Snoen Blogger

Tusen års stagnasjon

Teknisk Museum åpner i morgen en utstilling om islam og vitenskap. Jeg skrev om dette i 2011. En gylden periode ble avløst av lang stillstand.

Teknisk Museum åpner i morgen en utstilling om islam og vitenskap. Jeg skrev om temaet i 2011.

I morgen åpner utstillingen Sultans of Science på Teknisk Museum i Oslo. Den beskrives slik:

«Med utgangspunkt i den gylne tidsalder for islams vitenskap fra omkring år 750, knyttet til kunnskapssentre som Bagdad, Cordoba, Kairo og Samarkand, viser utstillingen hvordan islamsk kultur bidro med oppdagelser og oppfinnelser innen vitenskap, teknologi og medisin.»

Nedenfor republiseres min artikkel, først publisert på nett 9. juni 2011, som tar for seg hvordan og hvorfor den gyldne perioden for vitenskapen innen islam stoppet. Les også Muhammad Usman Ranas spalte i Aftenposten den 10. juni 2013, der Rana mener å se tegn til en ny vår for islam og vitenskapen. (Jeg er forøvrig uenig i Ranas beskrivelse av nyateistenes oppgjør med islam, og har skrevet om nyateismen her.)
**

To nye bøker hevder at i begynnelsen av forrige årtusen ble rasjonell og kritisk tenkning forvist til islams ytterkant. Da stoppet både den intellektuelle og økonomiske utviklingen.

Artikkelen ble først publisert på nett 9. juni 2011.

I forordet til Robert R. Reillys bok The Closing of the Muslim Mind (ISI Books, 2010) peker den konservative filosofen Roger Scruton på at vestlig sivilisasjon kontinuerlig har eksperimentert med nye institusjoner, lover, politisk organisering, vitenskapelige teorier og kunstformer. Denne tradisjonen ledet i sin tid til opplysningstiden, til demokrati og til en sosial orden der retten til egne overbevisninger og religionsfrihet ble garantert av staten.

Spørsmålet om hvorfor muslimske land, særlig arabiske, ikke opplevde det samme, er gammelt, men fikk ny aktualitet med fremveksten av islamistisk terror og ny legitimitet etter at arabiske forskere kartla hvor dårlig det egentlig sto til med samfunnsutviklingen i arabiske land gjennom utgivelsen av Arab Development Report i 2002 og 2003.

Svaret finnes, ifølge Reilly, i islam selv, eller retter sagt i det faktum at den liberale mutazili-retningen ble nedkjempet av den ortodokse ashari-retningen mellom det niende og tolvte århundret. Fra den første tradisjonen kan en liberal islam igjen gjenoppstå, mens asharittenes etterkommere ikke bare er de saudiarabiske wahhabistene og deres terroristvenner, men utgjør hovedstrømningen innen dagens sunni-islam. (Reillys bok drøfter i minimal grad shia-islam).

Fornuft eller bare tro
Mutazilittene, som dominerte under Abbasid-dynastiet i Bagdad i første halvdel av 800-tallet, særlig under kalif al-Mamun (813-833), fant et rom for fornuften i religionen. De var eksplisitt inspirert av gresk filosofi. Asharittene, med sin ledende tenker al-Ghazali (1058-1111), så derimot fornuften som islams fiende. Bare åpenbaringer kan redde menneskene, ikke fornuften. Mange historikere regner al-Ghazali som historiens nest viktigste muslim. Al-Ghazalis oppgjør med mutazilittene var eksplisitt et oppgjør med Platon og Aristoteles, og dermed med den vestlige sivilisasjons påvirkning på islam. I boken Den manglende logikk hos filosofene tar han et generaloppgjør nettopp med fornuften som en generell tilnærming til religion.

Et siste forsøk på å fremme fornuftens stilling kom omtrent hundre år etter Al-Ghazali, i det muslimske Andalusia. Averroes (en latinisert form av arabisk Ibn Rushd), som symboliserer den muslimske intellektuelle gullalder, tok kampen opp mot al-Ghazali i boken Den manglende logikk i Den manglende logikk. Det endte med at Averroes ble landsforvist fra Andalusia, og tre år før hans død ble hans bøker brent på torget i Cordoba.   Averroes, og andre muslimske filosofer som Avicena (Ibn Sina) ble aldri en del av den senere islamske kulturen. De var selv påvirket av den greske kulturen, og endte opp med å påvirke europeisk kristendom mer enn sin egen religion. Mange av Averroes verker overlevde bare fordi de var oversatt til latin eller hebraisk, skriver Reilly.

Før al-Ghazali var tolkningen av islamsk lov åpen for islamske jurister, som kunne tilpasse den til dagens realiteter. Denne muligheten stengte al-Ghazili, og det er her Reilly har hentet tittelen til sin bok. De fire lovskolene innen sunni-islam ble alle etablert i det åttende og niende århundret, men de var fremdeles under utvikling. Innen det tolvte var ijtihad ferdig, og sunnimuslimers valg av tolkning begrenser seg i prinsippet til å velge en av disse fire skolene. Ijtihad — nytolkning — ble i sunni-islam erstattet av taqlid — imitasjon av tidligere religiøse kjennelser.

Ibn Hanbal, stifteren av den mest konservative lovskolen erklærte at ”enhver diskusjon om noe som Profeten ikke diskuterte, er feil”. Hanbal spiste ikke vannmeloner, av den enkle grunn at det ikke finnes beretninger om at Muhammed noen gang hadde gjort det.

Hanbali-skolen er den eneste av de fire sunni-skolene som ikke følger i asharittenes fotefar. Den er enda mer konservativ og bokstavtro, og er i dag mest kjent gjennom den saudiarabiske avleggeren wahhabisme, som igjen influerer (og finansierer) konservativ islam verden over.   Andre tradisjonalistiske retninger, som kan plasseres under paraplybegrepet salafisme, har i et par tiår vært på fremgang i en rekke muslimske land.

Den manglende intellektuelle nysgjerrigheten innen islam gjenspeiles i forholdet til bøker. Biblioteket i Cordoba, som på sitt høydepunkt trolig hadde flere bøker enn de fantes i hele Vest-Europa, ble brent i 1013, etter at asharittene hadde kommet på offensiven. I de neste tusen år ble det oversatt like mange bøker til arabisk til sammen som Spania nå oversetter på ett eneste år. Da Taliban tok makten i Afghanistan, beordret de brenning av alle andre bøker enn Koranen.

Moral finnes ikke utenom Allah
Mutazilittene mente mennesket hadde fri vilje. Det gjorde individet til en moralsk agent. Mennesket kan vite forskjellen på godt og ondt, rettferdig og urettferdig, og velge mellom disse. De mente også at mennesket kunne tolke hellige skrifter, og at Koranen var skapt, skrevet på et bestemt tidspunkt. Alt dette gjorde fornuften og rasjonell diskusjon ikke bare tillatelig, men nødvendig.

Asharittene på sin side mente Koran ikke er skapt, men evig — den hadde alltid eksistert, akkurat som Allah. Koranen finnes på steintavler i himmelen, skrevet på arabisk, og har alltid gjort det. Siden Koranen omtaler historiske hendelser, må dette bety at alt som skjer, er predestinert. Følgelig kan det heller ikke finnes noen fri vilje. Dersom mennesket kunne skille mellom rett og galt, ville det kunne vurdere Guds påbud og dette ville innebære blasfemi. Det finnes ingen annen kilde til å skille rett og galt enn Allah. Og det finnes intet skille mellom moral og loven — alt styres av sharia.

Ashari-bevegelsens grunnlegger, Al-Ashari (874-936), lærte at løgn er ondt fordi Allah har erklært det ondt, og dersom han erklærte at løgn var godt, ville det være godt. Al-Nabhani, som stiftet islamististbevegelsen Hizb ut-Tahrir i 1953, holdt fast ved dette synet. Dersom Allah tillot noe, var det moralsk. Forbød han det, var det umoralsk.

Menneskerettigheter blir på samme måte kun en avledning av sharia. Den forrige lederen for det muslimske brorskapet i Egypt, Mohammed Akef, sa klart ifra at han ikke støttet noen form for demokrati som lot folk gjøre som de ville, uten støtte i sharia. Og storsjeiken ved al-Azhar-universitetet, sunni-islams høyeste læresete, erklærte i 2000 at ”Saudi-Arabia er fremst i verden i beskyttelse av menneskerettighetene fordi de beskytter dem i henhold til Allahs sharia.”

Moralfilosofi er overflødig, ja umulig, på slike premisser. Asharittene forbød da også alle bøker om filosofi da de overtok hegemoniet i Bagdad. Det er ikke tilfeldig at ingen filosof av betydning har stått frem innen islam på mange hundre år.

Al-Ghazali fornektet ikke bare fornuften; han dyrket irrasjonaliteten. Pilgrimsreisen til Mekka er det ypperste en muslim kan gjøre nettopp fordi den er så full av irrasjonelle riter og handlinger: ”Pilgrimsreisen er der vi best kan demonstrere vår tro, fordi fornuften ikke forstår noe av dette, og bare troen får oss til å gjøre handlingene. Blind underkastelse under Allah er det beste bevis på vår islam.”

Naturlover finnes ikke
Al-Ghazalis tanker førte også til skepsis mot naturvitenskapelig forskning. Han mente at siden Allah er allmektig, er han ikke bundet av naturlover. Det som for oss ser ut som naturlover, skyldes bare at Allah normalt opptrer konsistent, styrt av vaner. Han kan når som helst sette naturlovene til side. Al-Ghazali avviser at det er ilden som brenner bomullskledet. Snarere er det Allah som gjør bomullen svart og får den til å gå i oppløsning, enten med eller uten hjelp av engler. Setter du fyrstikken til bomullen vil den ikke brenne dersom det ikke er Allahs vilje. Det finnes ingen annen årsak til noe som helst enn Allah.

Følgelig finnes det ingen kausalitet — årsak og virkning. Innen kristendommen finnes også mirakler, der naturlovene settes til side. Men asharittene gikk lenger — mirakler var ikke et unntak som måtte forklares, siden det ikke finnes naturlover. Ikke bare det, men universet er i prinsippet ustabilt, rett og slett fordi Allah i følge asharittene gjenskaper det hvert eneste sekund. Og siden han er allmektig, kan han endre det til det ugjenkjennelige.

Når årsak og virkning er totalt frakoblet, finnes ingen naturlover og ingenting er forutsigbart. Som Averroes skrev, innebærer det å benekte årsaker at man benekter kunnskap — vi kan egentlig ikke vite noe som helst. Al-Ghazali så ikke problemet: ”Den vitenskap som Koran bringer, utgjør all vitenskap. ” Mer har man altså ikke bruk for.

For at ikke alt skal bli det totale kaos, kan vi likevel handle på basis av Allahs vaner, men dette må ikke forveksles med lovmessighet. På dette punktet minner al-Ghazali om David Humes problematisering av kausalitetsbegrepet.

Men der Humes innsikter bidro til en bedre og mer selvreflekterende naturvitenskap, har al-Ghazalis tanker gjort det motsatte. Det går en linje fra Al-Ghazali frem til stormuftien i Saudi-Arabia, som så sent som i 1985 kunne publisere en bok der han påpekte at solen gikk rundt jorden, og at å si noe annet var det samme som frafall fra islam (og vi vet hva straffen for det er i Saudi-Arabia). Det viktige er ikke at en så sentral person kunne mene slikt sludder, men at ingen islamske autoriteter turde å gå i rette med ham.

Vitenskapens status i dag
Det sier seg selv at vitenskapen har magre kår under en slik metafysikk. Den nålevende pakistanske fysikeren Pervez Hoodbhoy sørger over at ikke en eneste viktig oppdagelse eller oppfinnelse har kommet fra den muslimske verden på 700 år. Han viste i en artikkel til at Pakistan hadde produsert åtte patenter på 43 år, og at ni land i Midt-Østen, inkludert Egypt, tok ut 370 patenter i perioden 1980-2000 (Sør-Korea hadde over 16.000 alene).

I moderne tid har likevel muslimske land i stor grad tatt i bruk moderne teknologi av praktiske grunner, og vitenskap læres bort. Men motstanden er stor. Av religiøse grunner droppet pakistanske medier værmeldingene i 1983 og 1984. Været er opp til Allah, og kan ikke forutsis — insha’Allah! Taliban-kontrollerte deler av Pakistan hindret lenge poliovaksinering. Det ville være å forsøke å overprøve Allahs vilje.

Den arabiske pressen fremstilte gjerne orkanen Katrina som Allahs straffedom over amerikanerne, og det var ikke metaforisk ment. Hoodbhoy skriver at da et jordskjelv drepte mer enn 90.000 i Pakistan i 2005, var det ingen vitenskapsmann i landet som våget å utfordre medienes budskap om at dette var Allahs straff for syndefull adferd. Et stort flertall av hans egne universitetsstudenter aksepterte guddommelig straffedom som forklaring.

Reilly viser også til at de som har vært involvert i å trene opp soldater (Irak, Afghanistan), har opplevd at mange har et veldig avslappet forhold til vedlikehold av våpen og skarpskyting. Dersom det er Allahs vilje at de skal treffe fienden, så treffer de. Koranen sier jo: ”Da du skjøt var det ikke du som skjøt, men Allah”. (Sure 8:17).

Hvor er reformatorene?
Ifølge Reilly finnes det altså ikke rom for rasjonalitet og dermed for liberalitet innenfor ashari-tradisjonen. Enhver reformbevegelse må derfor fravike radikalt fra mer enn tusen års muslimsk tradisjon.

Men på slutten navngir han en del nålevende muslimer i mutazili-tradisjonen, som tar til orde for at fornuften igjen kan spille en rolle innen islam. Dørene til ijtihad må igjen åpnes. Noen av dem viser eksplisitt til mutazilismen, selv om de vet at det plasserer dem i utkanten av det muslimske fellesskapet.

De risikerer mye. Amanuensis i arabisk Dr. Nasr Hamid Abu Zayd våget å påstå at Koranen delvis var et menneskelig produkt, siden språket er en menneskelig konstruksjon. Han ble dømt frafallen, og måtte ha skilt seg fra sin kone dersom de ikke hadde flyktet til Europa. En annen, Bassim Tibi som i 2009 skrev boken Islam’s Predicament with Modernity, advarer ny-mutazilitter: De bør vente med slikt til de har kommet seg i trygghet i Vesten. Selv har han i mange år måttet ha livvakter i sitt tyske eksil.

Mitt inntrykk er at Reilly likevel underspiller den nytenkning som finnes innen islam og med fordel kunne ha brukt noen flere sider på å drøfte denne. Her er det for eksempel ingenting om Gamal al-Banna, den yngre og betydelig mer liberale broren til stifteren av det muslimske brorskapet i Egypt.   Men Reilly har rett i at reformtenkerne, spesielt utenfor Vesten, har vanskelige kår.

Reillys bok er skrevet fra et tydelig høyresideperspektiv. Han har vært direktør for Voice of America, og var rådgiver for informasjonsdepartementet i Irak i 2003. Det betyr ikke at boken ikke holder faglig mål. Men man kan mistenke ham for å overfokusere på de negative sidene.

En forsteinet økonomi
Slike innvendinger er ikke nærliggende når det gjelder Timur Kurans The Long Divergence: How Islamic Law Held Back The Middle East (2011). Tyrkiske Kuran er professor i samfunnsøkonomi, samfunnsvitenskap og islamske studier ved Duke University. Boken er utgitt av Princeton University Press.

Kuran har et snevrere fokus, nemlig den økonomiske stagnasjonen i Midtøsten, definert som de arabiske land, Tyrkia, Iran og tidligere muslimske deler av Balkan. Omkring år 1000 var den muslimske verden på høyde med det vi i dag kaller Vesten i økonomisk utvikling. Frem til omtrent 1750 dro de vestlige kristne nasjonene noe fra, men det store gapet utviklet seg derfra og frem til omkring første verdenskrig, da det ottomanske riket falt. Deretter har vekstratene vært omtrent like.

Tidspunktet for stagnasjonen — 1750 — gjør den leninistisk inspirerte forklaringsmodellen lite egnet: Vestlig imperialisme slo jo i dette området ikke inn for alvor før etter ottomanernes fall. Kuran mener at koloniperioden tvert imot var tiden da transformasjonen startet, med påfølgende sosiale og økonomisk fremgang.

Kristendommen inneholder i likhet med islam sterke konserverende elementer som kan være ødeleggende for økonomisk vekst. Så hvorfor lykkes den kristne kulturkretsen i å overvinne disse, mens den islamske ikke klarte det? Dette er Kurans tema. Han avviser, i motsetning til Reilly, at det islamske lovverket var statisk. Det kunne tilpasses og endres, noe som på det økonomiske området blant annet ble gjort i forhold til skatter og arv av land.

Men på noen viktige punkter forble lovverket nærmest uendret gjennom nesten hele det andre årtusenet. Det skyldtes ifølge Kuran ikke i første rekke at islams dogmer og tradisjoner ikke kunne utfordres, men at det ikke vokste frem organiserte interesser som så seg tjent med å fremtvinge endring.

I begynnelsen av forrige årtusen, der småskalahandel dominerte den økonomiske virksomheten, egnet islam seg godt. Religionen var langt fra anti-kommersiell eller anti-materialistisk. Muhammed var selv handelsmann, basarene blomstret og araberne var sentrale i internasjonal handel. Pilgrimsreisene til Mekka var store kommersielle happeninger.

Men den islamske verden fulgte ikke etter da det i Vest-Europa ble etablert langt mer potente organisasjonsformer som egnet seg for stordrift og industriell og annen aktivitet som fordret betydelige langsiktige investeringer. Svært lite endret seg fra omkring år 1000 til midten på 1800-tallet. Resultatet var, dersom vi skal tro den mest autoritative kilden til slike beregninger, Angus Maddison, at Midtøstens andel av verdens BNP falt fra over 10 prosent i år 1000 til drøye 2 prosent i 1700.

Smått forble smått
For Kuran er det helt sentralt at det innen islamsk rett ikke eksisterte juridiske personer, altså selskaper og organisasjoner med eget ansvar, men bare faktiske, levende personer. Dette hadde riktignok ingen eksplisitt begrunnelse i Koranen, men var likevel en seiglivet tradisjon.

All samhandling var derfor organisert som personlige partnerskap. De var av kortsiktig karakter, typisk knyttet til en lengre handelsreise. De måtte oppløses og eventuelt etableres på nytt dersom noen døde, eller ønsket å trekke seg ut. Dette ga liten forutsigbarhet og store transaksjonskostnader.

Det fantes ingen selskapslovgivning og dermed ingen selskaper (corporations) i muslimske land før omkring 1850, og dermed heller ingen måte å begrense ansvar på, eller institusjoner der ressurser kunne samles og risiko spres, slik som i aksjemarkedene som vokste frem i Vesten. Inntil det tyvende århundret fantes det ikke et eneste eksempel i hele regionen på at noe større forretningsforehavende ble satt i gang uten offentlige eller utenlandske midler.

Islamsk arverett, som fordeler arven jevnt og uten valgmuligheter for avdøde, kombinert med flerkoneri som fører til mange arvinger særlig blant de formuende, førte til at formue ble spredd. Med meget få unntak ble det ikke bygget opp familiefirmaer som varte mer enn en generasjon. Intet adelskap oppsto og rike familier forble sjelden rike mer enn et par generasjoner. For å hindre for stor fragmentering var mesteparten av den dyrkbare jorden eid av staten, noe som medførte egne problemer.

Forbudet mot renter og forsikring var en mindre alvorlig hindring i seg selv, siden man alltid, akkurat som innen kristendommen, har funnet måter å omgå dette på. Grunnen til at banker eller andre former for upersonlig og storskala kreditt ikke oppsto før et halvt årtusen etter at de ble etablert i Vest-Europa, skyldtes i større grad forbudet mot juridiske personer og at finansielle partnerskap kunne oppløses på kort varsel, noe som gjør langsiktig bankvirksomhet nesten umulig.

Ingen institusjonell innovasjon
Siden den økonomiske aktiviteten i så stor grad forble personlig, var loven basert på muntlige avtaler og tillit mellom parter som kjente hverandre. Institusjoner og metoder som håndterte langvarige og upersonlige økonomiske forbindelser ble ikke etablert. Skriftlige kontrakter var overflødige, siden alt baserte seg på personlige forbindelser og rykte. Regnskapsføringen var rudimentær og ikke standardisert. Det oppsto ingen forretningspresse slik som i Vesten, der forretningspressen senere utviklet seg til allmenne dagsaviser.

Konserverende stiftelser
Delvis som et svar på behov for kontroll med egen formue og arv ble den islamske stiftelsen — waqf — en dominerende samfunnsinstitusjon. En rik mann kunne ikke starte et firma, eller overlate brorparten av sin formue til sin eldste sønn og dermed sørge for at aktiviteten overlevde ham, men han kunne etablere en stiftelse med evighetsperspektiv, og faktisk kontrollere den fra graven.

En waqf er ekstremt konserverende. Formål og regler må stipuleres svært nøye ved etableringen, og deretter er de i prinsippet ikke mulig å endre. Når verden omkring endres, forblir waqfen den samme. Et eksempel er koranskolene, madrassaene, som ofte er waqf-finansiert. De er fremdeles bundet av sin stifter og har derfor kunnet tilpasse sitt pensum og arbeidsform langt mindre enn tilsvarende vestlige utdanningsinstitusjoner som opprinnelig ble organisert som stiftelser.

Et viktig motiv for å opprette en waqf var å skjerme formue mot skatter og ekspropriasjon, og den formuende kunne både oppnevne seg selv som styrer og heve lønn. Dermed strømmet store deler av formuen i muslimske land inn i slike stiftelser. Kuran peker på at rikfolk ”overførte verdier fra en sektor der ressurser kunne disponeres fleksibelt til en sektor der deres anvendelse var grunnleggende fastlåst.”

Muslimer ble utkonkurrert
Det var ikke bare i forhold til andre land at denne manglende institusjonelle innovasjonen hemmet muslimene. De ble også utkonkurrert i sitt eget land. Ulempene med lover og tradisjoner som stammer fra islam ble særlig tydelig gjennom institusjonell konkurranse.

De styrende i islamske land tillot nemlig utenlandske selskaper å etablere seg og bli styrt av eget lovverk. De hadde også lovpluralisme, som gjorde det mulig for ikke-muslimske borgere å velge å gjøre opp innenfor sitt eget lovverk, forutsatt at transaksjonene ikke involverte muslimer. Ettersom vestlige institusjoner og praksiser viste seg mer og mer overlegne, ble denne muligheten i økende grad tatt i bruk fra det attende århundret, og jøder og kristne armenere og grekere fikk et forsprang på muslimene.

Via disse to kanalene kom vestlige institusjoner inn på islamsk territorium, men muslimer nøt i liten grad godt av det. Ved starten av det forrige århundret var så godt som alle kommersielle selskaper av noen størrelse i Midtøsten eid enten av utlendinger eller religiøse minoriteter.

Kuran peker på det paradoksale i at dette skillet mellom en lov for muslimer og en annen for minoriteter egentlig hadde som formål å favorisere muslimer, men resultatet ble det motsatte. Muslimenes ulempe ble forsterket av at de heller ikke kunne ”melde overgang” på grunn av forbudet mot konvertering.

Dette skapte sosial uro og fordommer overfor minoritetene, noe som fikk katastrofale følger da Det ottomanske riket falt, og som har vedvart. Jøder, grekere og armenere forlot de muslimske land, frivillig eller ufrivillig, og dermed forsvant også mesteparten av human- og finanskapitalen som var akkumulert gjennom de foregående tiårene.

Etter hvert skjønte de ottomanske herskerne at de måtte importere en del av de vestlige institusjonene og gjøre dem tilgjengelig også for sine muslimske borger. Først og fremst gjaldt det den juridiske person, som ble akseptert i forbindelse med at sultan Abdulmecit etablerte det første ikke-vestlige aksjeselskapet, et rederi, i 1851. Men firmalovgivningen kom på plass først i 1908, og før den tid ble nesten ingen muslimsk-eide selskaper etablert.

Vestlige institusjoner nå akseptert …
Kuran poengterer at islam nå i stor grad har akseptert og overtatt Vestens nyttige institusjoner, uten at det oppfattes som en utfordring for islam. Selv ikke de mest reaksjonære salafister motsetter seg i dag selskapslovgivningen.

Gjenværende restriksjoner fra islam er ikke lenger særlig skadelige, siden de ikke samvirker med andre. Eksempelvis er ikke lenger islamsk arverett noen viktig hindring, siden det allerede er etablert et system med juridiske personer og dermed firmaer og aksjeselskaper med bred spredning av eierskapet.   Om en eier dør og sprer sine aksjer på ti arvinger behøver det ikke få noen betydning for firmaet, mens det i tidligere tider, da det personlige partnerskapet var eneste organisasjonsform, var ødeleggende. Den tradisjonelle omgåelsen av renteforbudet foregår nå langt mer effektivt gjennom banker og finansieringsselskaper.

…men historien hemmer fremdeles
Dette gir grunnlag for optimisme. Men ikke bare har de muslimske landene mistet flere hundre års utvikling; historien kaster lange skygger. Å låne institusjoner fra andre tar tid, både fordi de er avhengige av lokale normer og måter å forstå ting på for å fungere godt, og fordi de krever ferdigheter som det tar lang tid å perfeksjonere.

Et samfunn som er bygd på personlige forbindelser gir grobunn for korrupsjon, lenge etter at juridiske personer og skrevne lover og kontrakter formelt sett har overtatt. Waqfene skapte en kultur der nepotisme, bestikkelser og omgåelse av loven ble dagligdags. Tilliten til fremmede, som er grunnleggende for at en moderne økonomi skal fungere, er underutviklet i Midtøsten.

Da statene i Midtøsten ble formet etter Det ottomanske rikets sammenbrudd, hadde altså deres islamske historie medvirket til at de hadde svake private institusjoner og kommersielle aktører. I pakt med tidens strømninger var det derfor naturlig at de søkte seg til statssentrerte utviklingsmodeller. Også denne arven bidrar til dagens problemer. Statsbyråkratiet er for stort, korrupt og ineffektiv, privat sektor underutviklet og sivilsamfunnet for dominert av lite fleksible stiftelser.

Kuran avslutter med å peke på enda en hindring, nemlig den han har hatt som ambisjon å avhjelpe med sin bok: Innbyggerne i muslimske land mangler forståelse for hvorfor de henger etter økonomisk. De tyr da til sin favorittforklaring, nemlig at det er Vestens skyld. Dette gjelder også sekulære miljøer, som gjerne anvender marxistiske og leninistiske forklaringer.

Men han holder også fast ved at det ikke er islam i seg selv som i dag hindrer økonomisk utvikling. De nødvendige institusjonene er allerede akseptert. Nå gjelder det å ta dem i bruk, på tross av alle hindringer som vaner og tradisjoner legger i veien.

Kurans budskap er derfor mer optimistisk enn Reillys. Hos ham er det lettere å tro at muslimske land er på rett vei, de trenger bare tid. Reillys innvendinger er mer fundamentale: Islam trenger en grunnleggende reformasjon — åpnes opp for kritisk tenkning, og det er alt for få muslimer i den islamske verden som vil, eller tør, ta del i denne reformasjonen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden