Kommentar

Tryllestøv og sprettrumper

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner og fantasiløse nyttårsforsetter.

Nytt år, nye muligheter er etter hvert blitt en forslitt floskel. Ideen om å forbedre seg selv kan til tider fremstå uendelig attraktiv, fordi man i forlengelsen av det tror at man selv skal fremstå mer attraktiv.

Ribben er spist, alkoholen drukket opp, yndlingsbuksen litt for trang og etter å ha flesket seg gjennom desember, er den pietistiske måneden januar klar for å gjøre sin entre. La bare det være sagt, jeg er ikke i mot nyttårsforsett per se, men hvorfor må de være så uendelig kjedelige og lite inspirerende?

Ifølge den stoiske filosofen Epiktet bør ditt største ønske være ønsket om ikke å bli frustrert som et resultat av å ønske deg det du ikke vil være i stand til å oppfylle. Ideen om nyttårsforsett synes å tale Epiktet midt i mot: Det nyttårsforsettet som går oftest igjen hos folk er nemlig å trene mer.

Men om du ikke har klart å trene tre ganger i uken de siste tolv månedene, er det et mysterium hvorfor det skal gå nå.

Det er ikke slik at fyrverkeriet som ble avfyrt klokken tolv for å markere overgangen til det nye året, fungerer som et slags tryllestøv som gjør at du tar opp de illeluktende joggeskoene og fornøyd traver ut av døren for å jogge i litt slaps, med all den viljestyrke du ikke hadde klart å opparbeide deg de siste 12 månedene, mens konseptet dørstokkmila er en saga blott.

I det moderne samfunnet vil de aller fleste vil ha godt av å bevege seg mer og være mer aktive, så sånn sett er forsettet om å trene mer en god idé. Men hva er drivkraften bak?

Å trene mer handler ofte om å se bedre ut og å være mer attraktiv. Det er mål som er påført utenfra og som vel så gjerne kunne vært oversatt med at «mitt nyttårsforsett er å bli mer sexy». Det hadde vært mer beundringsverdig om forsettet hadde vært at man skal melde seg til leksehjelp for Røde Kors, besøkstjeneste på gamlehjemmet eller donere 10 prosent av inntektene sine til de hvite hjelmene i Syria. Men det er ikke der selvrealiseringen ligger i dag. Det selvforbedrende ender fort over i det selvforherligende. Det er noe så uendelig blodfattig over det hele.

Det beste nyttårsforsettet jeg vet om, kom fra en venninne og var ganske enkelt at hun skulle gi mer f…. Syv år senere er hun fortsatt veldig fornøyd med forsettet sitt. Hun følte at hun fikk mer tid til de tingene hun virkelig brydde seg om, og var mer avslappet generelt sett. Nå kom samme dama nylig hjem fra et ettårig forskningsopphold på Stanford og leverer doktorgraden sin i disse dager, så noen fullstendig latsabb er hun åpenbart ikke blitt, snarere et mer fornøyd menneske.

En annen av mine favoritter er en venninne som hadde som forsett å se mer på tv. At hun på det daværende tidspunktet ikke hadde tv sier kanskje sitt, men som hun selv sa «Jeg føler at jeg går glipp av så mange referanser, og jeg aner ikke hva folk er opptatt av». Jeg sjekket ut med henne hvordan det hadde gått, det hadde selvfølgelig gått lukt åt skogen. Hun hadde ikke engang anskaffet seg tv for å kunne se på tv. Det er her noe av problemet med konseptet nyttårsforsett ligger: Hvis det er noe du uansett faktisk ønsker å gjøre, er nyttårsforsettet ikke så viktig. Men hvis det derimot dreier seg om generelle ideer om hva slags aktiviteter man gjør for å være vellykket, som du ikke ellers er innstilt på å gjøre, kan du like gjerne la være å utforme forsettet, for så å være skuffet over deg selv litt lenger ned i løypa.

For det ender bare opp med skuffelse og mismot. Er forsettene påført utenfra, skaper man bare sitt eget lille helvete uten noe form for tryllestøv. Epiktet var nok ikke så dum da han antok at man nok blir et mer fornøyd menneske om man klarer å la være å begjære noe man etter all sannsynlighet ikke vil få, eller har nok indre motivasjon til å få til.

Betyr det at man skal gi opp nyttårsforsettene fullstendig?

Absolutt ikke, men de bør snarere handle om noe positivt og morsomt, enten for en selv, eller overfor andre mennesker. Ta deg en helgetur til et spennende sted du ikke har vært før, meld deg frivillig for en god sak, eller tilbring mer tid med de menneskene du virkelig bryr deg om og som bryr seg om deg.

Så kan noen andre ta seg av å få de strammeste rumpeballene på Sats-Elixia. Sannheten er at det svært sjeldent er noen andre enn innehaveren av sprettrumpen som virkelig bryr seg.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden