Bøker

Trumpismen har fått frem det verste på høyresiden

I boken Trumpocracy beskriver David Frum det han mener er Trumps konservative svik fra en moralsk posisjon.

Bilde: Gage Skidmore / Wikimedia Commons / CC. BY 2,0

NY BOK: David Frum er ikke nådig i sin kritikk av det republikanske partiet.

NY BOK

  • Trumpocracy: The corruption of the American Republic
  • David Frum
  • HarperCollins
  • 320 sider

Å gi ut bok om Trump er en risikosport. Vi kan si mye om presidentskapet hans, men kjedelig er det ikke. Ting skjer i et halsbrekkende tempo og mannen er patologisk uforutsigbar. Da kan boka fort seile akterut.

Den amerikanske skribenten, redaktøren og tidligere republikanske politikeren David Frum er en av de mange som likevel har begitt seg ut i de stive permers farefulle kamp mot klokka. Men boka, Trumpocracy: The Corruption of The American Republic, står seg fint.

Trumpocracy er i hovedsak en sammenstilling av artikler Frum har skrevet for tidsskriftet han er redaktør i, The Atlantic. Det har altså gått relativt fort å få den ut.

Frums bok utmerker seg fordi den kan leses som et slags gravskrift over den amerikanske (organiserte) konservatismen. Som tittelen antyder er ikke Frum en av Trumps mest hengivne.

Det er mange som har lagt merke til David Frums relativt sett langvarige aversjon mot Donald Trump. Sammen med en annen konservativ, historikeren Robert Kagan, har Frum fremstått som en bauta og lettelse for oss som er relativt konservative og samtidig anser Trump for å være en politisk åtseljeger langt fra enhver rimelig forestilling om konservativt etos.

«For hva – etter Trump – er igjen av den filosofien vi har omtalt som konservatisme, utover «fuck you, leftists»?»

Både Kagan og Frum skrev tidlig rasende og dystopiske long reads om Trump som en overhengende fare for det amerikanske demokratiet, artikler som har blitt lest av ufattelig mange: Henholdsvis How fascism comes to America i Washington Post og How to Build an Autocracy i The Atlantic.

I Frums verden fremstår det absurd at majoriteten i den republikanske partiledelsen etter hvert (eller rettere: så fort det var opportunt) ga blaffen i prinsipper og sluttet rekkene om Trump. En konservativ uten moral og uten tilbakeholdenhet, er ingen konservativ, mener Frum.

Trumps apologeter var fullstendig klar over Trumps fravær av konservativ spirit, hans absurde personlighet og totale mangel på demokratisk intuisjon. Det samme gjaldt partiets donorer. De bestemte seg for å følge ham – i forventning (eller patetisk håp) om noen større goder, skriver Frum.

Men det er verre enn som så. Frum er ikke nådig i sin analyse av den republikanske organisasjonen. I kjølvannet av Trump har de degenerert til radikale, ofte nihilistiske opportunister som fyrer opp under hevngjerrighet og følelser.

GOP skulle promotere kjerneverdier som flagg, familie, barn, jobb – mens deres demokratiske rivaler skulle karakteriseres som antagonister (forrædere, upatriotiske) som var mot alle disse verdiene.

Hva var for eksempel poenget med å benåde Arizona-sheriffen Joe Arpaio, med et rykte som en reaksjonær bølle som blant annet tillot umenneskelig behandling av straffedømte i sin jurisdiksjon? Arpaio var kjent for å drive med såkalt raseprofilering, der mistenkte blir stoppet i politikontroller basert på rase eller hudfarge. Arpaio fikk gjentatte pålegg fra retten om å følge amerikansk lov, noe han ga blaffen i. I 2015 ble han kjent skyldig for «sivil forakt for retten». Arpaio ble martyr for det rasistiske Amerika, og en helt langt inn i det republikanske partiet (GOP). Før straffeutmålingen kom i stand ble altså Arpaio benådet av Trump. Det skapte selvsagt begeistring i basen. En skribent for et større konservativt nettsted (Townhall.com) skrev på Twitter:

The main reason for President Trump to pardon Sheriff Jow was fuck you, leftists. The new rules, bitches.

Ifølge Frum er ranten dessverre symptomatisk. «For hva – etter Trump – er igjen av den filosofien vi har omtalt som konservatisme, utover «fuck you, leftists»?»

Frum bærer utilslørt nag mot Newt Gingrich, selve sjefsbrønnpisseren i GOP. Gingrich er kanskje den fremste innpiskeren for «fuck you»-linja i GOP. Det var også Gingrich som tidlig oppfordret Trump til å nekte mainstream media (CNN) adgang til presserommet i Det hvite hus. Det var Gingrich og Sean Hannity fra Fox News som omtalte republikanske Trump-motstandere som «små, pysete, snørrete feiginger» som ikke fortjener oppmerksomhet: «La dem forsvinne ut i historiens avgrunn mens vi går i gang og jobbe sammen med Donald Trump, det hvite hus og republikanerne i senatet for å skape en dramatisk ny fremtid.»

Men GOP har skapt et monster over tid. Jeg synes ikke Frum evner å se godt nok tilbake i tid, noe som kanskje ikke er så merkelig. Det er tungt å måtte erkjenne at man har lagt ned så mye personlig kapital i et prosjekt som er havarert. Frum var selv en del av den harde kjernen i GOP, som blant annet tok en rekke militære beslutninger som utvilsomt har bidratt til trumpismen (Frum var en av bidragsyterne til axis of evil-talen til George W. Bush.)

Trump har kunnet seile opp som en slags fornuftens stemme i kjølvannet av flere mislykkede intervensjoner i Midtøsten. Trump gjorde nesten rent bord blant krigsveteranene.

Men igjen, Gingrich: Han var en av arkitektene bak det berømte memoet GOPAC, så langt tilbake som 1990. Kort fortalt gikk dette memoet ut på at GOP skulle sette alle kluter inn på manikeisk, men også fiendtlig språkbruk mot Demokratene. Underteksten hos Gingrich var rent hat og ønsket om et brudd med den tillit som hadde eksistert mellom demokrater og republikanere om helt grunnleggende forhold. The winner takes it all, skulle være det nye apostelet.

GOP skulle promotere kjerneverdier som flagg, familie, barn, jobb – mens deres demokratiske rivaler skulle karakteriseres som antagonister (forrædere, upatriotiske) som var mot alle disse verdiene.

Enkelte mener at memoet satte en standard for både populisme, eliteforakt og ikke minst det som på engelsk kalles «partisanship», som innebærer en ekstrem polarisering mellom partiene. Under Trump har dette endret form til et samlet parti som gjør alt det kan for å så mistillit til det amerikanske systemet og rettstaten. Donald Trumps mange utfall på Twitter er i stor grad rettet mot pressefriheten, domstolene og den uavhengige etterretningen (FBI).

«Jeg stemte ikke på Clinton», svarte Frum: «Jeg stemte på det amerikanske systemet». Slik en ekte amerikansk konservativ skal gjøre, kunne Frum tillagt.

Tillitsbruddet har slått en kile tvers gjennom befolkningen. GOP har kolportert rene konspirasjonsteorier (rigged system, deep state, fake news) og løgnindustri for å nære på denne formen for perversjon av splitt- og herskpolitikk.

Frum fremholder Michael Flynns tale for det republikanske konventet i Cleveland, som et skrekkeksempel. Her messet som kjent Flynn «lock her up, lock her up» for et jublende publikum under valgkampen: «You know why we’re saying that? We’re saying that because if I, a guy who knows this business, if I did a tenth, a tenth of what she (Clinton) did, I would be in jail today (oh the irony.)»

Frums skrekkscenario er at trumpistenes bevisste pyromanvirksomhet fører til en nesten komplett radikalisering av den amerikanske offentligheten.

Underveis i Trumpocracy fremstår Frum så skuffet over Trump og GOP at det nesten nærmer seg det patetiske. Det skulle for så vidt bare mangle. Sviket sett fra ståstedet til en hederlig amerikansk konservativ må fremstå som nesten komplett: Et GOP som vil undergrave institusjoner og som tilgriser tradisjoner og sedvane uten et minimum av respekt for dannelse. Ønsket om kaos fremfor stabilitet (helligbrøde!).

Det er i beskrivelsen av konservatismes moralske fallitt Frum briljerer som mest. Det er ektefølte saker. Da Frum skrev i The Atlantic, før valget, at han ville stemme på Clinton, fikk han selvsagt massivt med pepper. «Jeg stemte ikke på Clinton», svarte Frum: «Jeg stemte på det amerikanske systemet». Slik en ekte amerikansk konservativ skal gjøre, kunne Frum tillagt. I valget mellom en liberal demokrat og en republikansk ikke-demokrat burde ikke en slik problemstilling være på dagsorden engang, mener Frum.

I Trumpocracy er Frum mindre opptatt av å idiotforklare Trump, slik mange andre gjør (en enkel oppgave, se for eksempel Keith Olbermans hysteriske «Trump is F*cking Crazy: This is Not a Joke»), selv om karakteristikkene av ham ikke mangler: Ond, hevngjerrig, egoistisk, ignorant, lat, usjenerøs og svikefull. De er på sin plass.

Men Frum ser ikke for seg Trump som en fremtidig diktator etter gammelskolen.

Det er systemet og systemets sårbarhet som er Frums hovedanliggende: Alt kan gå i stykker. «Det vi kan frykte fra Trump-presidentskapet er ikke at konstitusjonen kastes over bord, men en stille og gradvis lammelse av styresettet; ikke regelrett lovløshet, men en akkumulerende forkastelse av normer; ikke statlig forfølgelse av dissidenter, men oppfordringen til privat vold for å radikalisere tilhengere.» Not with a bang, but a whimper, altså.

Frum advarte tidlig mot en utvikling der det som var igjen av fornuftige folk i Trump-administrasjonen etter hvert ville bli utslitt og truet vekk. Advarselen har vist seg å være mer enn berettiget.

Hele kapitler i boka er tilegnet sjarlataner og middelmådigheter som lenge har gått og ventet på en anledning til å stikke en finger i øyet på de liberale med alle tenkbare midler eller mele sin egen kake. Det er i det hele tatt en skremmende tanke at så mange konservative lever i en forestillingsverden der en konservativ kan være fullstendig illiberal. Slik sett er Trumps tale under den konservative landskonferansen CPAC illustrerende for dette fallet, der han lirte av seg et stykke rasistisk demagogi (migranter som giftige slanger) til stående ovasjoner.

Det er først og fremst som en konservativ Frum er interessant. Ikke minst når han nærmer seg det konservative sviket fra en moralsk posisjon.

Trump er ingen demokrat, selvfølgelig. Trump snakker praktisk talt aldri om demokrati. Demokrati sitter ikke i ryggmargen hans. Men Frum ser ikke for seg Trump som en fremtidig diktator etter gammelskolen. Trump er en «con man» og en businessmann uten noen annen særlig substans. Trump er uten ideologi, skriver Frum: «De kom for å plyndre. Hvis regler står i veien, kan reglene smadres.» Trumps beundring for autokrater er heller ikke ideologisk, men må forstås praktisk. Putin (og nå Xi Jinping) er folk som ikke må gå omveier for å få ting gjort, men først og fremst er de kleptokrater.

Boka til Frum er inne på mange av de sentrale poengene som mange andre har skrevet om, for eksempel gapet mellom elitene og vanlige folk, og at Hillary Clintons katastrofale valgkamp også bidro til Trumps valgseier. Men Frum er ikke entydig pessimist. Han setter fremdeles lit til de amerikanske institusjonene. Det er et medborgeransvar å avverge skadevirkningene under Trump, men med respekt for institusjonene og tradisjonene. Amerikanere har en plikt til ikke falle ned på det samme nivå som den sittende presidenten og hans medløpere.

Kanskje er det dit fantastene i GOP håper vi er på vei: At også opposisjonen tar av silkehanskene, slik at samfunnet rakner; slik at radikale løsninger fremstår som det eneste plausible. Det ligger mye potent makt i å forebygge kaos. Men først og fremst mener Frum at den eneste langsiktige redningen for det amerikanske demokratiet består i å gjøre noe med dypereliggende årsaker, ikke minst den store økonomiske og kulturelle kløften som har oppstått mellom inntektsgrupper (alle bør lese Hillbilly Elegy av J.D Vance) og middelklassens fall.

Det er først og fremst som en konservativ Frum er interessant. Ikke minst når han nærmer seg det konservative sviket fra en moralsk posisjon. Det er ikke bare i USA at trumpismen har fått frem det verste på høyresiden. Det er mange måter å forklare hvorfor en del av høyresiden har gått fra vettet på, men til syvende og sist er det moralske fallet mest påtagelig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden