Minerva Debatt

Tyrkisk valg på søndag

Tyrkerne ønsker mer kompromisser og mindre konfrontasjoner. En regjering uten AKP er utenkelig.

Tyrkerne ønsker mer kompromisser og mindre konfrontasjoner.  En regjering uten AKP er utenkelig.

President Erdogan utlyste nyvalg i Tyrkia som vil bli avholdt 1. november i år. Parlamentsvalget den 7. juni resulterte i at AKP (Rettferdighets – og utviklingspartiet) som har styrt Tyrkia siden 2002 med rent flertall mistet sitt rene flertall.  AKP fikk rundt 41 prosent av stemmene, en nedgang fra 50 prosent. Det største opposisjonspartiet CHP (sosialdemokratene) fikk 25 prosent av stemmene, en liten nedgang fra 26 prosent. Høyrenasjonalistene MHP fikk rundt 16 prosent av stemmene, en oppgang på 3 prosent fra forrige parlamentsvalg.

HDPs forbindelser med PKK
Det kontroversielle separatistiske og pro-kurdiske partiet HDP, som også ble valgets vinner, fikk 13 prosent av stemmene, en oppgang på 7 prosent. HDP er en bred sammensetning av flere venstreorienterte radikale partigrupperinger, et av dem er EMEP – Emek Partisi som har marxisme-leninisme som ideologi. EMEP har sine røtter i ‘’ Peoples’ Liberation Army of Turkey’’ (tyrkisk: Türkiye Halk Kurtuluş Ordusu), en revolusjonær venstreekstremistisk organisasjon som har utført en rekke attentater, politiske mord og selvmordsbombinger på 70-tallet. Stafettpinnen ble overtatt av DHKP-C – ‘’The Revolutionary People’s Liberation Party–Front’’ (tyrkisk: Devrimci Halk Kurtuluş Partisi-Cephesi) som står oppført som terrororganisasjon av Tyrkia, EU og USA.

‘’Turkish National Police’’ beskriver gruppen slik: ‘’DHKP/C is a terrorist organization based on Marxist-Leninist ideology. The ultimate goal of the DHKP/C is to overthrow the existing regime in Turkey by a violent revolution and to establish a system based on Marxist-Leninist principles’’ HDP har tette bånd til terrororganisasjonen PKK. I 2008 snakket daværende nestleder i HDP (den gangen DTP) i valgkampen og kom med følgende uttalelse. «DTP dışında bir siyasi partiden aday olan Kürt değildir» som betyr «Kandidater fra andre partier kan ikke regnes som kurdere», altså politikere som faktisk har kurdisk etnisitet og som er medlem av andre partier blir ikke regnet som kurdere, ifølge Emine Ayna.

En annen uttalelse fra Emine Ayna: «15 Ağustos Zafer Bayramı’nız kutlu olsun» som betyr «Gratulerer med seiersdagen den 15. august».

15. august 1984 var datoen på første terrorangrepet på tyrkisk territorium av PKK. Sebahat Tuncel som er parlamentariker fra HDP deltok i 2011 på en minnestund for en tidligere selvmordsbomber. Der holdt Tuncel en tale hvor hun uttalte følgende: «Zilan yoldaşın canını ortaya koyarak sisteme karsı vücudunu bomba yapıp patlatmasını kendi mücadelemiz olarak görmeliyiz» som betyr «Det at vår venn Zilan(selvmordsbomberen) ofret sitt liv ved å sprenge sin egen kropp mot systemet, anser vi som vår egen kamp». Broren til lederen i HDP har også tilsluttet seg PKK.

Koalisjonsforhandlinger
Forhandlingene mellom AKP og CHP, som også er hovedmotstanderne i tyrkisk politikk, etter forrige valg endte uten resultat. En slik storkoalisjon ville gitt en sterk flertallsregjering med 66 prosent av velgerne bak seg. Dette kunne gitt Tyrkia en stor mulighet til å dempe de ideologiske skillelinjene og redusert konfrontasjonen betydelig. Kompromisser og tverrpolitisk enighet rundt viktige politiske spørsmål er helt essensielt for å få Tyrkia i riktig spor igjen. Dessverre glapp muligheten denne gangen.

Det er vanskelig å konstatere hvorfor partene ikke ble enige da det ikke foreligger mye informasjon om hvilke saker som skapte interessekonflikt, men en sak skiller seg sterkt ut og kan ha vært avgjørende brikke i forhandlingene: Det er utenrikspolitikken og Syria-konflikten. Her ligger det to forskjellige syn på hvordan konflikten bør løses. AKP som fortsatt ønsker å støtte opprørere i Syria for å fjerne Assad-regimet, mens CHP mener det motsatte og vil opprette en dialog med regimet, kutte ut støtten til opprørerne og respektere landets territorielle suverenitet – rett og slett holde seg unna konflikten. Dette er et hinder for en storkoalisjon. Riktignok viser undersøkelser også at regjeringens Syria politikk har feilet og at majoriteten av tyrkerne ikke støtter det, likevel får ikke opposisjonen så veldig mye uttelling for det.

MHPs vanskelige krav
Samtaler med det høyrenasjonalistiske partiet MHP endte også uten resultater, da nasjonalistene stilte noen krav, som for eksempel å begrense eller holde president Erdogans makt innenfor dagens rammer og ikke utvide en sterk og maktkonsentrert presidentposisjon. Et annet krav fra MHP var å avslutte fredssamtalene med PKK og føre en effektiv kamp mot terror, ikke en dialog.

En granskning av påstandene om korrupsjon og bestikkelser hvor flere regjeringsmedlemmer og sentrale personer fra AKP har vært innblandet, har også vært et krav fra MHP. (17 desember 2013 var starten på en omfattende politisk krise i landet. Krisen startet med en korrupsjonsetterforskning rettet mot flere personer som ble arrestert, med tette bånd til statsminister Erdogans maktapparat. Siktelsene var blant annet bestikkelser i store byggeprosjekter, smugling og ulovlig salg av historiske kunstskatter) Disse kravene har blitt avvist fra AKP. Et samarbeid mellom AKP og HDP har ikke vært aktuelt. Statsminister Ahmet Davutoglu dannet dermed en overgangsregjering før valget 1. november.

Opposisjonen hadde også muligheten til å danne en flertallsregjering, og det var i utgangspunktet en drømmesituasjon for CHP som kunne ta makten fra AKP. Da dette ble avvist fra MHP gikk partileder i CHP ut og tilbød MHP rullerende statsministerpost. Dette ble igjen avvist og sterkt kritisert fra Devlet Bahçeli, partileder for MHP. Det er svært liten sannsynlighet (nesten null sannsynlighet) for at høyrenasjonalistene skal regjere sammen med HDP (eller en regjering med CHP og HDP som støtteparti). Derfor går denne drømmekoalisjonen til CHP i vasken. Den ideologiske avstanden mellom disse tre opposisjonspartiene er svært stor, og det er veldig mange motstridende interesser.

En regjering uten AKP er umulig
Selv om tyrkerne ønsker mer kompromisser og mindre konfrontasjoner i politikken, har ikke tyrkiske politikere like stor vilje og evne til å samarbeide. Hver gang Tyrkia har hatt en koalisjonsregjering, har den økonomiske veksten vært under 5 prosent, verst med 1,2 prosent vekst under den lengste koalisjonsregjeringen i landets historie som kun varte fra 1999-2002 og besto av tre partier, et sosialdemokratisk, et konservativt og et nasjonalistisk(MHP).

Når ett parti har hatt rent flertall har den økonomiske veksten bestandig vært over 5 prosent. Økonomisk og politisk stabilitet, de store velferdsreformene med blant annet fritt sykehusvalg (borgere kan nå velge om de ønsker behandling hos offentlige eller private sykehus med en veldig liten egenandel) og reduserte helsekøer er noe av grunnen til at AKP fortsatt får 41 prosent støtte fra befolkningen, til tross for tre perioder og regjeringsslitasje.

Millioner har blitt løftet ut av fattigdom, skolebøker har blitt gratis, andre velferdsordninger har blitt innført og middelklassen har fått det mye bedre i det lange løp. Under AKP-regjeringen har BNP vokst med ca 5,2% i snitt. Under krisen tidlig i 2001 tok Tyrkia lån på 23.5 mrd. dollar av IMF som ble tilbakebetalt i løpet av 11 år, siste nedbetaling i 2013. Med slike økonomiske forbedringer i landet klarer AKP fortsatt og vinne tilliten hos folket. Selv om AKP fortsatt har en stor støtte har velgerne likevel sendt et klart signal:

  1. Demp konfliktene og samarbeid mer med opposisjonen
  2. Ikke erstatt parlamentariske systemet med et ‘’ tyrkifisert presidentsystem’’ (spørreundersøkelser viser at majoriteten av tyrkerne ikke ønsker systemskifte)

Men la oss heller ikke glemme at punkt 2 kan fort snu seg, dersom det blir politisk og økonomisk ustabilitet i lengre perioder, vil en diskusjon om politisk systemskifte komme på dagsorden igjen og folk kan få en positiv innstilling til systemskifte.

Valget den 1. november vil ikke bare bli en test på demokratiet i Tyrkia, men også en test på om opposisjonen er villig til å samarbeide med AKP dersom landets største parti ikke får flertall denne gangen heller. Alt peker mot at det er ikke aktuelt med en regjering som AKP ikke er en del av.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden