Politikk

Tvangsdiplomati

Når verden blir mer multipolar og USAs makt minker, må Europa igjen lære seg tvangsdiplomatiets kunst - å skremme en motstander til å gi etter.

Når verden blir mer multipolar og USAs makt minker, må Europa igjen lære seg tvangsdiplomatiets kunst – å skremme en motstander til å gi etter.

Dette er et redigert utdrag fra Matlarys bidrag til boken Strategi: Mellom Vitenskap, Intuisjon og Etikk, red. Sverre Diesen, Universitetsforlaget, 2012, som utgis i disse dager.

En type militær maktbruk som vi kan anta vil øke i omfang fremover er det som kalles ”coercive diplomacy”, på norsk ’kanonbåtdiplomati’ eller tvangsdiplomati. Bildet på kanonbåten som legger seg utenfor kysten som en trussel og et press er talende.

Tvangsdiplomati defineres som trussel om bruk av militærmakt eller begrenset bruk av dette for å tvinge en motstander til å endre standpunkt i den retning vi ønsker. Poenget er å true effektivt slik at militærmakt ikke må brukes: ”Coercive diplomacy uses force as a bargaining tool” (Jakobsen, 2010:280). Når man bruker massiv makt, er det krigføring. Når man ikke bruker militærmakt som del av en diplomatisk strategi, men bare har denne makten som strukturell makt, er det avskrekking (deterrence) hvor man ikke er aktiv, men likevel avverger å bli satt under press eller angrepet.

Avskrekking er strukturell makt i en stat eller en allianse hvor man vil beholde status quo ved å stoppe andre staters vilje til å forandre dette (Lauren, Craig, and George, 2007). Det er maktutøvelse på det viktigste nivå, kan man si, for det strategiske poeng er at en motstander tenker seg om to ganger dersom den han vil påvirke, besitter makt til å avverge påvirkning. Som en marxist vil påpeke er strukturell makt mye viktigere enn aktørmakt, og den siste avhenger av den første. Bandittens spørsmål når han rir inn i en ny landsby i cowboy-filmen er ikke ”Who’s the sheriff in this town?” men ”Who runs this town?”. Det er den som har den strukturelle makten han spør etter.

Effektiv avskrekking
Avskrekking er en type coercion, men av dyp og generell karakter: man vil beholde og verne statens eller alliansens frihet og selvstendighet. Avskrekkingen er effektiv dersom den skaper den frykt-effekt som trengs for å bevare status quo, dvs. at ingen setter staten under press. I den kalde krigen var avskrekkingen mot en invasjonstrussel; i dag er den mot å bli presset mht nasjonale interesser. En illustrasjon er småstaten med stormaktsnaboen: En konflikt kan eskaleres til militærmakt av stormakten dersom småstaten ikke har avskrekking nok til å forhindre dette. Stormaktens militærmakt vil alltid trumfe småstatens, derfor er småstaten mer avhengig av avskrekking som strategi.

Med dagens trussel- og risikobilde er det altså politisk press med åpen eller dulgt trussel om militærmakt som er aktuell, ikke lenger eksistensielle trusler. Dette betyr kort sagt at vestlige stater, ikke bare USA, igjen må kunne avverge slikt tvangsdiplomati mot seg selv og må kunne utøve det mot andre stater. Det første krever effektiv avskrekking, som ikke lenger kan bestå av å vokte egne grenser mot invasjon, men må bety reell evne til å svare på militært press med militære midler hvis nødvendig. Det andre må bety at europeiske land igjen lærer seg å kunne spille ’sjakk’ når motparten gjør det, selv om vi foretrekker ’bridge’.

Men tvangsdiplomati er en særdeles krevende kunst. Tvangsdiplomati handler om å tvinge en motstander til å endre standpunkt, og da må trusselen om militærmakt eller økonomiske sanksjoner være troverdig og alvorlig. Dette impliserer ikke bare militær evne hos den som truer, men også vilje til å bruke militærmakt dersom det blir nødvendig. Mao. må den som truer også selv risikere mye.

Jacobsen bemerker at det finnes lite litteratur om tvangsdiplomati, mens det er en enorm mengde faglige arbeider om avskrekkingen i den kalde krigen (Jacobsen, 2010: 281). Dette var jo hovedstrategien i denne periodens sikkerhetspolitikk, og svært mye av den sikkerhetspolitiske litteratur ble utviklet da.

Tre akademiske arbeider utgjør den sentrale litteraturen om tvangsdiplomati. Disse er Th. Schellings Arms and Influence fra 1966, A. George og Simons, W.E. The Limits of Coercive Diplomacy fra 1971, og P. V. Jakobsens Western Europe of Coercive Diplomacy After the Cold War fra 2009 som ser induktivt på hva som lyktes. De to første arbeidene er ikke empirisk-induktive, men basert på logisk deduksjon. Jakobsens arbeid forsøker å teste hypoteser fra de andres arbeider.

Suksesskriterier
Schelling oppstiller følgende kriterier for å lykkes med tvangsdiplomati:

Trusselen må være stor nok til at motparten foretrekker å gi etter for presset, den må være troverdig, det må være tid til å gi etter (comply), det må være klart at det ikke kommer flere krav, og det må ikke være en zero-sum konflikt, men noen insentiver for motparten som gjør krig som alternativ mindre attraktivt (Schelling, op.cit., ss. 69-89).

George og Simon har noen flere kritererier: trusselen må være klar, basert på sterk politisk vilje og sterkt lederskap, hjemlig og internasjonal støtte, og saken må være viktigere for den som truer enn for motparten (interest asymmetry). Det må være klare kriterier for å enes om en løsning og alternativet, krig, må være mindre attraktivt for motstanderen enn den foreslåtte løsning (George og Simon, op.cit., 271-292).

Oppsummert: Bruk av tvangsmakt krever enhetlig aktørstatus og politisk og militær vilje til å gjennomføre en trussel dersom ens krav ikke blir innfridd. Tvangsmakt er vanskelig å bruke som trussel fordi det krever gjennomføringsvilje og betydelig risiko. Muligheten for å lykkes med tvangsmakt avhenger av ens troverdighet mht dette, samt at den man skal påvirke, må gis mulighet til å innfri de krav som stilles til ham. Kravet må være klart, det må kunne innfris, det må være tidsbegrenset, og det må ikke være tvil om at den som tvinger også er villig til å bruke makt dersom kravet ikke innfris. Hvis ikke dette er tilfelle, er trusselen tom og derfor uten virkning.

Dynamiske spill
Hovi diskuterer forskjellige typer interaksjon mellom to land i sitt kapittel om spillteori. Han bemerker at ”i dynamiske spill, der en spiller kan observere og reagere på andres adferd, vil i det minste noen strategier (for minst en spiller) foreskrive adferd betinget av hvordan andre spillere har opptrådt tidligere i spillet. En strategi i dynamiske spill forteller hvordan en spiller skal reagere i hver valgsituasjon som kan oppstå i spillet. Baklengs induksjon representerer et viktig redskap til å velge mellom ulike strategier i dynamiske spill” (Hovi, s. 14).

Denne type strategisk situasjon er vanlig i internasjonal politikk: man har en viss erfaring med en politisk motstander, et eller annet land, og det har normalt vært en lengre konflikt før man kommer til et punkt hvor tvangsdiplomati settes inn. Man kjenner motstanderens interesser og aksjonsmønster i noen grad, og kan bruke denne kunnskapen induktivt. Den er også basisen for å kunne gjøre seg noen prediksjoner; altså en ”baklengs induksjon” ut fra antagelser om hvordan motstanderen vil agere ut fra våre egne trekk.

Tre strategiske krav
Jakobsen har undersøkt vestlig bruk av vestlig tvangsmakt i perioden etter 1990 og finner at kun ca. 30 prosent av casene er vellykkede (Jakobsen, 2010 og 2009). USA var den primære aktør her. Tvangsmakt som politisk instrument er altså meget krevende, spesielt mht. trusselen (”the stick”), både i kombinasjon med insentiver (”carrots”) eller uten slike. Han oppstiller det han kaller minimale krav til å kunne lykkes med tvangsdiplomati: man må ha det som kalles ”escalation dominance” — kunne anvende massiv og rask militærmakt for å inngi massiv frykt hos den man truer; man må gi en tidsfrist, og man bør tilby insentiver til motstanderen og forsikre ham om at det ikke kommer nye krav (Jacobsen, 2010:283-284). Disse kravene er svært vanskelige for liberale demokratier å fremsette.

Det første strategiske kravet må virke slik at ”it creates the fear of unacceptable escalation in the mind of the opponent”, men ”opponents will regard Western threats involving a comittment to fight a protracted war..as a bluff” (ibid). Dette er fordi liberale demokratier ikke kan slåss ikke-eksistensielle kriger gjennom valgsykluser og upopularitet. Mens diktatoren kan dominere sitt folk og være enhetlig aktør, kan ikke demokratier opptre slik. Derfor må disse true med massiv og rask militærmakt dersom de skal være troverdige.

Dernest må fristen være klar og innfris, ellers vil den som presses og befinner seg i en ”no-win” situasjon tendere til å unngå en realistisk tolkning av denne: ”The literature on misperception and deterrence failure shows that decision-makers …are likely to interpret the actions and signals made by their opponent in a manner consistent with their own expectations and desires”, says Jacobsen, som siterer den kjente studien av   Robert Jervis from 1976. Videre vil mangel på tidsfrist invitere mot-trusler.

Det siste strategiske kravet er insentiver eller i alle fall sikkerhet for at det ikke fremsettes flere og nye krav. Dette er spesielt vanskelig for liberale demokratier å innfri fordi man stadig oftere krever regime-endring eller at den som trues, skal overgi seg til internasjonale straffedomstoler. Med andre ord kan det gode bli sin egen fiende. En diktator som er ettersøkt for krigsforbrytelser har ingen insentiv til å gi etter for press.

Jacobsen poengterer at disse tre strategiske krav er minimumskrav — uten at de oppfylles, kan ikke tvangsdiplomati lykkes. Han ser på cases av vestlig tvangsdiplomati etter 1990 og finner at det er liten grad av suksess:

Blandede resultater
Truslene mot Irak 1990-91 var mislykkede fordi de endte med krig. Trusselen var reell nok; men Saddam Hussein trodde ikke på den. Truslene mht Bosnia-krigen var vage militært sett og serberne tok dem ikke alvorlig, og de resulterte i ”appeasement” fremfor ”compliance”, mens serberne fikk tid til å sette i verk ”counter-coercion” i form av FN-gisler. Med insentiver og sterkere militære trusler kom endelig et resultat som førte til en forhandlet løsning hvor serberne fikk en egen ”stat”, Srpska, i Dayton-avtalen. I andre cases, som den mot Haiti i 1994, kombinerte amerikanerne insentiv (”golden exile” for militær-regjeringen) med kanonbåtdiplomati i form av effektiv militær trussel, og dette gav ønsket resultat. I Kosovo-caset var det som vi skal se under, liten suksess før den militære trussel ble reell i form av land-styrker, som i kombinasjon med mangel på russisk støtte til serberne, resulterte i at Milosevic trakk seg.

Jacobsen bemerker at tvangsdiplomati mot kjernevåpenprogrammer og statsstøttet terrorisme i Libya, Iran og Nord-Korea kun har hatt resultat i Libya, og at dette kan forklares med kombinasjonen militær trussel og insentiv i form av garantert overlevelse for regimet: ”assurance against regime change was crucial for success” (ibid, s. 289). Jentleson’s forskning om dette caset understreker denne konklusjonen (Jentleson, 2005).

Vestens insistens på å utvikle demokrati og innføring av rettstatens prinsipper er altså et klart problem mht de strategiske krav tvangsdiplomati innebærer. Vi ser at f eks forhandlinger om Darfur er meget vanskelig etter at Sudans president Omar Al-Bashir ble ettersøkt for krigsforbrytelser av Den Internasjonale Straffedomstolen. Det er også blitt umulig å akseptere ikke-demokratiske styreformer i land hvor vestlige land har militære styrker – vi driver regime-endring mot menneskerettigheter og demokrati der vi har innflytelse. Dette er verdimessig riktig, men vanskeliggjør troverdig tvangsdiplomati mot ”verstinger”.

Europa må lære seg tvangsdiplomati
Diplomati består normalt av samarbeid basert på forhandlinger som igjen er basert på makt og interesser. Å true med sanksjoner og straff av økonomisk og/eller militær karakter tilhører unntakene fra vestlige aktørers side. Særlig gjelder dette i Europa. Europeiske stater har ikke militært press som del av sitt diplomati, mens USA er den aktør blant de vestlige stater som holder ”all options on the table” når man forhandler med f eks Iran. Likevel tyder alt på at land i Europa igjen må lære seg tvangsdiplomatiets kunst når verden nå blir mer multipolar og når USAs makt minker. USA vil forvente at Europa tar vare på egne sikkerhetsbehov i langt større grad enn nå i fremtiden, og også at Europa blir i stand til å spille en global politisk rolle. Dette vil betinge evne til å beherske hele ”arsenalet” av diplomatiske virkemidler, både ”carrots” og ”sticks”.

De strategiske krav til den som vil utøve tvangsmakt er altså meget store: Man må være villig til å risikere å bruke militærmakt dersom presset ikke lykkes — er man ikke det, vil det bestemt ikke lykkes. Man må altså inngi nok frykt til å skremme en motstander til å gi etter. Dette er i seg selv meget problematisk i det postmoderne Europa: er ikke det å skulle skremme eller true noen et etisk problem? I følge FN-pakten er tvangsdiplomati ikke tillatt, men de fleste tilfeller av slikt press kommer kun når FNs Sikkerhetsråd er med. Et unntak er Kosovo-ultimatumet i 1999, hvor NATO fremsatte konkrete krav til Milosevic.

Men det fremste eksempel på tvangsdiplomati i Europa er luftkrigen mot Libya som startet i 2011. Denne gangen var det et meget klart og robust FN-mandat (resolusjon 1973) som gav FNs medlemsland autoritet til å bruke ”all necessary measures” for å beskytte sivile mot Ghadaffis angrep. Ved å innføre en ”no fly”-zone, samt stoppe angrep på sivile med alle midler, er dette formelt en humanitær intervensjon som ikke har regime-endring som eksplisitt mål, men middelet for å stoppe Ghaddaffi er et militært pressmiddel, og derfor er dette tvangsdiplomati. Hensikten er å endre motstanderens ”politikk” gjennom tvang. I løpet av noen måneder i 2011 ble Ghadaffis regime gradvis svekket og støttespillerne hans deserterte. Strategisk sett må dette sies å ha vært vellykket.

(…)

Strategisk ledelse av militærmakten?
COIN-operasjonen i Afghanistan er en form for tvangsdiplomati når den nå går inn i en fase der man søker en forhandlet løsning. Man bruker da militærmakten for å legge press på motstanderen til å gi mest mulig ved forhandlingsbordet: man bekjemper motstanderen mens man forhandler med ham. Det er ikke noe ulogisk i dette, selv om man vanligvis innstiller kamphandlinger mens forhandlinger pågår. Det er også normalt at militær styrkeposisjon er viktig som forhandlingsutgangspunkt — man bør ikke forhandle fra en svak posisjon.

Men tvangsdiplomati finner oftest sted før militærmakt brukes, og hensikten er å unngå å måtte bruke den. Likevel er risikoen stor når man truer med slik bruk. Hvordan står det til med europeisk bruk av slikt diplomati?

Som vi har sett, har casene Bosnia og Kosovo stort sett vært mislykkede. Som Jakobsen har poengtert, var trusselen om militærmakt mot Serbia for svak og for lite troverdig til at Milosevic gav seg. Kun da landstyrker ble en trussel mens Russland trakk sin støtte, fikk presset det ønskede resultat. Vi har også sett at svært mye tvangsdiplomati mislykkes selv om kravene til å lykkes er rimelig klare. Men disse kravene er for høye for en allianse av liberale demokratier som verken kan enes om enhetlig aktør-opptreden eller som er fortrolige med militærmakt som politisk virkemiddel.

Bosnia: Bare missiler nyttet
I Bosnia var det en langdryg politisk prosess med et USA som distanserte seg fra denne europeiske konflikten og et EU som initielt ”tok ansvaret” for å løse den. I USA estimerte Pentagon at 100  000 soldater og mange tap var nødvendig dersom man skulle gå inn, og dette var det ikke aksept for i befolkningen (Cimbala og Forster, 2010:100). I Europa var det ingen slike planer overhodet.

Det første forsøket på tvangsmakt overfor Serbia var en økonomisk embargo (UNSC 757/92) og overflyttingen av UNPROFOR til Sarajevo med plikt til å støtte humanitærhjelp og kontrollere våpnedepoter (UNSC 758/92). Videre fikk denne styrken i oppdrag å bruke ”all necessary means” til å støtte disse oppdragene, samt å monitorere en ”no fly” zone over Bosnia (UNSC 781/92). Men UNPROFOR hadde kun våpen til selvforsvar og kunne altså rett og slett ikke utføre oppdraget av denne grunn. I Kroatia angrep serberne FN og stjal tunge våpen, og igjen var FN uten militær evne til å forhindre dette.

Så fulgte Vance-Owen planen som ikke ble noe av fordi amerikanerne var klare på at de ikke ville stille bakkestyrker under noen omstendighet, mens serberne bombet Srebrenica på tross av ”no fly”-resolusjonen — som jo ikke var implementert militært. Etter dette kom NATO på banen med luftmakt i ”Operation Deny Flight”, men serbiske angrep fortsatte. FN vedtok da at en rekke byer i Bosnia skulle være såkalte ”safe havens”, og utvidet UNPROFORS mandat til å avverge angrep på disse (UNSC 824 og 936/93). Medlemsstatene skulle utstyre styrken militært, NATO bidrag med luftmakt.

”Safe havens” var en politikk som til fulle ”exposed (the UN’s) military weakness” (Cimbala og Forster, op.cit., s. 102). Denne politikken var et eksempel på katastrofal strategisk tenkning: mens man påla FN oppgaver uten nødvendige militære virkemidler gav man serberne insentiv til ”counter-coercion” – de tok raskt en rekke FN-gisler for å nøytralisere NATOs luftmakt.

Da et marked i Sarajevo ble angrepet med 68 drepte og mange skadede, gikk NATOs ministre til det skritt å fremsette et ultimatum, men dette var uten klar tidsfrist og adressat, og uten klar makt bak seg. ”The ultimatum …further exposed the Alliance’s differences. Germany supported the ultimatum but would not participate in its enforcement” (ibid., s. 105).

Serbiske offensiver fortsatte og mot slutten av 1994 måtte den amerikanske forsvarsminister William Perry slå fast at ”The Serbs have occupied 70% of the country.. the Serbs are in control of the situation”(ibid, s. 109). Kontaktgruppen for FRY annonserte da vilje til å forhandle — fra en svak posisjon — men serberne ville først konsolidere sin militære stilling ytterligere. Et forsøk på en intervensjonsstyrke, nødvendiggjort av serbiske gisseltaging og ”etnisk rensing”, kom for sent i gang til å spille noen rolle. Srebrenica-folkemordet ble kulminasjonen på dette.

Kun da NATO satte i gang et reelt motangrep på serberne — Operation Deliberate Force — med bl a amerikanske kryssermissiler mot serbiske stillinger rundt Sarajevo, ble det våpenstillstand og forhandlingene som førte til Dayton-avtalen. Tomahawks virket; dvs. at kun overveldende (amerikansk) militærmakt innga den nødvendige frykt hos motstanderen. Alle FNs forsøk på tvangsdiplomati hadde vært uten effekt.

Kosovo: Russerne avgjørende
I Kosovo-konflikten fire år senere var det også langtrukne forhandliner med serberne mens de brukte militærmakt i provinsen. Milosevic ignorerte som før alle ultimata, og sanksjoner virket heller ikke. USA sa at det var utelukket med bakkestyrker, og flyktningestrømmene fortsatte ut av Kosovo. NATOs ultimatum som da ble fremsatt fikk Milosevic til forhandlingsbordet, og en OSSE-observasjonsstyrke ble satt inn. Det ble forhandlet om status i Rambouillet, men serberne nektet å inngå kompromiss.

NATOs ultimatum ble til ACTORD og angrepet startet den 24.3.1999. Det var begrenset til (amerikansk) luftmakt og varte i 10 uker. I denne tiden ble NATOs 19 medlemsland svært splittet og alliansen var på bristepunktet over bombemål og militær strategi, mens USA anså dette som utidig innblanding i en operasjon europeerne ikke deltok militært i. Da russerne distanserte seg fra Milosevic – ”Serbian withdrawal was attributable to eroding Russian support for Milosevic rather than NATO strikes” (Cimbala og Forster, op.cit. s. 117). — gav serberne seg.

Disse to eksemplene på forsøk på europeisk-ledet tvangsdiplomati understreker til fulle hvilke begrensninger som finnes. For det første var det ingen klar, massiv militær trussel i noen av tilfellene — kun frykten for overveldende maktbruk fikk Milosevic til å gi seg i Bosnia, og kun frykten for å miste russisk støtte gjorde utslaget i Kosovo. Bakkestyrker var utelukket i begge tilfeller og dette ble annonsert på forhånd. For det annet var det ingen aksept for at man måtte velge side i Bosnia. FN lot som om man kunne forbli nøytral helt til slutt. Det var totalt inadekvat militærmakt på FN-siden.

De ultimata som ble fremsatt, var uten klare tidsfrister. De kom i mange omganger, der det ene ikke hadde effekt, kom en ny Sikkerhetsrådsresolusjon raskt. Der denne ikke hadde effekt, kom en til — alle preget av misforhold mellom trussel og makt bak trusselen. Milosevic kunne derfor beholde det strategiske initiativ hele tiden og iversette ”counter-coercion”.

Libya: Strategisk suksess
Imidlertid er luftkrigen mot Libya i 2011 et eksempel på tvangsdiplomati der NATO har lykkes med å tvinge Ghadaffi fra makten. Selv om regime-endring ikke var mandatet for operasjonen, men å forhindre Ghadaffis angrep på sivile, ble dette raskt synonymt med regime-endring.

Bakgrunnen for operasjonen var Ghadaffis gjentatte angrep på sivile og direkte trusler om flere slike. Dette utløste politisk vilje til å bruke militærmakt for å stoppe dette, gjennom både en robust FN-resolusjon (1973/2011) og oppfordring fra den Afrikanske Union og Arabiske Liga. Norge var med i den skarpe enden sammen med briter, franskmenn og andre NATO-land. Norge og Danmark har blitt berømmet for å ”punch above their weight” militært sett, og her har altså Norge vært like aktiv som Danmark. Det har ikke vært store protester innenriks, selv om SV har vært tvilende til oppgaven.

Det faktum at FN klarte å vedta en robust resolusjon med R2P (Responsibility to Protect) som basis, og at denne var ønsket av nabolandene i Maghreb, spilte en hovedrolle for norsk beslutningsprosess. Her var det støtte til FN og Sikkerhetsrådet, støtte til NATO, og en ”god sak” samtidig. Det var også ønskelig å få Norge inn i NATOs kjerne igjen, som en sentral politiker sa. Ved å delta i den skarpeste enden av en slik operasjon kunne man oppnå dette samtidig som at operasjonen var klart humanitær og derfor ikke kunne ”skytes ned” fra SVs side. Det var heller ikke mye risiko for egne tap ettersom kun luftmakt brukes.

Skulle målet oppnås raskt, måtte man ha satt inn bakkestyrker og engasjert seg på opprørets side i borgerkrigen. Dette har det ikke vært politisk vilje til. Det kan derfor se ut som om strategisk evne og effekt ikke var tilstede i denne operasjonen når det kommer til stykket. Jo mer tid som gikk, desto mindre vilje var det til å fortsette for vestlige land. I denne operasjonen har også kostnadsfaktoren kommet i forgrunnen. Hva cruisemissiler og bomber koster, diskuteres i både USA og Europa. Byrdefordelingen mht kostnad ligger under som en verkebyll i denne operasjonen, som risiko ligger under ISAF. USA har ikke villet lede an, og det var et lenge et åpent spørsmål om NATO-land satte inn nok militært sett til å nå operasjonens mål.

Dette var uten tvil en operasjon hvor ikke mye sto på spill, hvis noe overhodet, og innsatsen av ressurser stod i forhold til dette. Men utfallet ble altså at Ghadaffi ble styrtet etter at hans militære evne hadde blitt svekket over lengre tid, og slik sett må man konkludere med at det har vært en strategisk logikk i arbeid: Gjennom NATOs angrep har den militære basis for Ghadaffi blitt så svekket at det har ført til deserteringer, og slik fått en selvforsterkende effekt. Det militære angrep kunne ha vært mye sterkere, men NATO valgte begrensning til luft og en meget sterk begrensning av mulige skader på sivile; og derfor har effekten på Ghadaffis regime vært mindre og tatt mer tid. Imidlertid ville det vært uforening med den humanitære innretning på operasjonen å bruke mer militærmakt, og det ville neppe vært politisk mulig å stille mer ressurser fordi operasjonen var uviktig sikkerhetspolitisk sett.

Gitt disse logiske begrensninger, vil jeg bedømme operasjonen som en strategisk suksess fordi det press som ble lagt på regimet, har virket. I dette caset er også norsk politikk strategisk fordi man raskt besluttet deltagelse, hadde et klart mål ut fra mandatet, og viste vilje til å gjennomføre. At man også styrket Sikkerhetsrådets rolle og Norges status i NATO er ‘strategiske’ effekter av stor betydning.

Referanser
Cimbala, S. &. Forster P. (2010)   Multinational Military Intervention. NATO Policy, Strategy, and Burden-Sharing,   Ashgate, UK.

George, A. og Simons. W.WE. (1994) (red.) The Limits of Coercive Diplomacy, Westview Press, Boulder, Colorado

Hovi, J (2011) “Trusler i internasjonal politikk”, I Hovi, J. og Malnes, R., Anarki, makt og normer: innføring i internasjonal politikk,Abstrakt Forlag

Jakobsen, P.V. (2010) “Coercive diplomacy”, i Baylis & Smith, Globalisation and World Politics, Oxford Univ. Press, Oxford

Jentleson, B. og Whytock, C. (2005) “Who Won Libya? The Force-diplomacy debate and Its implications for theory and policy, International Security, 30,3, vnter, s. 47-86.

Lauren, P, Craig, G, og George, A. (2007) Force and Statecraft. Diplomatic Challenges of Our Time, Oxford University Press, Oxford.

Schelling, T. (1966) Arms and Influence, Yale Univ. Press. New Haven.

  

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden