Politikk

Tsjekkia ved et veikryss

President Vaclav Klaus’ siste nyttårstale innevarsler nye tider for tsjekkisk politikk.

President Vaclav Klaus’ siste nyttårstale innevarsler nye tider for tsjekkisk politikk.

Presidentens nyttårstale 1. januar var nokså spesiell. Ikke på grunn av sitt innhold – Klaus red nemlig sine kjepphester, og hverken hans formaninger til folket om å søke tilbake til de tradisjonelle verdier eller hans kritikk av EU falt utenfor det vi kan kalle Klaus-stilen. Heller ikke fordi det var hans siste nyttårstale som president. Det som gjør den spesiell, er en helt annen omstendighet: Talen markerte nemlig slutten av en viss æra ettersom det var den siste talen holdt av en tsjekkisk president valgt av parlamentet.

Euroskeptikeren Vaclav Klaus har sittet som president to ganger og ledet Tsjekkia i ti år. Da grunnloven tillater bare ett gjenvalg, går hans tid som statsoverhode i det forholdsvis lille europeiske landet uunngåelig mot slutten. Følgelig skal vi få se et nytt ansikt blant Europas ledere om ikke lenge. Mens mediebildet her i Tsjekkia naturligvis er dominert av det forestående valget, er denne begivenheten ikke særlig framme i medier i utlandet. Det inviterer til å ta en nærmere titt på den politiske situasjonen i Den tsjekkiske republikk, et land som står ved et politisk veikryss.

Tsjekkia hører med blant de landene der presidenten velges av nasjonalforsamlingen på linje med Ungarn, Hellas og Sør-Afrika. Rent formelt kan presidentens makt sies å være beskjeden, i alle fall sammenlignet med statsoverhodet i USA. Den omfatter muligheten til å bruke utsettende veto, utnevne statsministeren og foreslå høyesterettsdommere. Presidenten er også øverstkommanderende for de væpnede styrker og representerer staten utad.

Grunnen til at presidenten i Tsjekkia framtrer som viktigere enn hans grunnlovfestede rolle tilsier, er ikke bare at det dreier seg om en godt synlig figur som representerer landet. Det kan også forklares ut fra det faktum at Tsjekkia er velsignet med sterke personligheter i presidentembetet. Det gjelder både den sittende presidenten Vaclav Klaus og hans forgjenger, Vaclav Havel, som begge har gjort seg bemerket på godt og vondt. Standarden ble forresten satt allerede av mellomkrigstidens tsjekkoslovakiske president Tomas Masaryk – en statsmann av et slik kaliber at hans skygge fremdeles synes å henge over alle innehaverne av presidentembetet som har kommet etter ham.

Da Klaus inntok embedet som president i 2003, hadde han store sko å fylle. Sin forgjenger, Vaclav Havel, hadde han et relativt konfliktfylt forhold til helt siden deres politiske veier krysset hverandre i Borgerforum rett etter Fløyelsrevolusjonen. Konflikten førte etter hvert til en splittelse av bevegelsen, der en av utbryterfraksjonene omformet seg til partiet ODS med Klaus i spissen.

Klimaskepsis, EU-skepsis og homseskepsis

Skulle man komme med noen stikkord som best oppsummerer profilen til Vaclav Klaus som statsoverhode, må det være følgende:

  • EU-skepsis (skjønt ironisk nok var det Klaus som framla søknaden om EU-medlemskap i 1996)
  • Klimaskepsis (Klaus betviler at klimaendringene er menneskeskapte, noe han utførlig forklarer i sin bok ”Den blå, ikke grønne planeten” oversatt til dansk som ”Blå planet i grønne lænker”),
  • Motstand mot Lisboa-traktaten
  • Verdikonservatisme (f.eks. uvilje mot Gay Pride i Praha eller til og med mot ideen om sivilt samfunn)
  • En nærmest utrettelig kritikk av Den europeiske unionen (som nylig kom til uttrykk ved at han nektet å delta i fredsprisutdelingen)

Helt på tampen av sine dager som president spilte han alle et puss og benådet flere tusen fanger. Det later til å være stikk i strid med hans konservative verdier samt hans ramsalte kritikk av Vaclav Havels storstilte benådning fra begynnelsen av 1990-tallet. Sist men ikke minst var det meget forbløffende for de fleste politiske aktører og jurister som stilte seg fullstendig uforstående til denne generøse gesten.

Selv om noen av synspunktene hans kan framstå som kontroversielle, blekner de sammenlignet med oppfatningene til enkelte av hans nære medarbeidere. For å gi en smakebit kan man nevne at en av dem, Petr Hajek, avviser både evolusjonsteorien og det faktum at røyking er skadelig, mens en annen av presidentens rådgivere, Ladislav Jakl, opplyste at ”hver gang naturen rammes av et slag, er det en seier for sivilisasjonen”.

Det ovennevnte tatt i betraktning er det ikke så rart at presidentvalget vekker stor interesse i et folk som ellers kan sies å ha et lunkent forhold til politikk og ideologi. Det dreier seg tross alt om personligheter, og valget blir kanskje i større grad nettopp et sammenstøt av personligheter enn en brytning av politiske ideer og programmer. Valget byr dessuten på en mulighet til å vise politikerforakt – og den har grepet om seg de siste årene i takt med flere korrupsjonsskandaler og demoraliserende krangler mellom både politiske konkurrenter og koalisjonspartnere, samt tilfeller av inkompetanse og den nonsjalante holdningen den politiske klassen viser overfor mannen i gata. Denne politikerforakten kan komme til uttrykk enten ved lav valgdeltakelse eller ved at man stemmer på kandidater fra utenfor det politiske etablissementet liksom for å vise sin mistillit.

En broket gjeng

Det er en temmelig broket gjeng som stiller som kandidater til presidentvervet. Listen omfatter både veteraner med lang fartstid i politikken og nye utfordrere. To tidligere statsministere, Jan Fischer, den alltid høflige statistikeren, og Milos Zeman, en gammel politisk ringrev og veltalende retoriker, faller inn under den første kategorien. Et annet felles trekk er at begge var medlemmer i Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet før 1989, men det ser ikke ut til å diskvalifisere noen i den tidligere østblokken.

En annen skikkelse som lenge har vært til stede i maktens korridorer, er dagens utenriksminister Karl Johannes Nepomuk Josef Norbert Friedrich Antonius Wratislaw Mena Fürst zu Schwarzenberg – eller for å gjøre livet enklere Karel Schwarzenberg. Denne snille, tilårskomne herren er kjent ikke bare for sin aristokratiske herkomst og en diksjon som gjør ham uegnet som taler, men også for en artig tendens til å falle i søvn, mens TV-kameraene er på og filmer. Han er for øvrig medstifteren av det liberalkonservative partiet TOP 09-som, inngår i dagens koalisjonsregjering, og er også tidligere president for Helsingforskomitéen.

På den andre siden har vi noe så sjelden som den halvt tsjekkiske, halvt japanske reiselivsguruen Tomio Okamura, som tiltaler mange med sine offentlige opptredener, forfekter behovet for dyptgående endringer i valgordningen, og samtidig vekker forargelse ved enkelte av sine synspunkter, som da han ytret støtte til kommunistpartiet. En del tydet på at Okamura kunne ha budt på en overraskelse hvis det ikke hadde vært for en kontroversiell avgjørelse av innenriksministeriet som nektet å registrere blant annet hans kandidatur. Kontroversen ligger i at det ikke nødvendigvis dreier seg om valgfusk fra kandidatens side, men heller om uklare regler for innsamling av underskrifter. For å gjøre vondt verre bestemte den høyeste forvaltningsdomstolen seg for å avvise klagen hans og gjennomføre valget til tross for at den anerkjente at opptellingen og kontrollen av stemmer ikke var helt korrekt. Den forbitrede Tokyo-fødte forretningsmannen truer med å anke til Strasbourg.

En annen kandidat hvis popularitet kanskje kan forklares som en protest mot de etablerte politiske kreftene, er Vladimir Franz – en kunstner og postmoderne komponist som ikke hadde vært en altfor iøynefallende person hadde det ikke vært for det faktum at han er dekket av tatoveringer fra topp til tå, inkludert hele ansiktet. Selv om han er jurist av utdanning, er det kunst han har viet hele sitt liv til. Det er vanskelig å motstå inntrykket av at mange unge velgere har tenkt å stemme på ham for å gi en nesestyver til dem som er på maktens tinde.

Disse kandidatene er naturligvis ikke de eneste som kunne tenke seg rollen som president. Etter hvert som det ble og ble tynnere i rekkene, endte velgerne opp med ni valgmuligheter. De andre mindre heldige delte enten Okamuras skjebne, eller var for ukjente – eventuelt for uspiselige – til å få den oppslutning som er nødvendig for å stille.

Kontinuitet eller endring?

Vil noen av kandidatene videreføre Klaus’ politiske arv eller deler av den? Av politiske hensyn er det uklokt å gi støtte til den økonomiske politikken Klaus førte som statsminister på 90-tallet. Klaus er mannen som assosieres med overgangen til markedsøkonomi, men både i Tsjekkia og andre postkommunistiske land var denne overgangen noe mer enn bare en hard økonomisk hestekur. Folk våknet til en kaotisk og ukjent realitet som mange vil beskrive med ord som økonomisk kriminalitet, skandaløse privatiseringer av statlige bedrifter, stigende inflasjon, økende arbeidsledighet og framfor alt tap av den tryggheten som den sosialistiske staten for mange eldre folk sto for. Dette er en bakgrunn man må kjenne for å forstå dagens politiske situasjon, men slike hensyn veier ikke så tungt i det forestående valget, fordi det er et avsluttet kapittel i nyere tsjekkisk historie. Den ”hovedansvarlige” stiller heller ikke til valg, og presidenten styrer dessuten ikke landets økonomi.

Når det gjelder de sentrale ideene Klaus har framsatt i sin rolle som president, stiller saken seg ganske annerledes. Yndlingssaken hans de siste årene har vært kamp mot det han ser på som en svekkelse av Tsjekkias suverenitet til fordel for det europeiske overnasjonale fellesskapet samt mot de liberale verdier EU symboliserer. Disse finner klangbunn i deler av det tsjekkiske samfunnet. Den kandidaten som deler synspunktene hans i en slik grad at det kan være tale om kontinuitet, er ODS-politiker og medlem av overhuset Premysl Sobotka. Det avspeiles i valget av slagord som oppsummerer hjertesakene hans: Motstand mot euro og EU-føderalisme, multikulturalismen erklæres død, og han glemmer heller ikke å nevne nasjonalstolthet og tradisjoner. Men Sobotka ses på som en utydelig kandidat uten appell for altfor mange velgere, og likhetene mellom ham og det sittende statsoverhodet kan være en belastning for ham.

De to ovennevnte valgfavorittene, Fischer og Zeman, signaliserer et brudd med Klaus her. Uansett hva slags meninger de forfekter, er de begge først og fremst smidige pragmatikere villige til å inngå politiske kompromisser. Det forbløffende samarbeidet mellom den venstreorienterte Zeman og høyremannen Klaus fra 1998 er et godt eksempel på det. Karel Schwarzenberg, som står i spissen for det konservative regjeringspartiet TOP09, skiller seg også klart fra Klaus. Partiets verdigrunnlag bygger rett nok på anerkjennelse av Europas jødisk-kristne kulturarv og nasjonale tradisjoner, understreker konkurransedyktighet, markedsøkonomi og troen på både familien og det frie individet. Men Schwarzenberg er betydelig mer proeuropeisk og positiv i sin omtale av EU.

I dag, i innspurten av valgkampen, er det fortsatt ikke lett å peke ut en klar vinner. Det dreier seg tross alt om det første direkte presidentvalget i en nasjon som i det siste har vist tegn til å være både trøtt og frustrert av den rådende politiske kulturen. Det gjør det enda mer interessant å vente på resultatet. Den nye presidenten vil tre inn i de europeiske ledernes rekker på et tidspunkt når det europeiske fellesskapets glanstid synes å være over, og den uhemmede optimismen fra nær fortid langt på vei er forsvunnet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden