Utenriks

Trump risikerer å isolere USA fra verdenssamfunnet

Bilde: Gage Skidmore / Flickr [CC BY-SA 2.0]

Handelspolitikk i Absurdistan: President Trump må snart stoppes av sitt eget parti, hvis ikke kan det gå veldig galt.

Etter en lengre «tenkepause» fylt med opphissende merkantilistisk retorikk basert på en før-økonomisk forståelse av internasjonal handel, har Trump-administrasjonen for alvor begynt å pakke ut sin destruktive handelspolitikk.

Den nylig annonserte innføringen av straffetoll på import av stål og aluminium, under dekke av en WTO-klausul som åpner for ekstraordinære beskyttelsestiltak av hensyn til nasjonal sikkerhet (opprinnelig forbeholdt anvendelse i krigslignende situasjoner), er siste nytt.

De landene som vil rammes hardest som eksportører, er nabolandene Canada og Mexico. Ikke akkurat land som utgjør en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet.

Det egentlige poenget er nok lettere å forstå som ledd i et maktspill overfor Canada og Mexico, som USA for tiden reforhandler NAFTA-avtalen med. USA har åpenbart tenkt å bruke tolltiltaket som et pressmiddel for å tvinge gjennom innrømmelser.

USAs forhandlingsleder Robert Lighthizer, som kan vise til en lang yrkeskarriere som proteksjonistisk handelslobbyist for blant annet USAs stålindustri, har allerede gitt klare hint om at USA kan komme til å kreve at minst 50 prosent av foredlingsverdien i amerikansk bilindustri skal være produsert innenlands.

Slike krav er i strid med alle grunnleggende prinsipper for frihandel og åpner for vilkårlige og situasjonsbestemte statsinngrep. Det er å vende tilbake til en handelspolitisk mørketid.

Do-it-yourself-economics

Det er selvsagt problematisk at hele det handelspolitiske teamet i Det Hvite Hus, Robert Lighthizer, Wilbur Ross, Peter Navarro og Donald Trump, gir alle mulige tegn på at de ikke forstår handel i et samfunnsøkonomisk perspektiv, og heller ikke er i nærheten av å fatte sammenhengene mellom internasjonal handel og økonomisk vekst.

I stedet forfekter de en the-businessmans-do-it-yourself-economics, som konsekvent tolker underskudd på handelsbalansen som om det var underskudd i en bedrifts regnskaper.

I dette verdensbildet er et handelsunderskudd å forstå som et tap for nasjonen USA. Eksport er inntekt og import er utgift, og det gjelder å eksportere mer enn man importerer.

På den annen side pleies et overlegenhetskompleks som truer alle andre land.

Når USA opplever underskudd i handelen med fysiske varer, som betegnende nok er den form for handel Trump snakker mest om, er det i deres retorikk fordi alle andre land bruker skitne knep og utnytter USA til egen vinning. USA er stort sett et offer for alle andre lands kyniske utnyttelse av landets frihandelsgodtroenhet:

Med Peter Navarros ord: «What do we get from being the freest trader in the world? Deficits of 800 billion dollars a year.» Med Donald Trumps ord: «Our country has been ripped off by almost every other country in the world. It has to stop. It will be stopped.»

På den annen side, og stikk i strid med USAs påståtte offerrolle i internasjonal handel, pleies et overlegenhetskompleks som truer alle andre land med hva som vil skje hvis de tyr til mottiltak: Peter Navarro: «They don’t dare to retaliate against the U.S. We are the most lucrative market in the world, and they know it.» Donald Trump: “We will just put taxes on all the cars they [EU] send in here like water.”

I dette synet på handel som et nullsumspill er det naturligvis ikke lett å forstå at alle enkelthandlinger som skjuler seg bak import- og eksportstatistikken representerer summen av millioner av gjensidig fordelaktige handelstransaksjoner, gjennomført av personer og bedrifter som forventer å vinne på handelen – handel som et positivt sumspill.

Handelsbalanse, driftsbalanse og betalingsbalanse

USA har i mange år operert med store underskudd i handelen med fysiske varer (goods), og det snakker Trump mye om. Men samtidig har USA store overskudd i handelen med tjenester, men det snakker ikke Trump om.

At Trump ikke snakker om betalingsbalansen, kan skyldes at den alltid er i balanse.

Det Trump, eller noen av de andre i handelsteamet hans, heller aldri sier noe om, er hele driftsbalansen til USA overfor utlandet (summen av handelen i varer og tjenester, samt overføringer og utbyttebetalinger), samt den samlede betalingsbalansen. Betalingsbalansen er summen av driftsbalansen og kapitalbalansen (investeringer og kapitalbevegelser).

At Trump ikke snakker om betalingsbalansen, kan skyldes at den alltid er i balanse. Et underskudd på driftsbalansen må alltid salderes med et overskudd på kapitalbalansen. I alle land og områder med flytende valutakurs vil tilpasningen skje nærmest automatisk.

Neste trinn er som følger: I et land som sparer (privat og offentlig) like mye som det investerer, vil kapitalbalansen overfor utlandet være lik null. Det samme vil driftsbalansen overfor utlandet være. Hvis et land derimot investerer betydelig mer enn det sparer, må landet være en «nettoimportør» av kapital fra utlandet – og tilsvarende operere med underskudd på driftsbalansen, siden betalingsbalansen alltid er i balanse.

Velkommen til Absurdistan

La oss i dette lyset se litt nærmere på Trump-administrasjonens politikk.

I utgangspunktet har USA et stort underskudd på statsbudsjettet (rundt 2 prosent av BNP), og den private sparingen er lav. Landet har dessuten i mange år investert langt mer enn det innenlandsk sparing kan finansiere.

Med andre ord har USA «importert» kapital fra utlandet og operert med underskudd på driftsbalansen (herunder handelsbalansen). En stor del av kapitalimporten består i at utlandet kjøper amerikansk statsgjeld, typisk Kina, Japan og Tyskland (land som sparer mer enn de investerer innenlands).

Hva gjør så Trump-administrasjonen i forbindelse med skattereformen? Jo, underskuddet på statsbudsjettet vil øke betydelig i årene fremover.

Med andre ord: Trumps politikk er fullstendig selvmotsigende.

Hva betyr det? Hvis investeringene ikke reduseres, og den private sparingen holder seg noenlunde stabil, må det nødvendigvis bety at kapitalimporten må øke, og det samme må underskuddet på driftsbalansen (i praksis handelsbalansen) med utlandet.

Men var det ikke nettopp handelsunderskuddet Trump ville bli kvitt? Jo, nettopp. Med andre ord: Trumps politikk er fullstendig selvmotsigende. Den høyre hånden forstår tydeligvis ikke hva den venstre hånden gjør – det hele er absurd.

Kina-logikken brister

Dessuten har Trump utpekt Kina som en «strategisk konkurrent» i verdenssamfunnet. Han er derfor svært opptatt av å redusere handelsunderskuddet med Kina.

Men siden underskuddet på statsbudsjettet i USA ligger an til å øke betydelig fremover, er det høyst sannsynlig at USA blir enda mer avhengig av at nettopp Kina kjøper amerikanske statsobligasjoner. Trump vil altså bli mer uavhengig av Kina, mens USAs budsjettpolitikk nærmest garanterer for det motsatte!

Noe av det aller første Trump-administrasjonen foretok seg var å melde USA ut av TPP-forhandlingene om utvidet frihandel og investeringer med en rekke asiatiske land, og hvor Kina ikke var med. Gjennom denne retretten mistet USA muligheten til å styrke sin økonomiske posisjon i Asia.

Nå kan det ende opp med motsatt fortegn, med mer økonomisk integrasjon mellom Kina og Asia forøvrig. Logikken brister på nytt.

Jo, nå forhandler EU med Kina om en utvidet frihandelsavtale.

USA har også avblåst forhandlingene om fordypet frihandel med EU gjennom TTIP-avtalen. Og hva gjør EU? Jo, nå forhandler EU med Kina om en utvidet frihandelsavtale.

Hvis det å sette «America First» er å forstå som å isolere USA i verdenssamfunnet og krympe USAs makt og innflytelse internasjonalt, ser det ut til at Trump lykkes særdeles godt.

Gjør seg selv stadig mindre

En helt annen sak er at mange i USA har en tendens til å overvurdere sitt eget lands betydning i internasjonal økonomi.

Det har skjedd veldig mye i verdensøkonomien siden 1990-tallet. To utviklingstrekk er av særlig stor betydning. For det første har den internasjonale arbeidsdelingen gjennom handel blitt langt mer finmasket gjennom utbredelsen av internasjonalt integrerte verdikjeder.

Det innebærer at varer, komponenter, tjenester og investeringer krysser landegrenser i et langt mer finmasket nettverk sammenlignet med tidligere. Den tiltagende digitaliseringen av handelsprosesser har vært og er en viktig drivkraft bak dette nye globaliseringsmønstret.

Straffetoll på stål vil fort vise seg å ødelegge flere arbeidsplasser i amerikansk næringsliv.

En viktig konsekvens er at alle forsøk på proteksjonisme og innføring av handelshindringer vil få langt sterkere negative utslag på et lands økonomisk vekst enn tidligere, og dessuten slå tilbake mye raskere på det landet som tar proteksjonistiske initiativ, slike tiltak som Trump snakker så varmt om «for å skape flere jobber for amerikanske arbeidere».

Straffetoll på stål vil fort vise seg å ødelegge flere arbeidsplasser i amerikansk næringsliv enn det vil skape på kort sikt i amerikansk stålindustri. Her går det dessuten an å lære av sin egen nære fortid. Da USA innførte straffetoll på stål på 1990-tallet, med Robert Lighthizer i kulissene, var det nettopp det som skjedde.

Den ubehagelige virkeligheten

For det andre har det geografiske handelsmønstret i verden endret seg radikalt.

Handelen mellom de gamle rike industrilandene utgjør en stadig mindre del av den samlede verdenshandelen. Tyngdepunktet i globaliseringen er nå i Asia og i aksen EU-Asia.

Verden blir stadig mindre avhengig av USA.

Tysklands største handelspartner heter ikke lenger USA, men Kina. Sør-Koreas største handelspartner heter heller ikke lenger USA, men Kina.

Faktum er at verden blir stadig mindre avhengig av USA, uansett hva representanter for Trump-administrasjonens måtte nære av illusjoner i motsatt retning.

Hvis ikke USA innen rimelig kort tid blir kvitt den samfunnsøkonomiske analfabetismen som nå råder i Det Hvite Hus og i Kongressen i Washington, er det ingen dristig spådom å hevde at landet er på vei til å bli marginalisert – og latterliggjort.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden