Debatt

Stemningsrapport fra Donald Trumps Amerika

Bilde: U.S. Air National Guard photo by Master Sgt. Phil Speck

I Trumpworld S02 E01 vinner Trump uansett. 

Her i Oklahoma, hvor jeg bor, er det almen enighet om at første sesong med Trump har vært dramatisk, men at presidenten har klart seg bra. Han har utnevnt en, snart to, konservative høyesterettsdommere som med sunt kosthold og mosjon vil sitte i flere tiår. Vårt bysbarn Scott Pruitt rakk å vingeklippe miljømyndighetene før hans sigarføring ble for høy, til og med for Trump (dråpen kan ha vært innkjøp av en personlig telefonkiosk eller bruk av tjenestebil med sjåfør for å lete etter hudkrem). Obligatorisk helseforsikring, som min reumatiske sekstiårige vaskehjelp er lidenskapelig mot, blir det ikke noe av. Innvandringen går ned, økonomien opp, og endelig tør noen stoppe Kina.

He’s our boy” sier gutta på helsestudioet, men med litt lavere stemmer når det er afroamerikanere til stede. Ut av respekt, for få vet bedre enn folket her i indianerstaten hvordan strukturell rasisme kjennes ut.

He sure gets ’em riled up, up there” sier Randy, som har solgt byens beste burgere i femti år og derfor ikke ser poenget med verken maling eller menyendring, når han snakker om Trumps effekt på Washington. På coastal— språket de snakker der ute på østkysten — kalles det Trump Derangement Syndrome, tendensen til at liberalere mister kontakt med både virkelighet og anstendighet når temaet er Trump. Det er fullt forståelig, for Trump ser ut til å vinne frem uansett hvor mange normer han bryter.

Neste sesong av verdens største realityshow begynner med valgene i november. Da er det en mulighet for at demokratene tar kontroll over Representantenes hus, Senatet eller begge deler. Avhengig av hvor besmittet man er med Trump Derangement Syndrome, er håpet på venstresiden at det leder til impeachment eller removal etter grunnloven — og etter litt rødvin i Georgetowns salonger dagdrømmes det om at Trump skal bli så sur at han går av. Alle tre alternativene vil være liberal selvskading.

Trump har mange talenter, og fremst kommer det å spille offer. Amerika utnyttes av Kina, amerikanske arbeidere utnyttes av meksikanere, NATO utnytter det amerikanske militæret, Harley Davidson forsaker USA for investeringer i utlandet, og media gir ham bare dårlig dekning. Til og med Google diskriminerer konservative. En slik strategi er perfekt når den offentlige samtalen skjer på sosiale media-plattformer som fremmer confirmation bias: 

Mens demokratene euforisk har delt og likt fint tilmeislede klipp av Kamala Harris som griller Brett Kavanaugh, den konservative kandidaten til høyesterett, ser de konservative en krakilsk senator som stiller en høflig dommer spørsmål som det er umulig å svare på (“Har du noensinne snakket med noen som er ansatt i Kazowitz Benson Torres?”, et firma med flere hundre ansatte). Og så spilte demokratene inn et par episke #metoo-baller sent i kampen. Slikt passer godt inn i Trumps offer-narrativ.

Hver president har sin egen måte å knytte bånd til individer de aldri har møtt. Å være i samme rom som Bill Clinton var en spesiell opplevelse, du følte at han snakket rett til deg hele tiden, selv om det var hundre andre til stede. Barack Obama hadde en egen evne til å formulere seg slik at han hørtes både spesifikk, inspirerende og prinsipiell ut — men slik at alle følte han var enig med akkurat dem. Talene hans var det perfekte eksempel på at kommunikasjon er mer avhengig av mottaker enn avsender.

Donald Trump skaper et fellesskap som defineres av motsetninger til de andre: de som lyver til oss, de som tar jobbene våre, de som utnytter oss. Trump har snudd på hodet den offerrollen som venstresidens identitetspolitikk har dyrket frem. Kanskje er det derfor demokratene er så krakilske: Trump slår dem på hjemmebane.

Som homeopater og scientologer har Trump skapt en diskurs med en egen logikk. Det er ikke nytt i seg selv. En samtale jurister eller leger i mellom kan virke meningsløs for utenforstående. Men til tross for egne vokabular og krav til resonnement, er den underliggende logikken deres den samme som for resten av samfunnet. Derfor kan en lege vitne som fagkyndig i en rettssak. Homeopater og scientologer kan ikke det, fordi deres logikk er immun mot falsifisering: det er alltid noe annens skyld dersom agurkvannet ikke virker. Trump ser at verden vil bedras, som min bestemor brukte å si. Han har overført homeopatien til politikken, for han forstår at folk er villige til å gi avkall på logikk for å høre det de vil.

Cliffhangers

Hva kan egentlig gå galt for Trump nå i neste runde, frem mot valget i 2020? Sensommeren endte med et fyrverkeri av cliffhangersHer er noen av dem.

CollusionTrump har en særlig evne til ikke å bli svertet av syndene til hans medarbeidere, kanskje fordi det er så åpenbart at den bruk-og-kast personalpolitikken vi så på The Apprentice er videreført i Det hvite hus. Dersom Robert Muellers etterforskning skal skade Trump, må det bevises at presidenten selv har brutt loven. Om Trump har jukset med skatten, fått betalt med svarte russiske penger mens han var forretningsmann, eller kanskje visst om at noen av hans kampanjestab har diskutert Hillary Clinton med russerne, så er ikke det noe som vil bli allment ansett som klanderverdig.

Vi vet fra Bob Woodwards siste bok om Det hvite hus at Mueller respekterer presidentembetet for mye til å undergrave det uten vektige grunner  —  det kreves sannsynligvis at han finner noe som både er rettsstridig, relevant til presidentembetet og intuitivt amoralsk på tvers av partilinjen. Så lang er det ikke noe som tyder på det.

Stormy. Betalte Trump sine elskerinner for å tie stille? Trumps velgere, partifeller og til og med de evangelisk kristne har akseptert hans tvilsomme seksualmoral. For noen er det prisen å betale: å få anti-abortdommere inn i høyesterett, er verdt en usmakelig president. De mer bokstavtro ser i Trump en Cyrus, en syndefull mann utpekt av Gud til å skape orden ut av kaos, for eksempel ved å vinne over Kina og berede grunnen for en kristenfundamentalistisk president Mike Pence. De mer endetidsorienterte ser Trump som et steg mot den dagen de kristnes rike skal komme til jorden (Å gi Jerusalem tilbake til det jødiske folket er en milepæl forankret i Bibelen, og Trump har nå flyttet den amerikanske ambassaden tilbake dit).

Barack Obamas western guilt (eller “avkolonisering” av USAs utenrikspolitiske historie) og liberale syn på abort og homofilt ekteskap kombinert med det dype hatet mot Hillary Clinton (som ironisk nok oppsto gjennom hennes forsvar for Bill Clintons eskapader) var for mye for en hvit evangelisk kultur med røtter i kampen for det protestantiske USA. Da er “gode gamle synder”, som en elskerinne eller to, å foretrekke.

Pastor Robert Jeffress, med en menighet på 12,000 i Dallas First Baptist Church, (mens man i Norge sier at alt er stort i Amerika, sier vi i Oklahoma at alt er større i Texas) sa det slik: “When I’m looking for a leader who’s gonna sit across the negotiating table from a nuclear Iran, or who’s gonna be intent on destroying ISIS, I couldn’t care less about that leader’s temperament or his tone or his vocabulary. Frankly, I want the meanest, toughest son of a gun I can find. And I think that’s the feeling of a lot of evangelicals. They don’t want a Casper Milquetoast as the leader of the free world.” Casper Milquetoast er en selvutslettende tegneseriefigur, og en milquetoast er en person som har en ryggrad med samme konsistens som brød dyppet i melk. Obama, for mange republikanere.

Og til slutt, for «mannemennene» blant velgerne, de som føler seg overkjørt av identitetspolitikk, #metoo, og den almene demachofiseringen av det amerikanske samfunnet, virker det som om alle eskapadene er et pluss — de skulle ønske de også kunne drive med slikt.

Handelskrig. Teoretisk sett er handelskriger skadelige. Forutsatt at valutaene ikke manipuleres og at miljø- og arbeidsmiljøstandardene er noenlunde like blant handelspartnerne, skaper fri handel bærekraftig vekst. Men handelspolitikk skaper vinnere og tapere, og dersom Trump kan skape vinnere og kompensere taperne der han trenger velgere, vinner han politisk i det korte løp. Som alt annet med Trump, handler det om optics: Man ser ikke en handelskonflikt sin påvirkning på vekstdata innenfor forskjellige industrier, men man ser at Caterpillar flytter arbeidsplasser hjem — selv om det siste på makronivå er helt irrelevant. Tariffer er akkurat det samme som økte skatter, og republikanere liker ikke økte skatter. Men de ser ikke det så lenge Trump peker på Kina.

Det er ikke alltid “the economy, stupid” som vinner valg. Amerikanerne har lang tradisjon for å sette ideologi over velstand. Når svinebøndene i Iowa fremdeles støtter Trump i 2018, selv om de ikke kan overleve uten eksportmarkedet, reflekterer det akkurat det Alexander Hamilton overbeviste bøndene om i 1774, at tap på kort sikt var en lav pris for selvråderett. Det som gjelder i Amerika er “the freedom, stupid.” — USA er grunnlagt på myter om frihet. Make America Great Again vil alltid høres bedre ut enn Make Ameria Rich Again, selv om det kan virke rart for europeere, som har overbevist seg selv om at alt amerikanerne tenker på, er penger.

Ordentlig krig. I motsetning til den beinharde realismen som styrte amerikansk utenrikspolitikk under den kalde krigen, har de siste presidentperiodene vært preget av naivisme. George W. Bush sin ideologi var å spre en tegneserieversjon av amerikanske verdier. Obama hadde en western guilt-drevet leading from behindideologi, dratt ut av en akademisk tradisjon som nå blomstrer for fullt i identitetspolitikken på amerikanske universiteter, basert på “avkolonisering” og “restorative justice”. Trump fikk med seg det verste av dette perspektivet (“You think our country is so innocent?”) og ikke noe av det positive, slik som forståelse for minoritetenes historie og fortsatte undertrykkelse.

Paradoksalt nok er Trump den minst naive av disse. Kina er en trussel mot USA. Mens Russland er et plagsomt, men svakt land, er Kina den som gjør Nord-Korea i stand til å utvikle atomvåpen som kan nå USA. Kina er den eneste eksisterende trussel mot amerikansk dominans til sjøs, og gjennom sin økonomiske “assistanse” — lån som konkurrerer med de eksisterende multilaterale utviklingsbankene— skaper de stadig nye klientstater i den tredje verden.

Dessverre ser ikke Trump ut til å forstå at hans nye doktrine — patriotisme over globalisme — styrker Kina mye mer enn sanksjonene skader. Ved å gi rom for Kina, for spredning av atomvåpen, og ved å gi opp støtten for vestlige, liberale verdier, skapes en usikkerhet i det internasjonale systemet som gir rom for regional realignment i stedet for å bevare allianser med USA.

En aggressiv sikkerhetspolitikk, særlig i kombinasjon med usikkerhet om hva Amerika egentlig vil, øker risikoen for proxy-kriger, som Vietnam- og Koreakrigen, og nå Syria. De amerikanske soldatene kommer uforholdsmessig ofte fra stater som Oklahoma. Man skulle tro det ville skape motstand mot en aggressiv utenrikspolitikk. Men amerikanerne støtter en krigspresident, særlig i her i the heartland. Trump sin popularitet skjøt i været da han sendte raketter mot Syria som straff for Assads kjemiske angrep på sin egen befolkning. Amerikanerne er enda ikke gått lei av å redde verden så lenge krig selges som en måte å spre frihet på, i motsetning til Obamas lunkne dra-meg-baklengs-inn-i-krigen holdning, som ikke var egnet til å inspirere noen. Man begynner ikke en krig med en unnskyldning. Og er det en ting Trump neppe kommer til å gjøre, er det å unnskylde seg.

#MeToo, NATO, fornærmede canadiere og Den internasjonale liberale orden. Ingen er immun mot #metoo — bortsett fra Donald Trump. NATO overlever Trump, og Trump overlever NATO, rett og slett fordi begge, tross alt, trenger hverandre. I tissekonkurransen mellom Trump og Justin Trudeau leder Trump fordi han klarte å sparke Canada ut av NAFTA uten egentlig å endre NAFTA, noe som er bølling på så høyt nivå at man motvillig fylles av et snev beundring.

Og det virker ikke som om Trump-velgerne er seriøst bekymret for fremtiden til den internasjonale liberale orden. Tanken om at den liberale orden gjør den Vesten vi lever i både velstående og fredelig, er elitens konsensus, og elitens posisjon i den amerikanske velgermassen er svak på begge sider av partiskillet. Og ytterligere svekket etter at Brett Kavanaugh sto frem på nasjonal TV som stjerneeksempelet på en bortskjemt, entitled, elite-privatskole-jusstudent.

MismanagementDen vektigste anklagen mot Trump er at han ikke er skikket til å være president, men hva betyr nå det? Man må ikke være Rhodes-scholar eller professor på Harvard for å være president i USA. Man kan for eksempel være filmstjerne, selv om Ronald Reagan hadde solid politisk erfaring da han til slutt ble president. Det fins ingen juridisk målestokk for hva som er bra nok. Som vi brukte å si på jusstudiet: det er ikke straffbart å være dum. Det er heller ikke forbudt at presidenten er en dårlig leder. Den normale måten å skifte ut en dårlig president på, er valg. William Taft fikk ikke gjenvalg i 1912 fordi han støttet høye handelstariffer. Jimmy Carter ble svekket av motstand mot hans lederstil fra egne partifeller, og tapte gjenvalget. Det kan skje med Trump også, særlig dersom vi får et skift i vindretningen og de republikanske primærvelgerne finner ut at en President Jeff Flake vil være bedre for landet, noe som riktignok er usannsynlig i dagens klima.

Men må han gå før valget?

Intet kupp uten konsekvenser

Den amerikanske grunnlovens 25. tillegg kom på plass etter attentatet på John F. Kennedy. Frem til da hadde overføring av presidentmakt delvis berodd på tradisjon. For at overføringen av presidentmakten skulle være uomtvistelig legitim, var det behov for kodifisering i grunnloven. Under lovforarbeidet ønsket kongressen et tillegg som ikke bare tok for seg fortiden men også fremtiden. Blant de tilfellene som ble diskutert under forberedelsen av loven, finner vi også en mentalt inkompetent president og en president som selv ikke ville godta at han var inkompetent.

Regelen om removal handler om prosedyre. For å bevare legitimiteten i en slik prosess, er det statsmaktene som har ansvaret for hva “kompetent” betyr. Det er ingen lege eller komité av spesialister som bestemmer hva som skal til for at presidenten skal anses inkompetent: ingen under det samme nivå som presidenten kan fjerne en president. Legitimitet forutsetter en prosess som ikke går langs partilinjene. Under lovforarbeidet skrev senatskomiteen: “The final success of any constitutional arrangement to secure continuity in cases of inability must depend upon public opinion with a possession of a sense of constitutional morality. ”Og, noe ironisk i dagens situasjon: “It seems necessary that an attitude be adopted that presumes we shall always be dealing with “reasonable men” at the highest governmental level.” Å avsette presidenten må, for å være en legitim prosess, basere seg på moral og bred enighet, ikke partipolitikk.

Dersom demokratene vinner begge kamre i kongressen i november og driver frem en removal-prosess, vil det bli konstitusjonell krise i USA. En Nancy Pelosi som misbruker et grunnlovstillegg til å fjerne en president hun ikke liker, vil ikke bare skape en juridisk krise. Det er vanskelig å se for seg et slikt kupp uten dramatiske protester på høyresiden.

En mer tried-and-tested metode for å bli kvitt en president, er impeachment. Beslutningen om å iverksette impeachment er politisk og tas av Representantenes hus. Så lenge republikanerne kontrollerer det kammeret, sitter Trump trygt. Men det er ikke nok at demokratene vinner valget i november. Impeachment forutsetter et rettslig grunnlag: presidenten må ha brutt loven, sannsynligvis i embeds medfør. Har han ikke det, må høyesterettsjustitiarius, som administrerer prosessen, avvise saken og stoppe Senatet fra å stemme i skyldspørsmålet.

Det er godt mulig Donald Trump har brutt lover både som privatperson og som president. Men de dager da en løgn om en elskerinne eller litt blanding av valgkampmidler var nok til å velte en president, er over. Med mindre Robert Mueller finner uomtvistelig bevis for at Trump med vitende og vilje har brutt lover at sentral betydning for hans embede, er det vanskelig å se for seg at en impeachment-prosess får støtte på tvers av partilinjene.

Dersom man teller alle amerikanerne, har Trump kun oppslutning blant 20% av de over 18 år. Men det er lav valgdeltakelse i USA, og det er de som stemmer som bestemmer. Til tross for alle skandalene, har Trump oppslutning fra 80% av republikanske velgere. Å fjerne en president som nyter slik oppslutning, vil være et grovt maktmisbruk fra demokratene sin side.

Trump vinner uansett

“When you tell somebody something, it depends on what part of the United States you’re standing in as to just how dumb you are,” sier Burt Reynolds i Smokey and the Bandit.

Grunnen til at folk i Oklahoma liker Trump er ikke at de er dumme eller slemme. USA er en føderasjon. Delstatenes uavhengighetskrav gjorde at George Washington måtte lede en frigjøringskrig uten å vite hvor han skulle få soldater fra, og trangen til selvstyre blant statene veltet nesten etableringen av den amerikanske føderasjon når krigen var over. Oklahoma liker Trump, til tross for at han er noe så lite folkelig som en eiendomsutvikler fra New York — fordi han i motsetning til Obama ikke vil fortelle dem hva de skal gjøre. Javisst skjemmes de over Trump der han står og rører foran FNs generalforsamling. Men dét er langt mindre viktig enn å snøre inn retten til selvbestemt abort. Og for min reumatiske vaskehjelp er det ikke helseforsikring som er problemet. Det er at noen i Washington forteller henne hva hun skal og ikke skal gjøre.

Det beste scenariet for demokratene er at de tar over kongressen i november, stopper Trumps verste instinkter med lovgivning og klarer å styre sin egen trang til impeachment. Med litt politisk håndverk kan de få Trump til å bli surere og surere til tweetene hans blir uspiselige selv for republikanerne. Det blir fremdeles valgtaktisk risikosport, for dersom Trump ikke får gjort noe som president, vil han sannsynligvis fokusere på valgmøter rundt omkring i landet og utnytte offerrollen for alt den er verdt slik at han kan bli gjenvalgt. Dersom den #metoo-versus-trumpisme-kulturkampen som utkrystalliserte seg under høringene av Brett Kavanaugh fører til en varig mobilisering av kvinner og unge mot Trump, særlig de hvite, utdannede forstadskvinnene som støttet ham sist, kan det være kroken på døren for Donald Trump. Men ikke for trumpismen.

Demokratene er særdeles motiverte nå, og i de demokratiske ekkokamrene er sosialisme (de mener sosialdemokrati) et moteord. Det kan virke som om den nye liberale darling, Alexandra Ocasio-Cortez,  selverklært sosialdemokrat og kandidat til kongressen fra New York, har lært av Det norske arbeiderpartis valgstrategi når hun støtter en utvidelse av staten som vil koste $40 billioner over ti år. Slikt snakk går kanskje i New Yorks 14de kongressdistrikt, hvor venstresiden konsistent får 75–80% av stemmene. Det går nok ikke i Oklahoma eller i de statene som er overrepresentert i the electoral college: statene midt i USA, hvor skepsisen mot løsninger ovenfra er sterk.

I valget mellom demokratenes nye stjerner og ekstreme republikanere som Trump og Pence kommer Amerika til å velge det siste. For i et land hvor frihetstrangen står sterkt og frihetsmytologi er den nasjonale identiteten, vil de konservative ekstremistene som vil bli kvitt det føderale statsapparatet vinne over de liberale ekstremistene som vil la Washington D.C. ta over styringen. Donald Trump har hektet seg på statenes frihetstrang og sinnet vi først så i Tea Party-bevegelsen, samtidig som han har stjålet det offernarrativet som venstresiden dyrket frem gjennom en identitetspolitikk som de hadde planlagt skulle gi dem kontroll over de kommende generasjoner. Det ser dårlig ut for de som håper Amerika vil gå tilbake til å bli den ansvarlige verdensborgeren landet var for bare noen få år siden.

Donald Trump har ikke skutt noen på Fifth Avenue, som han under valgkampen påsto han kunne gjøre uten politiske konsekvenser. Men forutsatt at han avstår fra det, vinner han uansett.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden