Spaltist

Tusen takk, streitinger!

Bilde: Pixabay

PRIDE: Når homofili de siste tjue årene er blitt såpass problemfritt selv blant konservative, skyldes det i stor grad at de heterofile har endret seg dramatisk.

Juni er internasjonal pride-måned, der de av oss som har skeiv seksuell legning eller skeiv kjønnsidentitet markerer stolthet over den vi er. I sommer er det tjue år siden jeg som tjueåring var på mitt første pride-arrangement i Oslo. Jeg har om noen få dager vært åpen homo mer enn halve livet. Hadde noen fortalt meg for tjue år siden at homosaken skulle bli et spørsmål med konsensus i nesten hele det politiske og kulturelle Norge hadde jeg blitt glad og overrasket.

Det var ingen selvfølge at det skulle gå så bra for oss homofile. Det var sterke konservative krefter som kjempet mot oss. Jeg var ung homo i et samfunn der sosialkonservative maktpersoner prøvde å bruke staten som en slags moralistisk brekkstang mot homofile.

Den vanskelige homofilien

La oss begynne med de bondekonservative. I Senterpartiet blir landsmøtet i 2001 husket som den reneste orgien av homodiskusjoner. Et ørlite flertall sikret viktige vedtak som homoadopsjon. Valget i 2005 var kanskje det siste der homofobi fremdeles var salgsvare til velgerne, jeg kommer tilbake til dette valgåret litt senere. Ved dette valget snudde Senterpartiet i sin homopolitikk i retning mindre homovennlighet igjen. At partiet endte opp på riktig side i homosaken var ingen selvfølge.

Også i Høyre var også homofilien vanskelig. Dette på tross av at partiet, i likhet med Senterpartiet, hadde flere sentrale, homofile medlemmer. Noen åpne, og flere i skapet. Et mindretall i partiet brøt med partilinjen og stemte for partnerskapsloven i 1993 og ga loven flertall. Høyres flertall kjempet den gang for å forhindre den uhyrligheten det ville vært om homofile skulle få lov til å inngå forpliktende partnerskap.

Høyre har alltid vært i splid mellom sin konservative og liberale side.

Høyre har alltid vært i splid mellom sin konservative og liberale side. I et parti med et konservativt samfunnssyn og et liberalt menneskesyn har det ikke alltid vært tydelig om familiepolitikken opererer innenfor det konservative samfunnssynet eller det liberale menneskesynet. I 1993 var partiet mot partnerskapsloven. Ti år senere gikk partiet til valg som selve homopartiet.

De nedbrytende homofile

Den gradvise omstillingen i Høyre fra en svært konservativ til en mer liberal innstilling til homofile parforhold har vært problematisk for partiet, som har fått kjeft fra begge sider av kamparenaen. Mens den legendariske aktivisten Kim Friele angrep Høyre for å rosavaske en grumsete fortid, kritiserte Vebjørn Selbekk Høyre for å alltid ha vært for homovennlig.

Fremskrittspartiet visste vi imidlertid hvor vi hadde. Sju år etter jeg stod fram trakk folkevalgte seg fremdeles fra partiet på grunn av partiformannens homofobi, eller de ble stemt nedover på listene fordi de var homofile.

Valgåret 2005, da jeg fant min første ordentlige kjæreste, uttalte partiformann Hagen at oppmerksomheten rundt homofile var nedbrytende for samfunnet vårt. Å være homofil var ingenting å feire. Min kjærlighet burde jeg holde tett om. Hagen kastet skam over homofile.

Da Fremskrittspartiet endelig begynte å liberalisere seg i 2012, femten år etter at jeg stod fram, gikk den selvsamme og selsomme Hagen ut i media og advarte kraftig mot denne utviklingen.

Frps harde realpolitikk

Hagen utøvde hard realpolitikk og oppviglende retorikk mot minoriteter, som homofile, og det bar frukter. Den gangen jeg stod fram som homo i Brumunddal i 1997 ble jeg møtt med en organisert mobbekampanje, der medelever på videregående trykket t-skjorter mot meg. Den redde og homofobe gutten som organiserte trykkingen og innsamlingen av penger til tiltaket var lokal kommunestyrerepresentant for Fremskrittspartiet. Han hadde Carl I Hagens nummer på telefonen, og skravlet med ham innimellom.

Hagen kom med en famøs uttalelse denne samme høsten for tjue år siden: ”Et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni.” Fjern ordet ”etniske” og du har essensen i det Hagens FrP stod for. En skulle holde minoritetene nede, enten de var alenemødre, samer, finnmarkinger, homofile eller fremmedkulturelle. Stresset med å vente på neste slag fra Hagens parti føltes svært ubehagelig.

Det koster Hagen åpenbart lite å si unnskyld i dag, for nå har han tapt kampen sin.

I påsken nå i år ber Hagen om unnskyldning for sin tidligere homofobi. Det koster Hagen åpenbart lite å si unnskyld i dag, for nå har han tapt kampen sin. En populistisk demagog vet når han må begynne å heie på vinnerteamet. Men igjen, det var ingen automatikk i at det skulle bli endringer i homopolitikken. FrP kjempet mot, de kunne ha vunnet her også. Som de gjorde i asylpolitikken.

Spinnvill ironi

Apropos: Som ved en spinnvill ironi er vi homofile i dag faktisk blitt et av hovedargumentene til innvandringsskeptikere og islam-kritikere. De som i dag kjemper mot fremmedkulturelle – unnskyld, jeg mener muslimer – begrunner det med at muslimene vil oss homofile vondt. Vi homofile er blitt selve lakmustesten på et fritt samfunn, særlig for folk som inntil nylig ikke hælte synet av oss: Kristenfundamentalister, rasister og sosialkonservative.

I et slikt klimaskifte har til og med Valgerd Svarstad Haugland bedt om unnskyldning. Hun tok feil om oss homofile, sier hun nå. Vi snakker om den tidligere lederen av et parti som stemte mot oppheving av lovparagrafen mot homofili, fem små år før jeg ble født. Partiet der grunnfjellet fremdeles mobbet ut homofile folkevalgte, elleve år etter at jeg stod fram. Partiet som frøs ut sin ungdomspartileder Anders Gaasland, fordi han var homofil. 24-åringen som ble presset ut av sitt sosiale nettverk, bort fra karriere og jobb. Gaasland-saken skjedde året jeg var femten, det samme året som jeg skjønte at jeg var homofil. Det er klart at denne saken gjorde forferdelig vondt for mange homofile.

Heterofil frigjøring

I etterpåklokskapens lys bør sentrale borgerlige partier skamme seg over fortida. Strategisk sett bør de gremmes over hvordan de overlot definisjonen av liberale løsninger i spørsmålene rundt homofili til Arbeiderpartiet. I realpolitikk var det venstresiden som hadde de liberale løsningene i homokampen. Konservative politikere så det som legitimt å styre familiestrukturer og seksualmoral ovenfra, og i den sammenhengen endte homofile som en symbolsak for å redde noe som allerede var i full gang med å rakne: Den heterofile kjernefamilien.

På tjue år har de heterofile fra generasjonen etter skilsmisserevolusjonen, P-pillene og selvbestemt abort endret samfunnet dramatisk.

På tjue år har de heterofile fra generasjonen etter skilsmisserevolusjonen, P-pillene og selvbestemt abort endret samfunnet dramatisk. De heterofile har plassert så å si alle barna sine i offentlig betalt omsorg i barnehager og skolefritidsordninger. Samlivsbrudd er blitt normen. Ingen snakker lenger om skilsmissebarn som et problem. Delt omsorg er blitt den vanlige løsningen. Flere livspartnere, seriemonogami og perioder med singelliv i mellom er helt vanlig og akseptert. Ekteskap nummer to og tre er greit, selv om gjengifte i følge Bibelen er en like stor synd som homoseksualitet.

Heterofile har frigjort seg selv, og i en sånn setting slapp homofil frigjøring også til, selv blant sosialt konservative. Våre liv og våre krav var ikke lenger særlig rare. Ingen tenker lenger på det som problematisk om barn har en mor og to fedre – en far og en bonuspappa. Fordi det stort sett går bra. Konsekvensen blir at barn som har to fedre uten mor heller ikke vekker de store bekymringene. Alle de heterofile fragmenterte familiene er med tiden blitt videreutviklet til større nettverksfamiliene der man gradvis får en mengde nye og tidligere svigerinner, onkler og stebarn. Disse nye familiene viser seg å fungere aldeles utmerket, og i denne større sammenhengen er det ikke lenger rart om onkel er gift med en onkel eller tante med en tante.

Flisen i øyet

Samtidig er pornografi blitt legalt og akseptert, man sender snapper av nakenbilder til hverandre, finner seg ymse partnere på nettet og deler sine seksuelle preferanser i større grad enn før. Både de som utfolder seg innenfor og utenfor ekteskapet. Når seksualiteten i tillegg er blitt mer offentlig, også for heterofile, så er man heller ikke så opptatt av hva folk måtte like å gjøre med hvem seksuelt på hvilken måte. Da med unntak av enkelte nynazister, samt den energiske statsstipendiaten Nina Karin Monsen, tidligere medlem i Venstres prinsipprogramkomite.

Monsen kjemper høylytt mot det hun kaller gjensidig onani mellom homofile. For henne er det fremdeles kun vaginale, heterofile samleier som er normal og tillatt sex. Folk flest møter heldigvis den skitne grisepraten hennes med et gjesp. Hadde Monsen faktisk brydd seg om det tradisjonelle ekteskapet kunne hun fokusert på å kritisere synderne blant sine egne. Men det er vel lettere å se flisen i sin brors øye, enn bjelken i sitt eget. Ja også har vi tilfellet Hans Jørgen Lysglimt Johansen som kaller oss homofile for svin. Men jeg er ikke alene, minoriteter som muslimer og jøder er svin de også, ifølge Johansen. Hagens høyreradikale knopper spretter fortsatt ut i full blomst. Men slapp av, det er faktisk gått hele åtte år siden Johansen var foredragsholder for Unge Høyre inne på Høyres hus nå.

Stor takk til streitingene

Med alle de nye familiene på plass har de kristne i KrF bladd litt lenger i Bibelen sin, og funnet passasjer de hadde glemt, de om nestekjærlighet. De har funnet ut at Jesus faktisk aldri sa et vondt ord om homofile, men at han derimot advarte mot å dømme andre. I Høyre og Senterpartiet er skapdørene åpne for fullt. Til og med FrP har kommet etter og anerkjent mitt menneskeverd, at min kjærlighet er like mye verdt som andres. Med framveksten av et større mangfold av seksualiteter, familier og boformer blant heterofile så får vi skeive være med inn i varmen selv også i dette partiet. Om vi da er historieløse nok til å takke ja til invitasjonen.

Om noen har truet, utfordret og løst opp den heterofile kjernefamilien, slik at denne har forvitret som et politisk mål de siste tjue årene, så er det dere heterofile.

De skeive skal ha mesteparten av takken for at det i dag er greit å være homofil i Norge. Jeg vil sende en stor takk til strategene bak kloke mål og midler i homokampen. Jeg er takknemlig for de som har gått i de politiske frontlinjene – modige politikere i alle partier, intellektuelle og organisasjonsfolk. Skeive medier, som Fritt Fram, My Friend, Løvetann, RadiOrakel, Blikk og Gaysir. Jeg vil takke dragqueens, traktorlesber, transkjønnede, lærhomser, HIV-positive, skeive klubbarrangører og alle bibliotekarlesbene. Jeg vil takke homofile i kirka, samfunnsdebattantene, de åpne kjendisene, samt en mengde folk som bare har levd sine små, skeive liv – i åpenhet uten å skjule eller skamme seg. Dere skal ha all takk og ære, ingen navn nevnt – ingen glemt.

Men deres, ja vår kamp hadde ikke gått like greit om ikke de sosialkonservative hadde gitt opp sin årelange maktkamp mot oss. I rekken av beveggrunner for de sosialkonservatives snuoperasjon de siste årene har de heterofile spilt stor rolle. For om noen har truet, utfordret og løst opp den heterofile kjernefamilien, slik at denne har forvitret som et politisk mål de siste tjue årene, så er det dere heterofile.

Tusen takk, streitinger!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden