Politikk

Trykkokeren Egypt

Man trenger ikke skrape dypt i overflaten før man finner klare tegn på at stabiliteten i «det nye Egypt» er svært overfladisk.

«Jeg sendte ikke barna mine til skolen i dag», sier en egypter fra et fattig distrikt i Kairo.

Bakgrunnen var en advarsel fra den amerikanske ambassaden om at det søndag 9. oktober var fare for uroligheter i Kairo. Amerikanske statsborgere ble oppfordret til å utvise varsomhet og å unngå samlingssteder som kjøpesentre, kinoer og offentlige bygg.

Dagen forløp uten uroligheter. Det mest merkbare var at trafikken fløt langt lettere enn den vanligvis gjør i en by med 22 millioner innbyggere og elendig infrastruktur.

Men mannen i 30-årene som jeg, snakker ikke optimistisk med tanke på landets fremtid. Selv strever han som mange fattige egyptere fra dag til dag for å skaffe penger til seg selv og familien. Han er overbevist om at et nytt og stort opprør er på vei, noe som bare vil skape mer problemer.

«Det vil ikke føre til noe annet en kaos. Men fattigdommen gjør at det er uunngåelig.»

Bare en liten gnist skal til

Tiden vil vise om han får rett. Men slik situasjonen er i landet nå, skal det bare en liten gnist til for å tenne et stort bål.

Han er ikke den eneste som tenker slik.

«Fattigdommen er helt prekær. Det som skjedde i 2011 kommer til å gjenta seg, det er bare et spørsmål om tid», sier en egyptisk journalist jeg snakker med.

Hvem som skal lede en revolusjon er mer uklart.  Før jeg reiste til Kairo snakket jeg med en vestlig journalist. Han advarte meg om at mange nå var redde og at frittalende politiske aktivister ikke lenger er villige til å snakke åpent. Jeg fikk også råd om å holde en «lav profil».

Rådene og inntrykkene sammenfaller med mine egne erfaringer fra reiser til Egypt i 2013 og 2015. Fra revolusjonen eller kuppet, alt ettersom man ser det, som førte til den islamistisk orienterte president Mohamed al-Mursis fall i 2013 og til i dag, har Egypt under ledelse av landets nye og «sterke mann» Abdel-Fattah al-Sisi tilsynelatende blitt mer stabilt. Opposisjonen er knapt hørbar. Islamistbevegelsen Det muslimske brorskap holder sine protester i sine kjerneområder, men ingen uavhengige observatører tror at de vil kunne klare å vinne tilbake makten.

I dag er det stort sett bare Brorskapets mest lojale tilhengere, som neppe utgjør mer enn 20 prosent av befolkningen, som ønsker Mursi tilbake. En egypter jeg snakker med sier det slik: «Brorskapets politikk var fjernt fra hvordan vanlige egypteres kultur er. Vi er ikke som i Iran.»

Hadde det bedre før revolusjonen

Man kan diskutere i hvilken grad Brorskapet faktisk forsøkte å styre landet i en mer islamistisk retning. Årsakene til at islamistene etter hvert fikk store deler av befolkningen mot seg var sammensatte, men dreide seg vel så mye om at kjøpekraften for den jevne egypter ble dårligere.

«Vi hadde det faktisk bedre før revolusjonen.»

Men om det ikke lenger er noen som tror på noen ny revolusjonær bølge i Egypt, er landet langt fra stabilt. Dessverre for landets nye makthavere har den negative økonomiske utviklingen bare tiltatt, samtidig som det er dårligere tilgang på subsidierte varer som sukker, matolje og ris.

Nå truer en ny krise. Det egyptiske pundet er i prinsippet flytende og har svekket seg mot dollaren de siste årene. Men sentralbanken forsøker å kontrollere prisfallet ved å selge og kjøpe store dollarsummer, for å unngå et for sterkt prisfall. En tilsvarende valutapolitikk føres også i mange andre utviklingsland.

Nå kommer det signaler om at i forbindelse med signering av en avtale om et nytt lån fra IMF, så vil pundet bli svekket på opp mot 25 %. Dette kommer altså på toppen av en situasjon der fattige allerede opplever matvaremangel og generelt redusert kjøpekraft.

«Jeg har bare 600 egyptiske pund på meg nå. Alt jeg har av penger har jeg allerede vekslet til dollar og kjøpt gull for», forteller en egypter med bakgrunn fra den øvre middelklassen.

Lite spillerom

Samtidig er det politisk uro. Det snakkes i sosiale medier om en «stor demonstrasjon» som skal holdes 11. november. Hvem som står bak kampanjen er usikkert. Noen peker på Brorskapet, men offisielt har islamistene markert en viss avstand til kampanjen.

Samtidig er det lite spillerom for politiske aktivister. Det heter at revolusjonen spiser sine barn. På samme måte som etter den franske revolusjonen i 1789 blir de som stod bak revolusjonen i Egypt i dag forfulgt og satt bak lås og slå. Ingen aviser tør åpent å kritisere landets president, Al-Sisi. De politiske gruppene som ble dannet etter revolusjonen i 2011 og kjempet for demokrati og grunnlovsfestede rettigheter, virker spredt for alle vinder.

Det er ingen klare grupper eller politiske partier som peker seg ut som naturlige ledere for en ny protestbevegelse.

Derfor er det ingen som helt vet hva nye masseprotester vil kunne føre til. Eller om noe slikt overhodet vil kunne finne sted, i dagens autoritære klima. Men frykten er at nye protester kan få et svært blodig utfall.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden