Debatt

Tvilen og kjetteriet

Den profesjonelle motstanden mot FNs klimapanel utgjør en heterogen gruppe.

Bilde: Pixabay

Folkeopplysningen: Klimaendringene er selvfølgelig reelle, og vi er medskyldig. Det gjør ikke kritikk av FNs klimapanel til ideologisk kjetteri.

NRKs program Folkeopplysningen har gitt seg i kast med et nytt tema, og som forventet har noen blitt opprørt over innholdet. Dette er regelen snarere enn unntaket. I fjerde episode av programmets nåværende sesong var temaet kjernekraft, og den opprørte var Greenpeace. Ikke så rart, siden Greenpeace i programmet og debatten som fulgte illustrerte selv hvor kunnskapsløse og ideologidrevne deres meninger om kjernekraft er.

I siste episode fikk Klimarealistene, bestående av kjemiprofessor Ole Henrik Ellestad, biolog Morten Jødal og professor i astrofysikk, Jan-Erik Solheim, en velfortjent fornuftsalve av navnebror Andreas Wahl og co. Tilsvaret fra Klimarealistene kan leses på nettsiden deres, men her fokuserer jeg på: Hvor stort bidrag utgjør menneskelig utslipp av drivhusgasser på temperaturøkningen vi har observert?

Folkeopplysningen presenterer Klimarealistene sitt svar som «null», men ifølge tilsvaret hadde faktisk Ellestad og Jødal svart «litt». Det blir lettvint og god TV å overse sistnevnte og angripe førstnevnte. Krediterte klimaskeptikere, som Richard Lindzen, Roy Spencer og John Christy, tror ikke det menneskelige bidraget er null. På samme måte er det få som tør å si at naturlig variasjon utgjør ingenting av temperaturøkningen. Likevel, «null» må anses som et absurd estimat, og «litt» er i beste fall et avvik blant etablerte klimaforskere.

Ikke 0.35 prosent

For å bevise dette viser Folkeopplysningen til en kjent studie av John Cook m.fl. fra 2013 som konkluderer at 97 prosent av klimaforskningen bekrefter «menneskeskapte klimaendringer». Til gjengjeld mener klimarealistene at tallet er 0.35 prosent. Med rettmessig kritikk avkles dette estimatet av Folkeopplysningen, men seerne holdes i mørket om hvordan Cook kom frem til 97 prosent.

De øvrige 3 prosent har klimaforsker Rasmus Benestad gått systematisk igjennom og visstnok funnet metodiske mangler hos dem alle. Det synes jeg ikke er sjokkerende, spesielt med tanke på Benestads offentlige debattopptreden. Som eksempel nevnes klimadebatten i Dagbladet mot fysikeren Stein Bergsmark, hvor Benestad brukte oppsiktsvekkende mye spalteplass på personlig diskreditering av meningsmotstanderen og fremheving av egen kompetanse.

Ikke 97 prosent heller

Men hvordan kom John Cook til at 97 prosent av all klimaforskning støtter menneskeskapte klimaendringer? Cook og co søkte opp nærmere 12 000 publiserte fagfellevurderte klimarelaterte artikler. Disse ble gruppert avhengig av om de støttet, avviste eller var usikre på om det menneskelige bidraget med stor sannsynlighet forårsaket mesteparten av temperaturøkningen. 32.6 prosent støttet, 0.7 prosent avviste og 0.3 prosent var usikre. Hvor er de 97 prosentene fra? Jo, ved å fjerne alle studiene som ikke uttrykte en mening – 66 prosent av alle artiklene de fant – og deretter regne ut andelen.

Denne metodiske vrien ble neglisjert av Folkeopplysningen og gir et falsk inntrykk av at bare 3 prosent av klimaforskningen gir rom for alternative eller medvirkende forklaringer til klimaendringene. Men ved å se på en stor spørreundersøkelse av 1868 klimaforskere av Leo Meyer, John Cook og flere, kan vi komme tettere på detaljene.

Den viste at «bare» 66 prosent av klimaforskere mente menneskelige utslipp forårsaket 50 prosent eller mer av temperaturøkningen. 22 prosent var usikre og 12 prosent mente bidraget var under 50 prosent eller ingenting.

Det betyr at over en av ti klimaforskere er de facto uenig med konklusjonen til FNs klimapanel, og enda flere mener estimatet er for usikkert. Blant forskerne som hadde publisert mest, men likevel var uenig, var andelen 8 prosent. Dette indikerer at mer forskererfaring gir økt sannsynlighet for å bifalle konklusjonen til FNs klimapanel.

Mest opptatt av konspirasjoner

Gapet mellom 97 prosent og 66 prosent er likevel betydelig og illustrativt for en usikkerhet i klimaforskningen som Folkeopplysningen kunne fokusert på. De kunne for eksempel opplyst om klimasensitivitet. Hva det er og hvorfor det er et hett diskutert tema.

I stedet ble det viet tid til å forklare hvilke ideologiske og/eller konspiratoriske krefter som får folk til å tvile på «sannheten». Men en analyse av meninger innad blant organiserte fagfolk i Canada (for ordens skyld, ikke klimaforskere) viste at den profesjonelle motstanden mot FNs klimapanel utgjør en heterogen gruppe folk, som har nokså ulike innvendinger mot panelet.

Personlig har jeg ingen sterke meninger om temaet, ei heller faglig grunnlag til å ha det. I frykt for å få diagnosen «klimafornekter» sier jeg det først som sist; Tror jeg det er grunn til å tvile på at våre utslipp har ført til temperaturøkning? Nei. Finnes det grunner til å tvile på omfanget av vårt bidrag? Ja. Er dette gode grunner? Aner ikke. Jeg håpet Folkeopplysningen kunne opplyse meg istedenfor å antyde at all uenighet med FNs klimapanel var intet mer enn ideologisk kjetteri.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden