Kultur

Trumpisme på norsk

TEATER: "Dekameronen" er uvanlig leken og nysgjerrig. Det beste er harseleringen med dagsaktuelle temaer.

Dekameronen

  • Av Giovanni Boccaccio
  • Oversatt av Birgit Owe Svihus og Tommy Watz
  • Scenisk bearbeidelse av Elisa Kragerup og Solveig Gade
  • Spilles på Nationaltheatret

Året er 1348. Pesten herjer i Firenze og sammen søker ti mennesker tilflukt i en villa utenfor byen. For å få tiden til å gå bestemmer de seg for å fortelle hverandre historier: Ti historier daglig – over ti dager. Til sammen 100 fortellinger. Er det mulig å bringe Giovanni Boccaccios snart 800 år gamle renessanseverk inn i vår tid?

Giovanni Boccaccio (1313-1375) skal selv ha opplevd pestens grusomhet og skrev Dekameronen (1349-1351) som en reaksjon på dette. Av de 100 fortellingene diktet han flere selv, men han lot seg også inspirere av eldre, særlig antikke, kilder.

Lidelse og død er med andre ord bakgrunnen for de ti menneskenes tilværelse. Når følelsen av ens egen forgjengelighet tar overhånd, hva skjer da med evnen til å fortelle?

Resultatet av isolasjonen de ti opplever, er nettopp levende fortellinger. Framfor alt er det humor, drama og lidenskap i Boccaccios renessanseverk. Skuespillerne kommer inn på scenen ikledd lange kapper og middelalderens velkjente, men skremmende pestmasker. Når kostymene kastes trer derimot menneskene frem og historiefortellingen kan begynne.

Alternative fakta

Med 100 fortellinger er det klart at man må foreta et utvalg, og under den to timer lange forestillingen presenteres publikum for syv av dem. Der Dante og Petrarca ofte tok for seg religiøse og åndelige temaer, er Boccaccios Dekameronen verdslig orientert. Den utfordrer datidens samfunnsnormer gjennom humor og vidd. Borte er de klassiske dydene og lastene, på scenen står sammensatte mennesker. Gud er ikke lenger den første (og eneste) beveger, men kjærlighet, naivitet og intellekt fører fortellingene framover.

I dystre tider trengs kulturen mer enn noen gang, skriver teatersjef Hanne Tømta i programmet. Hennes ord settes til live i skuespillets aller første historie, der vi møter den mest grådige mannen som noen gang har levd, Trumpeletto, godt spilt av Anders Mordal. Hele sitt liv har Trumpeletto fråtset; hans liv har bestått av penger, makt og sex. Tilfeldigvis er han også ikledd et knall rødt slips og har et overdrevent forbruk av hårspray.

Hele sitt liv har Trumpeletto fråtset; hans liv har bestått av penger, makt og sex.

Nå, da han vandrer i dødsskyggens dal, blir presten tilkalt for det siste skriftemålet. Presten spør om den døendes synder. Mannen kommer da på at han en gang i sin ungdom løy til sin mor. At han kunne! Men: En hvit løgn, det er da ikke så ille, mener presten? Det er jo bare alternative fakta.

Den menneskelig komedie

Historiefortellingen fortsetter. De ti menneskene ler, krangler og leker om hverandre. Det er ikke uten grunn at Dekameronen også er kjent som den menneskelige komedie – selve motsatsen til Dantes Guddommelige komedie fra samme periode. Der Dante stiger ned i helvetets forgård og begir seg mot skjærsilden, gir Dekameronen oss erotikk, sjalusi og ikke minst en mengde humor.

Menneskene på scenen så visst i live. Livligheten skyldes ikke bare selve teksten, men også et godt sammensatt teatertrupp, der alle skuespillerne får utfolde seg. Blant høydepunktene kan man nevne Torbjørn Harrs komiske tolkning av den ”døvstumme” Masetto som sniker seg inn i et nonnekloster. Mannen har vel aldri følt seg nærmere Gud når han er med på – og ikke minst skyldig i – den seksuelle oppvåkningen blant klosterets ni nonner og en meget streng abbedisse, også spilt av Anders Mordal. Det kan som kjent bli for mye av det gode, noe den stakkars mannen etter hvert får erfare. Det er mye latter i salen – dette er morsomt!

Alt er derimot ikke bare ikke erotikk og spenning, Dekameronen gir oss også dramatikk og død. Lisabetta er elsket av sine tre brødre, men når hun faller for den unge Lorenzo, dreper brødrene ham. I en drøm får Lisabetta vite sannheten, og det ender med at hun finner liket av elskeren, skjærer av ham hodet og bærer det med seg i en krukke med urter. På scenen tar Kjersti Tveterås oss med i lidenskapelig kjærlighet, men også bunnløs sorg.

Den danske regissøren Elisa Kragerup har ønsket å skape et rom hvor skuespillerne har full frihet. Denne visjonen har hun lyktes med: På scenen ser det ut til å herske full frihet, hvilket resulterer i at oppsetningen er uvanlig lekende og nysgjerrig. Det var så lekent at noen elementer fremsto som improvisert der og da. Kanskje var de ikke det, men uansett skapte det en effekt av at oppstillingen i større grad enn vanlig var en engangshendelse, noe unikt som oppsto mellom skuespillere og publikum akkurat den kvelden – og at noe vil være litt annerledes neste kveld. Levende og til stede.

Den danske regissøren Elisa Kragerup har ønsket å skape et rom hvor skuespillerne har full frihet.

Steffen Aarfings scenografi er enkel i form, men til gjengjeld effektiv. Et stort, rødt eple blir symbolet på den ultimate fristelse. Lyse, duse stoffer flagrer omkring det ellers gråkledte ensemblet. Like viktig er det at skuespillerne tar i bruk hele seg, og hele scenen.

Fortellingene skaper fellesskap

Menneskets fortellingsevne står seg gjennom utfordrende tider. Det er nettopp Dekameronen et godt eksempel på. Ut av en ellers mørk situasjon, skaper historiefortellingen liv og lyst. Ut av mørket trer lyset fram. Derfor er også harseleringen med dagsaktuelle temaer som alternative fakta og maktsyke menn noe jeg gjerne skulle ha sett mer av gjennom stykket. Da treffer satiren og man får frem udødeligheten i Boccaccios verk.

Gjennom forestillingen underholdes man ikke bare som publikum, man inviteres også til å delta i stykket – skuespillerne fikk oss til både å rope og synge.

I nettopp slike øyeblikk er kunsten på sitt sterkeste, når den får en selv til å transcendere og være i det som skjer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden