Debatt

Trumps farlige Iran-politikk går inn i en ny fase

Bilde: US Embassy, Tel Aviv

Ved å formelt klassifisere Irans revolusjonsgarde som en terrororganisasjon, har Trump sannsynliggjort risikoen for militærkonflikt.

Donald Trump klassifiserte forrige uke Irans revolusjonsgarde (IRGC) formelt som en ”terrororganisasjon”. Militærenheten består av omlag 120.000 spesialsoldater som skal beskytte Irans islamske styresett mot utenlandsk innblanding. Dette er, som Trump uttalte, ”første gang USA har klassifisert en militærenhet tilhørende myndighetene i et annet land for å være en utenlandsk terrororganisasjon.”

Trump fullbyrder med dette den konfronterende Iran-linjen som han anla umiddelbart etter at han tiltrådte som president. Hans første store utenrikspolitiske tiltak var å forbli tro mot valgkampløftet sitt om å ”rive Iran-avtalen i fillebiter”. Med klassifiseringen av IRGC som en utenlandsk terrororganisasjon strammer Trump grepet enda hardere.

En forestående krig?

USA har vært i en militær spenningstilstand med revolusjonsgarden siden Ayatollah Khomeini opprettet militærenheten etter revolusjonen i 1979. Dette skyldes primært IRGCs snikinnblanding i regionale lands politiske forhold. Konfliktnivået har eskalert siden USAs invasjon av Irak i 2003, ettersom Iran har vært en standhaftig rival i kampen om politisk innflytelse i Irak. Denne langvarige kalde krigen mellom landene nådde frysepunktet etter Trumps overraskende terrorklassifisering av IRGC.

Etter 11. september 2001 erklærte George W. Bush en global krig mot terrorisme. Organisasjoner på USAs terrorliste blir dermed umiddelbare militære fiender av USA. Dette senker terskelen for at en presidentadministrasjon kan angripe uten Kongressens grunnlovsforpliktende godkjenning. Terrorklassifiseringen vil formelt likestille IRGC med IS, noe som i praksis umuliggjør et fredelig forhold til iranske myndigheter.

Kunngjøringen signaliserer en endelig slutt på Obama-administrasjonen forsonende Iran-linje som ledet til atomavtalen mellom landene i 2015, med støtte fra EU, Kina og Russland. Atomavtalen var langt fra perfekt sett fra vestlig hold, men den var et gjennombrudd for å normalisere relasjonen til Iran. Iran forpliktet seg til å innskrenke anrikningen av uran, og til å godta internasjonal kontroll over landets atomprogram. Til gjengjeld skulle de økonomiske sanksjonene gradvis lettes.

Republikanerne ønsket imidlertid aldri et mindre anspent forhold til Iran – snarere tvert i mot. Økt press, sanksjoner og trusler mot landets islamistiske prestestyre er partiets åpne linje. Dette lå til grunn da republikanerne i Senatet sendte et aggressivt og nedlatende brev til Irans president Hassan Rouhani der de fastslo at ”en fremtidig president kan trekke en slik avtale med et pennestrøk.”

Det var alvorlig at Trump fulgte partilinjen og trakk USA fra avtalen og gjeninførte knallharde sanksjoner, ikke fordi det undergravet hans forgjenger, men fordi det undergraver USAs internasjonale troverdighet. Tiltaket styrket derimot relasjonen til Israel og statsminister Benjamin Netanyahu, som totalslaktet av atomavtalen for å være ”en historisk tabbe grunnlagt på iranske løgner”.

En venn av Israel

I løpet av hans korte presidentperiode har Trump utviklet et unikt bånd til Netanyahu, som anser Iran som en ”eksistensiell trussel” mot Israel. Trump gjorde sitt i forkant av den israelske valgkampen for at ”Bibi” skulle vinne sin femte statsministerperiode.

Trump anerkjente Jerusalem som hovedstaden i Israel og flyttet den amerikanske ambassaden dit, til bred internasjonal fordømmelse. Midt i den israelske valgkampen kunngjorde han at USA anerkjenner Golanhøydene som en del av Israels suverenitet. Et samlet sikkerhetsråd i FN, inklusive USA, har tidligere ansett Golanhøydene som et ulovlig okkupert område med over 20.000 jødiske bosettere.

Israels innflytelse på Trump-administrasjonens utenrikspolitikk er så betydelig at det er formålsløst å tilsløre. I et opptak der Netanyahu snakker med partiaktivister skrøt han av at det var han selv som var årsaken til at Trump trakk seg fra atomavtalen med Iran. Det er nok av pro-israelske tjenestemenn i Trump-administrasjonen, spesielt etter at utenriksminister Mike Pompeo og nasjonal sikkerhetsrådgiver John Bolton erstattet de mer moderate innflytelse i Rex Tillerson og H.R. McMaster. Bolton og Pompeo er begge kompromissløse Israel-støttespillere med et uttalt ønske om å trappe opp Iran-konflikten.

Irans teokrati er riktig nok blant verdens mest ominøse styresett. Landet støtter terrororganisasjoner som Taliban i Afghanistan, Hamas i Palestina og Hezbollah i Libanon, i tillegg til at det er en nært alliert av Syrias president Bashar Assad. Enkelte ultrakonservative iranske tjenestemenn har dessuten utrykk ønske om å ”utslette Israel”. Slike kommentarer er alvorlige, men det er heller ikke et bevis på at Iran offisielt vil angripe Israel, uansett hvor mye dette repeteres i pro-israelske lobbykanaler.

Min fiendes fiende

Til tross for at iranske praksiser ville gjort europeiske middelalderstyrer til skamme, er deler av USAs Iran-kritikk i beste fall dobbeltmoralsk. Trumps Iran-linje er et fundamentalt motstykke til det tette samarbeidet med det religiøst undertrykkende Saudi-Arabia. Saudi-Arabia har i flere tiår sponset en ytterliggående islamistisk Wahhabisme i hele den sunni-muslimske verden, den ideologiske roten til sunni-muslimsk jihadisme. Det er ikke tilfeldig at al-Qaidas lederskap, i likhet med flertallet av terroristene 11. september, var fra Saudi-Arabia.

USAs tette bånd til Saudi-Arabia er fundert på gjensidig lukrative handelsavtaler i militærutstyr og olje, men det har også et mer idealistisk element. Sjelden har utrykket ’min fiendes fiende er min venn’ vært mer treffende. Saudi-Arabia har, likhet med Israel, Iran som sin hovedfiende. I sterk kontrast til Iran, har derimot Saudi-Arabia vært meget velvillige ovenfor Israel og kritiske overfor Palestina. I følge Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman er dessuten Irans Ayatollah, Ali Khamenei, ”verre enn Hitler fordi han forsøker å erobre hele verden”. Dette er urimelige uttalelser med tanke på at Iran ikke har innledet en forkjøpskrig siden landet ble en selvstendig nasjon fra Perserriket i 1935.

I et møte med jødiske ledere i New York i fjor, gikk bin Salman også knallhardt ut mot palestinske ledere. ”I løpet av de siste 40 årene,” sa kronprinsen, ”har det palestinske lederskapet unngått enhver sjanse for fred og blankt avvist alle fredstilbud de har fått. Det er på tide at Palestina aksepterer fredstilbudene, og kommer seg til forhandlingsbordet. Hvis ikke bør de holde kjeft og slutte å klage.”Blant sionister er slikt verdt mer enn en håndfull piskeslag, bebyggelsen av en radikal moské som sprer wahhabistisk hatideologi, likvideringen av en eminent journalist, eller teppebombingen av Jemen.

Saudi-Arabia og Irans innbyrdes styrke har bidratt til en skjør regional stabilitet, en maktbalanse mellom sunni- og sjiadominerte stater som nå trues av Trump og Netanyahus knallharde Iran-linje. Netanyahu har lenge advart at Iran vil føre en storstilt religiøs krig i Midtøsten med eksistensielle konsekvenser. Sannsynligheten for et slik dommedagsscenario er betydelig større dersom Israel og USA iverksetter militæroperasjoner som presser iranske ledere til bristepunktet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden