Politikk

Trygghetsnarkomani

Historien har spilt oss et puss: Vi lever tryggere enn noensinne, men er stadig reddere for de farene som er igjen.

Historien har spilt oss et puss: Vi lever tryggere enn noensinne, men er stadig reddere for de farene som er igjen.    Tidligere var vi redde fordi vi hadde noe å være redde for: Tuberkulose, lungebetennelse, underernæring.    I dag er vi redde fordi redselen vår mater seg selv.    Den livnærer seg ikke på ekte farer, men på selve muligheten for at noe kan gå galt.

Svineinfluensa  kan bli den neste spanskesyken.    Influensavaksinen  kan ha bivirkninger.    Terrorister  kan sprenge feriestedet ditt.    Pedofile  kan kidnappe barna dine.    Mobilstrålig  kan skade hjernen din.    Og om du ikke følger med når du  krysser den usikrete jernbaneovergangen kan du bli påkjørt av et tog.

Det er ingen grunn til å være redd for disse tingene.    At slike ting er mulige, er noe annet.    Men bare det å se muligheten klart for seg, slik du gjør du når du leser dette, er nok til å mate redselen.    Med redselen følger forargelsen, og behovet for å gjøre noe.

Dette er vår tids redsel, redselen som bunner i vår egen forestillingsevne.    Frikoblet fra virkeligheten på denne måten er redselen vår ubundet i omfang og konsekvenser.    Alt kan være skummelt, og alle mottiltak kan vurderes.

Problemet forverres på den ene siden av at Gud er død, og dette livet alt vi har, og på den andre siden av at vi tror at det perfekte livet er mulig.    Den mentale og materielle fullkommenhet dingler som fem millioner gullrøtter foran fem millioner nordmenn.      Da er det en uutholdelig tanke at vi skulle kunne miste det hele på grunn av en ren  tilfeldighet.    At terningene i blant plasserer oss, eller noen vi er glad i, i veien for en trailer eller en alvorlig sykdom, er ikke bare fryktelig, det er uakseptabelt.    At terningene i blant samler seg om å kverke oss i større kvanta, eller på spektakulære måter, det er et brudd på selve samfunnskontrakten.    Noen må stilles til ansvar, og  gjøre noe med det.

Den svenske psykiateren David Eberhard kaller dette for trygghetsnarkomani.    I boken  I trygghetsnarkomanernas land fra 2006 diagnostiserer han det han kaller det svenske folkets nasjonale panikksyndrom og trygghetsnarkomani.

I likhet med ekte narkomane trenger den trygghetsnarkomane økende doser av trygghetsfølelse for å oppnå den samme rusen som tidligere.

Med  nasjonalt panikksyndrom mener Eberhard panikken som oppstår når mennesker som lever i den nær fullkomne trygghet konfronteres av motgang, uhell og katastrofer.    Panikken oppstår i spenningen mellom det nullrisikosamfunnet vi forventer, nærmest som en fødselsrett, og de små men reelle risikoene vi faktisk omgir oss med.    Til daglig slipper vi unna med å late som om nullrisikosamfunnet er virkelig, for det er sannelig ikke langt unna, men det gjør panikken desto større når vi opplever, hører om eller forestiller oss en katastrofe.

Panikksyndromet fører til  trygghetsnarkomani, som er å være avhengig av det å føle seg trygg.    Etter et liv levd i trygge omgivelser, uten motgang eller lidelse, blir følelsen av trygghet et mål i seg selv, noe vi tror vi ikke kan leve uten.    I likhet med ekte narkomane trenger den trygghetsnarkomane økende doser av trygghetsfølelse for å oppnå den samme rusen som tidligere.    Det er ikke nok å vite at faren du fryktet i fjor har blitt mindre enn den var.    Det hjalp en stund, men effekten har gitt seg.    Nå truer nye farer, og de fremstår større nettop fordi de er færre.

I likhet med andre narkotiske stoffer er også trygghetsfølelsen syntetisk: Den bunner ikke i ekte trygghet.    Samfunnet gjøres gradvis om til en eneste stor flyplass, styrt i henhold til ritualer som ikke nødvendigvis har noen nytteverdi, men får oss til å  føle oss trygge,  føle at frykten vår tas på alvor.

Velferdsstaten leverer trygghetsfølelsen de trygghetsnarkomane forlanger, og trygghetsnarkomaniet gjenyter ved å legitimere velferdsstatens økende omfang.    Alle vinner, men alle taper.

Eberhard stiller sine diagnoser på Sverige, men anslår at alle velstående land lider av dem i ulike former.    Den norske formen er nok ikke så forskjellig fra den svenske, og, lik som i Sverige, er det umulig å lese  I trygghetsnarkomanernas land som noe annet enn et angrep på den sosialdemokratiske velferdsstaten.    I Skandinavia, i det minste, slynger trygghetsnarkomaniet og velferdsstaten seg tett om hverandre, i skjønn symbiose: Velferdsstaten leverer trygghetsfølelsen de trygghetsnarkomane forlanger, og trygghetsnarkomaniet gjenyter ved å legitimere velferdsstatens økende omfang.    Alle vinner, men alle taper.

Sosialdemokratiet i denne sammenhengen omfatter riktignok også det meste av den norske høyresiden.    Å utfordre det nasjonale panikksyndromet når det reiser seg opp som et såret villdyr og brøler i smerte, det tør de færreste, og iallefall ikke sindige politikere som sikter mot gjenvalg.    «Ja selvsagt er det en skandale.    Ja selvsagt må vi gjøre noe med det.    Vi foreslo allerede i forrige stortingsperiode tiltak som kunne forhindret dette, og at vi ikke ble hørt må den sittende regjering ta ansvaret for.»

På kritikken om at en utøylet velferdsstat kan skade det samfunnet det er ment å beskytte, svarer dets forsvarere at det tross alt er bedre med trygghet enn utrygghet.    Det er bedre at du tas imot av et sikkerhetsnett når du snubler, enn at du ikke blir det.    De positive effektene av å ha et sikkerhetsnett overskygger bieffektene.    Det er mulig, men det er isåfall en annen debatt.    Eberhards bok handler ikke om trygghet i seg selv, men om  følelsen av trygghet, og om vår urealistiske forventning om at samfunnet skal servere oss denne følelsen i de mengder vi forventer, uansett hva det koster, eller hvilken skade det gjør på andre viktige verdier.

Ved å beskytte barn mot all motgang gir voksensamfunnet dem et løfte virkeligheten ikke kan overholde.

Eberhard oppfordrer oss til å erkjenne at prisen for å redusere risikoene vi omgir oss med til null er uendelig.    Du lever ikke om du ikke daglig utsetter deg for faren for å dø.    Trygghetsfølelsen har alltid en pris, og panikksyndromet Eberhard beskriver gjør oss blinde for denne prisen.

Eberhard mener at det nasjonale panikksyndromet begynner i barndommen.    Barn må lære å håndtere motgang i det små, ved å tape eller ikke strekke til i blant, for å være forberedt på den store motgangen som kan møte dem som voksne.   Den som har fått noen skrubbsår er ikke redd for å falle.   Ved å beskytte barn mot all motgang gir voksensamfunnet dem et løfte virkeligheten ikke kan overholde.

Slik skapes en ny generasjon trygghetsnarkomane som tror at smerte, død og lidelse ble avskaffet etter krigen, og at det å kunne leve det perfekte liv siden har vært garantert ved lov.    De oppdager fort nok at det ikke er slik, og da er løsningen å be om flere lover, flere garantier, mer trygghetsfølelse.    Å akseptere alternativet, at livet til viss grad er et sjansespill, er  uutholdelig.

Om det er hold i Eberhards psykologiske vinkling legger jeg meg ikke opp i.    Filosofisk er dette en fulltreffer.    I trygghetsnarkomanernas land er en bok våre mindre formynderske politikere burde slå i bordet og si «dette, det er dette vi står for».    Om de tør.

  • Bjørn Stærk blogger  på  Bjørn Stærk’s Max 256 blog, der han garanterer at postene er på maks 256 ord. Han jobber til daglig som programmerer.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden