Kommentar

Tryggheten i selvbestemmelse

Bilde: Alberto Biscalchin / Flickr [CC BY-SA 2.0]

En svensk gjennomgang av forskningen på aktiv dødshjelp viser at kontrollen over eget liv er sentral for dem som etterspør dette. Dødshjelp konkurrerer ikke med palliativ behandling.

Lørdag arrangerte Foreningen Retten til en verdig død, som arbeider for å legalisere aktiv dødshjelp, sin årlige konferanse i Oslo (Verdighetskonferansen). Den svenske professoren og overlegen Ingemar Engström presenterte den første omfattende sammenstillingen av forskningen på området som noe offentlig organ i noen land har gjort, i regi av Statens medicinsk-etiska råd (Smer).

En rapport på mer enn 200 sider, utgitt i november 2017, gjør rede for de ulike modellene, debatten internasjonalt og ikke minst den forskningen som er gjort. Særlig interessant er sluttkapitlet, som viser hva forskningen kan si oss om sentrale fakta-spørsmål i debatten. Altså ikke det normative, som også drøftes, men hva vi faktisk vet blant annet om hvem som ber om aktiv dødshjelp og hva legalisering av dette kan medføre.

Oregon- og BeNeLux-modellene

Hovedfokus i rapporten er den såkalte Oregon-modellen, fordi den ligger nærmest de mest aktuelle former for legalisering av aktiv dødshjelp som diskuteres i Sverge – og Norge. Fra 1997 har assistert død (selvmord) vært legalt i Oregon, og senere etterfulgt av et knippe andre amerikanske delstater, først Washington.

Med assistert død mener vi at det er pasienten selv om utfører handlingen som fører til døden, i motsetning til eutanasi, der legen gjør dette. I Oregon er det også et krav at pasienten må lide av en sykdom som sannsynligvis fører til døden innen seks måneder.

BeNeLux-modellen er mer liberal, i og med at eutanasi også godtas, og dette inkluderer at man kan gi forhåndsinstrukser om at dødshjelp kan settes i verk dersom man mister kompetansen til å gi aktivt samtykke. Her er det heller ikke noe krav om at man må være dødssyk, men derimot at man lider uutholdelig psykisk eller fysisk (ikke et krav i Oregon-modellen.) Disse landene godtar også at de under 18 kan be om dødshjelp, dersom de anses som tilstrekkelig modne.

Tapt verdighet og kontroll viktigst

Forskningen tilbakeviser (s. 166-7) at det fremste motivet for å be om dødshjelp er særlig sterke symptomer, altså at det er de som lider spesielt sterkt som velger dette utfallet. Isteden er begrunnelsen som oftest sammensatt, men der lav livskvalitet, mistet verdighet og kontroll fremstår som viktigst. I BeNeLux er lidelse et viktigere motiv, men det må ses i sammenheng med at dette er et kriterium for å kunne få dødshjelp i disse landene.

Vekten på selvstendighet og kontroll gjelder ikke bare i den aktuelle situasjon, men vel så mye frykten for fremtidig tap av kontroll (s 168-9). Mange av dem som søker aktiv dødshjelp vil altså sikre seg muligheten for å avslutte livet dersom de opplever dette tapet av selvstendighet. Dette er i samsvar med at så mange som en tredel ikke bruker de legemidlene de har fått tildelt for å ende sitt liv. De kan oppleve at deres verste antakelser ikke slo til. Men det kan selvsagt også hende at en del skifter oppfatning. Smer peker på at det må mer forskning til for å finne ut hvorfor såpass mange ikke tar i bruk legemidlene.

Ingen konflikt med palliativ behandling

I Norge fremhever motstanderne av aktiv dødshjelp, ikke minst KrF, behov for å bygge opp palliativ (lindrende) behandling i livets siste fase som et alternativ – livshjelp fremfor dødshjelp. Den andre siden mener dette er en falsk motsetning. Begge deler trengs.

Smer finner visse holdepunkter for at et bedre palliativt tilbud fører til at etterspørselen etter dødshjelp kan bli mindre enn den ellers ville ha vært. Men det vil likevel være mange som etterspør dødshjelp, og Smer peker på at samtidig som at det palliative tilbudet i Oregon og Washington er bygd betydelig ut, har antallet som etterspør dødshjelp også økt.

En skarpere formulering av denne problemstillingen er at dødshjelp blir et alternativ til palliativ omsorg, noe som skulle bety at dette nedprioriteres i de land og stater som praktiserer aktiv dødshjelp (s. 169-71). Dette er det ikke holdepunkter for å si, snarere tvert imot. Andelen med tilgang til palliativ omsorg er omtrent den samme i de to nevnte delstatene som i resten av USA. De tre BeNeLux-landene er blant de syv landene i Europa som satser mest på palliativ omsorg, og i Belgia og Luxembourg ble retten til slik omsorg lovfestet samtidig med legaliseringen av dødshjelp.

Smer gjør oppmerksom på at den palliative omsorgen er målt kvantitativt. Det mangler altså data om kvaliteten av denne omsorgen.

Høyt utdannede overrepresentert

Hvem er det så som etterspør aktiv dødshjelp? Det finnes en viss støtte i forskningen for at deprimerte i klinisk forstand, altså ikke bare nedstemte, er overrepresentert, selv om forskningen på dette området spriker, og de fleste som etterspør dødshjelp ikke er klinisk deprimerte.

Derimot har bekymringen for at det sosialt svakerestilte som tyr til denne utveien ikke dekning i forskningen (s. 180). Tvert imot er hvite og særlig høyt utdannede overrepresentert i Oregon og Washington, og samme mønster finnes i Belgia og Nederland. Økonomiske bekymringer spiller ingen viktig rolle for beslutningen.

Ingen skråplaneffekt i Oregon

Et svært sentralt argument mot å åpne for aktiv dødshjelp etter visse kriterier er skråplan-effekten, altså at kriteriene vil bli utvidet over tid. Og selvsagt kan opinionen endre seg over tid, slik at lovverket blir mer liberalt, slik som på andre områder i samfunnet (homofili er et nærliggende eksempel).

I dag vil mange dødshjelp-tilhengere i Norge nøye seg med en Oregon-modell, mens andre også vil tillate eutanasi. Det er ikke et gyldig argument mot å innføre en Oregon-modell. I Nederland diskuteres det å ta vekk kriteriet om uutholdelig lidelse. Men det betyr ikke at en man nødvendigvis havner der til slutt, og i Norge er det et klart mindretall som mener at «lei av livet» er et tilstrekkelig kriterium.

«Dette kan føre til» er en lettvint måte å unnlate å ta stilling til de faktiske forslagene på.

Smer nøyer seg med (s. 178-9) å påpeke at Oregon-modellen har vært stabil og i hovedsak uendret siden 1997, og at de delstatene som etter hvert har fulgt etter, har overtatt dette rammeverket, uten ytterligere oppmykning. Det er heller ikke funnet indikasjoner på at dødshjelp utenfor lovens rammer har økt i omfang.

Tryggheten i å få bestemme

For alle som er interessert i problemstilling, er rapporten et svært nyttig dokument. De fire som har utarbeidet den, hadde ulike meninger om spørsmålet, og den gir en god og balansert gjennomgang. Engström skiftet selv standpunkt etter å ha fått en alvorlig kreftdiagnose. – Jeg vet ikke hvordan min dødsprosess kommer til å se ut, det vet ingen av oss. Men om lidelsen blir for sterk, så skulle det være en trygghet i å selv kunne bestemme at det skal ta slutt, sier han til Forskning & Framsteg.

Les også Levi Fragells og Andreas Wahl Blomkvists artikler til forsvar for aktiv dødshjelp og Daniel Joachim Kleivens kritikk. 

Jeg er medlem av det konsultative rådet i Foreningen Retten til en verdig død.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden