Kultur

Klima og innvandring: – Vi kommer ingen vei med å moralisere

Simon Strauss var redd for voksenlivet, for ferieplaner og hyggelige samtaler ved kaffemaskinen. Det ble til romanen

Bilde: Martin Walz (c)

Den tyske stjerneforfatteren Simon Strauss (30) er blitt anklaget til å gi drivstoff til ytre høyre, men er ikke redd for å kalle seg konservativ.

Simon Strauss

  • F. 1988
  • Er til daglig redaktør for Frankfurter Allgemeine Zeitungs feuilleton-del
  • Debuterte med romanen Sieben Nächte i 2017, som ble utgitt på norsk (Pelikanen forlag) i 2018
  • Gjestet nylig Tysk-norsk litteraturfestival

– Det mest skremmende vi kan gjøre i dag? Å skifte fokus. Fra overflaten og til det som skjer på innsiden.

Simon Strauss, forfatteren av Syv netter, ser meg inn i øynene. Særlig skremt virker han ikke, 30-åringen som av litteraturanmeldere er blitt beskrevet som «vår generasjons stemme».

Han er veltalende, glattbarbert og pent kledd. Han har en doktorgrad på samvittigheten, har skrevet en bestselgende roman, og som om ikke det er nok, er han teaterkritiker i den tyske riksavisen Frankfurter Allgemeine Zeitung. Alt før fylte tretti.

Er den unge forfatteren en ekstrem variant av den såkalte Generasjon lydig, de som ikke bare er flinke til det meste, men som motiveres av det å være flink i seg selv?

Konseptet for romanen Syv netter er enkelt: Strauss skal tvinges ut av sitt gode sinn, ut av de kontrollerte rammene som omgir ham til vanlig. Fra en ukjent oppdragsgiver får han i oppgave å, i løpet av syv netter, oppsøke hver og en av de syv dødssyndene: hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Samme natt skal han skrive syv sider om opplevelsen.

På innsiden

Noen av kritikerne har uttrykt at Strauss gjerne kunne vært mer vilter av seg.

«Kunne man tenke seg at denne lille boken inneholdt en serie viltre overskridelser. Fullt så vilt blir det ikke. Den første natten hopper han riktignok fra et høyhus, men er festet med strikk. Når ble strikkhopping en dødssynd? En annen kveld bestemmer han seg rett og slett for å bli hjemme.», skriver NRKs litteraturanmelder Knut Hoem.

– Hvorfor ikke mer drastiske grenseoverskridelser når det først var «dødsssynder» du skulle begå?  

– Meningen er ikke å vise frem mest mulig galskap, for i dag har vi jo tilgang på så mye galskap vi bare vil, ved hjelp av noen få klikk. Litteraturen kan ikke leve opp til det.

For ham er dødssyndene først og fremst en døråpner for det som skjer inne i oss, forteller han.

– Dette, å kjenne på de følelsene man faktisk har, den potensielt farligste synden av alle. Det er radikalt å snakke ærlig om følelser i dag.

Alt sto stille

Da Syv netter ble til, var det mye som sto på stedet hvil i Strauss’ hjemland Tyskland. Angela Merkel hadde sittet ved makten i årevis, tilsynelatende uten utfordrere. Økonomien gikk bra, og selv om EU hadde vært rammet av en finanskrise og flyktningkrise, så det ut som ting gikk rett vei for unionen.

Også han selv befant seg i et slags vakuum, slik Strauss skildrer det i bokens første kapittel:

«Jeg har ennå ikke noe rykte å miste. Jeg har ingen kunstsamling eller hage. Det finnes ingen barn som kan flytte ut, ingen tidlig berømmelse å bli motløs av å tenke tilbake på.»

Ville hoppe av

Men snart, veldig snart var han nødt til å bestemme seg. «For et liv, en jobb, en kone». Snart ville, slik han formulerer det i Syv netter, dagene og møtene gli forbi uten å endre noe:

«Jeg har angst for ekteskapsløfter og kvelende konferanseromsluft. Frykter avspasering og det første stive smilet. Er livredd for slutten på det frie livet, for fast ansettelse, pensjonsforsikring og spahelger i mai. Kanskje for selve livsløpet.»

Var det mulig å finne frem til de sterke, intense følelsene, før det var for sent? Den 25-årige Strauss ville se om det var mulig å hoppe av toget, før alderen og likegyldigheten tok ham igjen.

Utålmodige følelser

Men hva mener han egentlig med «intense følelser»? «Trenger vi egentlig flere utropstegn i dag?», spør Knut Hoem i sin anmeldelse.

– Er det ikke heller for mye følelser som er problemet i de sosiale medienes æra, som også er blitt populismens æra?

– Det er en god innvending, for det er riktig at mangelen på følelser har gitt bensin på bålet til populismen.

Strauss peker på smarttelefonen min.

– Det er på grunn av den dingsen der. Vi forventer å ha tilgang til alt med en gang, og ikke minst forventer vi at alt skal fungere med én gang. På tysk kaller vi det «Funktionslust».

Men det er ikke de utålmodige følelsene han lengter etter.

– Grunnen til at vi i politikken bør balansere det intellektuelle med følelser, er for å forstå kompleksiteten i samfunnsstrukturene vi har rundt oss. Ta for eksempel institusjonene våre. De er enormt komplekse, så hvordan kan vi få formidlet hvor verdifulle de er? Jeg tror det må skje gjennom ekte beundring. Da må vi starte med å ta følelsene mer alvorlig, gjennom en tilnærming som ikke primært er politisk, men menneskelig.

Gjør vi ikke det, tror Strauss resultatet blir det som har skjedd i Italia, nemlig at populistpartiene vokser både på høyre- og venstresiden:

– Til slutt får vi en situasjon der høyre- og venstrepopulister allierer seg med hverandre.

Teatrets mulighet

I første omgang var det ikke litteraturen, men scenekunsten som var Strauss’ hjemmebane. Samtidig som han studerte, skrev han om teater – først som frilanser og senere som redaktør i Frankfurter Allgemeine.

– Opplevelsen av at samfunnet sto på stedet hvil, og at vi ikke tok følelsene alvorlig lenger, gjaldt det også teateret?

– Også teatret de siste årene har vært preget av ironi og dekonstruksjon på den ene siden og moralisering på den andre, på bekostning av de ekte følelsene. Et annet problem er at mange av de flinkeste dramatikerne i dag ikke skriver for teatret, men for Netflix.

Men Strauss tror likevel teateret, som litteraturen, er noe av det som er i stand til å vekke den nødvendige gløden i oss.

– Jeg synes vi ser tegn til at en del teaterfolk er lei av ironigenerasjonen og dekonstruksjonen, og får mer interesse for å utforske følelser. Teatret er en fantastisk arena for å teste ut slikt, fordi det kan kommunisere så direkte med publikum.

Tanken på moralisering får Strauss til å heve stemmen.

– Det gjelder også i politikken, for eksempel i klimasaken. Vi står overfor en enorm utfordring, men klimabevegelsen virker mer opptatt av å moralisere enn å bryne hjernene sine rundt hvordan vi kan løse utfordringene. Og på den andre siden har vi populistene som forenkler alt.

En liknende polarisering finner vi når det kommer til innvandring og den tyske velkommen-kulturen som oppsto under flyktningkrisen, mener Strauss:

– Man ble så ekstremt opptatt av at det var moralsk riktig å ta imot så mange flyktninger – men hvor mange er interessert i å snakke med dem når de først kommer? Å møte mennesker fra en annen kultur enn vår egen krever at vi interesserer oss for dem, ikke bare for likhetene, men for forskjellene. Ta for eksempel religion: Vi lever i et gjennomsekulært samfunn, og skal bo side om side med mennesker som er dypt religiøse.

Strauss gjentar dette innstendig, igjen og igjen:

Klima og innvandring er vår tids største intellektuelle utfordringer. Da kommer vi ingen vei med å moralisere – vi må faktisk gå i oss selv, forsøke å forstå, og til slutt gjøre det vi kan for å løse dem.

Pakt med djevelen

Det var Strauss’ redaktør i Frankfurter Allgemeine som først ba ham skrive om noe annet enn teater. Det var sommerferie, sceneteppene var nede, og redaktøren spurte om han ikke heller kunne skrive en tekst om sin egen generasjon.

Strauss gikk løs på oppgaven, og resultatet, en tekst som ble publisert i FAZ, vakte interessen til en forlagsredaktør. I året som fulgte, utviklet det seg en lek mellom ham og redaktøren. En kveld når han minst ventet det, ga redaktøren ham et nytt oppdrag. En ny dødssynd å utforske. Slik fortsatte det.

Det som i Syv netter fremstår som en pakt med djevelen, var i virkeligheten en pakt med redaktøren, eller rett og slett «en lek», som Strauss selv kaller det.

Han forteller at mange blir skuffet når de hører hvordan boken ble til.

– Det har naturligvis vært nyttig for salget av boken at anmelderne har sagt at jeg er en representant for min generasjon. Men sannheten er at jeg bare skriver om meg selv og mine egne opplevelser, og ikke på vegne av andre.

De store ideene

Men ideene Strauss skriver om, omfatter mer enn ham selv. Han skriver at han «vil ha mot til å se sammenhengen, hele fortellingen. Dekonstruksjonens kranglefanter er blitt beundret lenge nok nå, det er endelig på tide med et par store arkitekter. For nybygg uten rasfare.»

Lengselen etter de store arkitektene og den «hele fortellingen» har fått enkelte kritikere til å se rødt. I avisen «Der Tageszeitung» (TAZ) ble Strauss beskyldt for å gi drivstoff til «det nye høyre». Journalisten Alem Grabovac så paralleller mellom Strauss’ romantiske skriverier – kombinasjonen av lengsel, hjerte og smerte ispedd en dose mytologi og drømmen om en grandios, ny begynnelse – til gamle, antiliberale strømninger.

Selv er ikke Strauss så bekymret for beskyldningene.

– Jeg ville gjerne at boken skulle skape debatt, få en eller annen respons, og det fikk jeg. Du kan alltids ta det du ikke liker og kalle det fascisme. Selv tenker jeg slik: Ja, grandiose ideer og følelser kan være farlige hvis de havner i gale hender. Men det burde ikke stoppe oss fra å bruke dem.

Ikke redd for å kalle seg konservativ

Strauss sier han følger nye ideologiske bevegelser både på høyre- og venstresiden med interesse.

– Jeg synes den nylige debatten mellom Jordan Peterson og Slavoj Zizek er et tegn i tiden: Vi ser at det oppstår nytt ideologisk tankegods på venstresiden, mer i Zizeks og den marxistiske ånd, og det er interessant å følge med på.

– Ser du deg selv som konservativ?

Ja, jeg er ikke redd for å kalle meg konservativ. Men vi må skille konservatismen fra høyrepopulismen. For meg er alle som er interessert i å lære av fortiden, konservative. Og alle som er interessert i nåtiden, i vår egen tid, er også interessert i fortiden. Bare se på hvordan folk reagerte på brannen i Notre-Dame.

Strauss mener vi trenger det konservative perspektivet for å sørge for at vi forandrer samtidig som vi bevarer:

– Når man er opptatt av å være progressiv, havner fokuset kun på å forandre. Og vi skal forandre, men forandringen kan ikke bare være knyttet til teknologiske fremskritt.

– Hva med nye, intellektuelt konservative som Sebastian Kurz?

– Jeg er ikke så begeistret for Kurz, og da jeg tenker jeg mest på at han er en karrierepolitiker som ikke har drevet med noe annet enn politikk. Da er jeg mer positiv til Macron, i den forstand at han har studert både filosofi og litteratur – man merker at han har en bredere erfaringsbase enn bare politikken.

Et intellektuelt Europa

Det er liten tvil om at vakuumet Strauss kjente på før han skrev Syv netter, har forandret seg. Først snudde Trump opp ned på de politiske spillereglene slik vi kjenner dem. Så kom Brexit. Kanskje var det den første erkjennelsen: at vakuumet han følte, uansett bare gjaldt for noen få.

Strauss forteller at han, som så mange andre i den såkalte Erasmus-eliten, fikk sjokk den morgenen han våknet opp og Brexit var et faktum. Fortsatt i sjokktilstand tok han opp telefonen og ringte kolleger, venner fra studietiden i Cambridge, andre intellektuelle – hva kunne de gjøre når Europa slik de kjente det var i ferd med å kollapse? Skulle de skrive noe, sammen? Et manifest, et leserinnlegg?

I stedet gjorde de det motsatte – de møttes og snakket sammen med innestemme. I fellesskap bestemte de seg for å stifte foreningen «Arbeit an Europa», et forum der de med jevne mellomrom skulle møtes og trekke inn folk fra alle deler av samfunnet – for å tilnærme seg vårt tids utfordringer på ulike måter.

– Hva hjelper det Europa at du og andre intellektuelle gjør noe slikt, når du selv sier at dine opplevelser egentlig gjelder kun for deg selv? Blir det ikke et eliteforum?

– Problemet er ikke at vi har eliter, snarere tvert imot: Vi trenger eliter. Eliter har alltid drevet samfunnet fremover. Men vi må beholde kontakten med alle slags sfærer i samfunnet, fra sentrum til periferi og mellom alle ulike lag.

Å gå inn for å snakke både med likesinnede og dem som er i en annen situasjon enn deg selv, er ikke nødvendigvis at det skal gi deg svar, men at det påvirker hvilke spørsmål du stiller, tror Strauss.

Selv reiste han til Italia etter at han hadde skrevet Syv netter. Der snakket han med italienske ungdommer, som hadde helt andre fremtidsutsikter enn han selv rent økonomisk.

– Mange hadde ganske lik bakgrunn som meg selv, men selv om vi hadde hatt en relativt lik oppvekst, så fremtiden helt annerledes ut for dem. Jeg hadde aldri virkelig trengt å bekymre meg, men for dem så fremtiden rett og slett mørk ut.

Her på terrassen utenfor Litteraturhuset i Oslo dirrer den imidlertid mellom oss, den litt for behagelige følelsen Strauss forsøker å flykte fra i Syv netter. Ved bordene rundt oss sitter forfattere side om side med middelklassens litteraturpublikum. Vårluften er varm, ølkranene åpne. Er Norge komfortsonens siste utpost?

I Strauss’ Tyskland er Angela Merkel på vei ut, AfD er på fremmarsj, og selv er han ikke i tvil om at boken ville blitt annerledes hvis han hadde visst det han vet i dag. Det er nye tider.

– Men jeg tror det gjør det lettere å tenne den flammen vi faktisk trenger for å løse de intellektuelle utfordringene vi står overfor, enten det er klima, innvandring eller å utvikle politiske skillelinjer.

Den engasjerte forfatteren er ikke i tvil. Det eneste som kan hjelpe oss, er om vi virkelig interesserer oss for vår egen tid.

– Da trenger vi både intellekt og følelsene som kan drive oss fremover. Et samfunn som bare er lykkelig, er et kaldt samfunn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden