Kommentar

Trumps lille kjærlighetsvisitt

Trump gir Kim enda en propagandaseier på grensen mellom de koreanske statene.

Bilde: The White House

Trump belønner stadig vekk sin gode venn Kim Jong-un, uten å få noe tilbake. Det holder med et smigrende brev i ny og ne.

Gårsdagens møte mellom de to topplederne er «historisk», som TV 2 gned inn i hele går, (og i NRKs Dagsrevyen) i den forstand at de sekundene den amerikanske presidenten tilbrakte noen få skritt inne på nordkoreansk territorium er første gangen en president har satt sin fot i landet.

Forhandlingene med Nord-Korea har gått i stå etter det mislykkede toppmøtet i Hanoi i februar, og Kim har foretatt nye tester av kortdistanseraketter og økt sin uran-anrikning. Koreanerne har til og med sluttet å samarbeide om å få sendt levninger etter amerikanske soldater fra krigen på 1950-tallet hjem.

Ingenting konkret kom ut av møtet i den demilitariserte sonen, utover enda et møte: Trump inviterte sin gode venn massemorderen og despoten til Det Hvite Hus. Det hele var rett og slett en photo-op.

Enda en propagandaseier

Nord-Korea er med rette en internasjonal paria. Når Trump igjen lar Kim fremstå som hans likemann, er det derfor en propagandaseier for Kim. Det blir ikke bedre av at Trump inviterte seg selv, via tweet, og at Kim aksepterte ønsket om å få møte ham. Det er altså Trump som fremstår som mest ivrige her. Trump sa det selv straks etter møtet:

“When I put out the social media notification, if he didn’t show up, the press was going to make me look very bad.  So you made us both look good, and I appreciate it.”

Nye løgner om Obama

Trumps utsagn på pressekonferansen med Sør-Koreas president i etterkant stiller saken helt på hodet.

“President Obama wanted to meet, and Chairman Kim would not meet him. The Obama administration was begging for a meeting. They were begging for meetings constantly. And Chairman Kim would not meet with him.”

Dette er ikke sant. Obama sa riktignok en gang i valgkampen i 2007 at han var villig til å møte alle statssjefer i land som USA hadde disputter med «uten betingelser», men hans administrasjon gjorde aldri noe forsøk på å få dette til, langt mindre inviterte Kim til Washington. Kort tid etter at Obama ble innsatt som president, intensiverte Nord-Korea sitt atomprogram, noe som gjorde et slikt møte utenkelig.

Trumps utsagn er enten en løgn han selv fant på i farten, eller en løgn Kim har foret ham med. I det siste tilfellet er Trump Kims nyttige idiot.

Innrømmelser først

USAs langvarige strategi har vært at et møte med den amerikanske presidenten skal være en belønning for avtaler om kjernefysisk nedrustning og konkrete tiltak i den retning. Trump bruker isteden møtene som en måte å få i gang igjen samtaler når partneren ikke leverer. Han spiller Kims spill.

Som Vox skrev i fjor:

“North Korea’s leaders have long wanted to be seen as major players on the world stage and to be accorded the respect and legitimacy given to nuclear powers. And they’ve viewed a one-on-one meeting with the president of the United States as a crucial way to attain that status.

Yet successive US presidents — from Bill Clinton to George W. Bush to Barack Obama — have refused to meet face to face with North Korea’s leaders (either Kim Jong Un or his father, Kim Jong Il, who ruled until his death in 2011) for just that reason.

“Since I came into office, the one thing I was clear about was, we’re not going to reward this kind of provocative behavior,” then-President Obama said in 2013 about a possible meeting with Kim. “You don’t get to bang your spoon on the table and somehow you get your way.”

Jeg skrev om problemstillingen for et år siden, da Trump inviterte Kim til det første toppmøtet i Singapore, og Nettavisens Gunnar Stavrum skrev at «Donald Trump har klart det ingen av forgjengerne klarte – å presse Nord-Korea til forhandlingsbordet.»

Vakre brev

Trump har et elsk-hat-forhold til Kim, i det siste mest elsk. Da er det ikke så rart at opptakten til det siste møtet var at «jeg er tilfeldigvis i nabolaget, kan vi møtes?»

I september fortalte han om de vakre kjærlighetsbrevene han hadde fått fra Kim, og at de var forelsket (ikke mine ord – «we fell in love»). Han har flere ganger uttrykt beundring for Kims «tøffhet», som må bety viljen og evnen til å ta livet av sine landsmenn, inkludert sin egen bror, og det jerngrepet han styrer landet med.

Senest den 12. juni gjorde Trump det klart at CIA ikke ville ha kunnet rekruttere Kims bror under hans styre, og fortalte om et nytt «vakkert» brev han hadde mottatt fra Kim Jong-un.  Kim var riktignok litt mer avmålt i sin beskrivelse av Trumps svarbrev, som bare var «excellent», men vi må huske hvem som er den mest pågående i dette forholdet.

Grense etter Trumps smak

Mens han var på sin Asia-reise fant Trump også en landegrense han likte – den tungt befestede mellom Nord- og Sør-Korea, med sin piggråd og landminer:

“By the way, when you talk about a wall when you talk about a border, that’s what they call a border. Nobody goes through that border. That’s called a real border.”

Trumps verdensbilde preges i det daglige av det han ser på Fox News. For tiden er den nasjonalpopulistiske kommentatoren Tucker Carlson hans kanskje fremste favoritt. Carlson var da også invitert med til Nord-Korea. Her er Carlsons syn på Nord-Koreas beinharde stalinistiske diktatur, som han riktignok påstår at han tar avstand fra:

«You’ve got to be honest about what it means to lead a country, it means killing people.”

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden