordrevet av den fremrykkende Talibanbevegelsen.

Men det som fungerte i Kosovo der et velutbygd UCK både hadde støtte hos store deler av befolkningen og var klare til å overta styringen fungerte langt dårligere i Afghanistan. Det var, forklarer forfatterne, en grunn til at Taliban hadde kunnet fordrive Nordalliansen: Krigsherrenes indre maktkamper, som ble utkjempet med stor brutalitet, hadde skapt anarki og kaos i Afghanistan. I motsetning til dette representerte Taliban tross alt en slags orden, selv om de styrte med jernhånd. Ved å hjelpe krigsherrene tilbake til makten, bidro Vesten i praksis til å gjeninnføre tilstanden på 1990-tallet der private militser styrte hver sine områder som halvføydale len i egenskap av guvernører, borgermestre eller politisjefer.

Full borgerkrig 
Den andre feilen var sammenblandingen av al-Qaida og Taliban. Al-Qaida er en verdensomspennende jihadbevegelse, mens Taliban er en nasjonal bevegelse med røtter hos pashtunerfolket som lever på begge sider av grensen mellom Afghanistan og Pakistan og som i følge forfatterne ikke har ambisjoner utenfor Afghanistans grenser. Når mange talibanere har røtter i Pakistan skyldes dette først og fremst at flertallet av pashtunere holder til der, og at de fleste føler seg mer som pashtunere enn som afghanere eller pakistanere.  

Generelt er Jensen og Sømme Hammer mindre opptatt av hvorfor ting har gått galt enn av hvor galt det faktisk har gått. Og det er et trøstesløst bilde de tegner. Tapstallene for de afghanske sikkerhetsstyrkene som skal overta for NATO  øker, og det samme gjør antall deserteringer. De allerede svake statsinstitusjonene mister mer og mer makt til fordel for paramilitære styrker som mottar våpen og trening fra USA. I praksis er det allerede full borgerkrig i Afghanistan, og utenfor  noen begrensede enklaver regjerer Taliban slik at det er livsfarlig for vestlige å ferdes der.

I reportasjene som utgjør boken får vi også se at lite har forandret seg for kvinnene, som fortsatt er like undertrykket. Familier våger ikke å sende jenter på skolen, og jenter som forsøker å rømme for å gifte seg av kjærlighet risikerer fengselsstraff.

Generelt er Jensen og Sømme Hammer mindre opptatt av hvorfor ting har gått galt enn av hvor galt det faktisk har gått.

Kanskje det sterkeste beviset på i hvor stor grad Vesten etter forfatternes mening allerede har tapt i Afghanistan er beretningen om dobbeltmorderen og ”helgenen” Samaruddin. 22 år gamle Samaruddin, som var politimann i Mainama, skjøt plutselig ned og drepte to amerikanske soldater i april 2011. Graven til Samaruddin – som ble drept av amerikanske soldater  i huset der han skjulte seg – er i dag stedet for en utstrakt helgendyrkelse der syke blir helbredet og der et eget marked selger bilder av ham – alt sammen i en provins der de norske styrkene sies å være velkomne.

Tittelen ”Alt dette kunne vært unngått” kommer fra stammelederen Haji Sahib Rohullah Wakil, som forsøkte å overtale NATO-styrkene til å samarbeide med forsoningsvillige eks-talibaner, men som i stedet ble tatt til fange og sendt til Guantanamo. Det er uklart om forfatterne selv tror denne alternative løsningen ville fungert. I den grad forfatterne skisserer et alternativ synes det å være at man i stedet for å gå inn og okkupere hele Afghanistan burde ha satset på en begrenset ”politiaksjon” mot al-Qaida-treningsleirene i Tora Bora-fjellene og det sørlige Afghanistan. Også dette alternativet understreker imidlertid først og fremst det håpløse i hele forsøket på å få til noen som helst slags endring i et land som er fullstendig traumatisert av tiår med krig, der befolkningen er villig til å følge alle som kan tilby et minimum av sikkerhet. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden