Ikke alle historier fra virkeligheten egner seg på skjermen

True crime-bølgen har utvilsomt gitt viktige bidrag til samfunnsdebatten. Men når glir det over i skamløs underholdning på de pårørendes bekostning?

Publisert Sist oppdatert

Krim fra virkeligheten – eller såkalt true crime – går som hakka møkk. Bare denne høsten har vi kunnet dykke ned i det uoppklarte trippeldrapet på Orderud gård på NRK, både som tv-serie og podcast. TV2 har ikke vært noe dårligere, og har vist dokumentaren Hvem drepte Birgitte om Birgitte Tengs-saken.

Samtidig har strømmetjenesten Netflix kommet med en oppfølger til Making a Murderer. Flere produksjoner er på trappene, og publikum syntes å være umettelig. Alle som har slukt Hercule Poirot-bøker på påskehytta vet hvordan vi elsker en god krimgåte, attpåtil når den er fra virkeligheten.

Kikkermentalitet

Men er det egentlig uproblematisk at vi fråtser i krimgåter fra virkeligheten? Eller appellerer de til en form for kikkermentalitet som vi burde motstå?

For en tid tilbake var jeg på jakt etter en ny og spennende podcast å fylle tida med, og kom over Thinking Sideways, en podcast som tar for seg uoppklarte drap og andre mystiske og uforklarlige hendelser. Jeg ble ganske sjokkert over at programlederne i podden satt og gapskrattet og slo vitser på bekostning av de avdøde, siktede og pårørende i ganske bestialske drapssaker.

Hadde jeg sjøl vært pårørende til en av de savnede eller drepte, hadde jeg neppe vært veldig begeistret over å få saken brettet ut på en så løssluppen måte.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS