Politikk

Tyskland – ikke lenger en militant pasifist?

Med en ny hvitbok om det tyske forsvaret og en mulig omfattende økning i forsvarsbevilgningene på vei, anes omrisset av et mer selvsikkert Tyskland. Det kan gi tyngre tyske bidrag i militære operasjoner utenlands, men ikke uten begrensninger og intern motstand.

I sommer ble Tysklands nye hvitbok om landets forsvars- og sikkerhetspolitikk lansert, den første på ti år. Mye har skjedd i det sikkerhetspolitiske domenet siden lavspenningen den gang. Maktpolitikken er for fullt tilbake i Europa, og spenninger mellom stormaktene gjør seg igjen gjeldende på den globale arenaen. Videre kompliseres trusselbildet av grenseoverskridende konflikter, ideologiske kriger, terrorisme, hybridkrig og kraftig redusert militær varslingstid. For Europas del trengs lederskap. Tyskland har lenge hatt et skeptisk forhold til å innta en sikkerhetspolitisk lederrolle, men dette kan nå være i ferd med å endre seg.

I den nye hvitboken, «Hvitbok 2016 om Sikkerhetspolitikk og Forsvarets Fremtid», fremheves det at Tyskland nå i større grad må ta ansvar for sikkerheten i Europa. Uten å bryte med landets vante søken etter konsensus, fremhever den at man kan inngå i «koalisjoner av villige», hvis nødvendig, samt ta initiativet til dem. For et land som siden 1945 har vært urokkelig i å aldri mer ville assosieres med angrepskrig, er denne nyorienteringen verdt å merke seg. Den nye hvitboken er et klart brudd med tidligere tankegang, da eventuell sikkerhetspolitisk alenegang for kun få år siden var fullstendig utenkelig. Selv da regjeringen under fotball-VM i 2006 ønsket å bruke soldater til typiske fredsoppgaver, som sanitetsstøtte, ble det advart mot å viske ut det sivil-militære skillet. Noe har altså skjedd med Tysklands selvforståelse de siste ti årene.

Søken etter samarbeid og multilaterale løsninger har etter krigen vært den viktigste bærebjelken i landets utenrikspolitikk, med Europas mange kriser de seneste årene som eksempler på Tysklands utrolige evne til kompromiss. Berlins økonomiske og politiske lederrolle bør være relativt ubestridt etter finanskrisen, Krim-anneksjonen og Brexit. Tysklands samarbeidslinje vil etter alt å dømme vedvare, men nå anes likevel omrisset av et land som tør å opptre som leder også i det sikkerhetspolitiske domenet.

Verdier kontra interesser

Den kanskje viktigste forskjellen mellom de to hvitbøkene fra 2006 og 2016, er vektleggingen av verdier kontra interesser. Dokumentet fra 2006 fastslår at tysk sikkerhetspolitikk er drevet av verdiene nedfelt i grunnloven, med mål om å trygge landets interesser. I 2016 vil det kunne hevdes at landet uttrykker seg mer som en tradisjonell stormakt, ved å nedfelle i den nye hvitboken at «tysk sikkerhetspolitikk er knyttet til verdier, men ledet av interesser.» Landets fortid, med alt den innebærer, vil likevel tvinge det til å føre en mer konsensusdrevet utenrikspolitikk enn typiske tradisjonelle stormakter har for vane.

I oktober kom en annen viktig indikasjon på at sikkerhetspolitiske hensyn er i ferd med å bli viktigere for Merkels regjering. Forbundskansleren fastslo på et møte i CDUs ungdomsparti at forsvarsbudsjettene skal økes markant de kommende årene, med hensikt om å nærme seg NATOs toprosentmål, vedtatt under Wales-toppmøtet i 2014. Skal dette målet innfris, må budsjettene økes med rundt 20 milliarder euro årlig, en voldsom sum selv for Tysklands bunnsolide økonomi. Det er uvisst om dette faktisk vil la seg gjøre, men en uttrykt vilje til å øke budsjettene er et lite steg på veien mot dette målet. Forbundskansleren var samtidig helt åpen om at hun hadde hatt samtaler med USAs president Obama om nettopp dette. Som kjent oppstår intet i et vakuum.

Arven etter 1945

På tross av at mye har skjedd i 2016, begynte Tysklands reorientering i 2014, under sikkerhetskonferansen i München. Både Forbundspresident Gauck, utenriksminister Steinmeier og forsvarsminister von der Leyen fastslo i sine linjetaler at Tyskland fremover ville ta på seg et større ansvar. Samme år begynte landet militære operasjoner i Kurdistan, med mandat om trening og våpenforsyninger til kurdiske Peshmerga-styrker. Dette skjedde utenfor både FN-mandat og NATOs rammeverk, og representerte dermed et reelt sikkerhetspolitisk paradigmeskifte.

Likevel finnes klare begrensninger. Å vurdere tysk forsvars- og sikkerhetspolitikk er umulig uten å se på landets historie. Enkelte har kalt fenomenet militant pasifisme, et ganske presist uttrykk gitt den vedvarende folkelige motstanden mot alt som kan minne om krig.

Ingen regel uten unntak

Juridiske hensyn er svært viktige for å vurdere Tysklands muligheter til å delta mer aktivt i internasjonale operasjoner.

Den tyske grunnloven setter i utgangspunktet snevre rammer for bruken av tysk militærmakt. Ethvert militært engasjement må godkjennes av Forfatningsdomstolen, som i praksis legger en rekke begrensninger på hva som kan gjøres. Dette står i kontrast til eksempelvis Norges Libya-oppdrag i 2011, der beslutningen om å sende seks F-16 visstnok ble tatt over mobiltelefon mellom sentrale regjeringsmedlemmer. En tilsvarende fremgangsmåte ville i Tyskland vært helt umulig.

I en kjennelse fra 1994 (BVerfGE 90, 286) fastslo Grunnlovsdomstolen at Regjeringen plikter å innhente Forbundsdagens godkjennelse før militær innsats utenfor landets grenser kan settes i verk. Samtidig kom domstolen med viktige avklaringer som åpnet for en bredere tolkning enn tidligere: Defensivt forsvar ikke utelukkende bety territorielt forsvar av Tyskland, men kan også omfatte militær innsats i forbindelse med internasjonale kriser, så lenge innsatsen skjer «i et system av kollektiv sikkerhet», jf. grunnloven (Grundgesetz, artikkel 24-2). Internasjonale operasjoner er med andre ord legalt, juridisk og politisk krevende, men ikke umulig. Dette var ikke prøvd i en domstol før landet deltok i operasjonene på Balkan rundt midten av 90-tallet.

I 2004/2005 ble «loven om parlamentarisk medvirkning» utformet for å sørge for parlamentarisk kontroll av militære operasjoner utenlands. Etter denne loven, kan Forbundsdagen med simpelt flertall når som helst trekke tilbake godkjennelsen av pågående militære operasjoner. Dette vil i så fall resultere i at pågående oppdrag må avsluttes. Parlamentarisk forankring er altså absolutt nødvendig. Den nye hvitboken anerkjenner begrensningene, men tar likevel en mer pragmatisk tilnærming enn den forrige utgaven.

«En hvitbok for opprustning og krig»

Tross koalisjonsregjeringens solide parlamentariske flertall, lot ikke den politiske motstanden mot hvitboken vente på seg. Venstrepartiet Die Linke, arvtaker etter DDRs Sosialistiske Enhetsparti, har kalt dokumentet «en hvitbok for opprustning og krig» og «en del av forsvarsdepartementets PR-strategi». Forsvarspolitisk talsperson for samme parti, Christine Buchholz, har tidligere kalt det tyske forsvaret «et redskap for USAs regionale kriger, og tatt til orde for et forbud mot våpeneksport. Kritikken mot hvitboken var med andre ord antakeligvis ventet, gitt Die Linkes generelle NATO-skepsis og historiske dragning østover. Tysklands Grønne Parti kalte på sin side hvitboken «tynn i omfang og kvalitet», og deler i noen grad Die Linkes skepsis til militære operasjoner utenlands, om enn av mer pasifistiske årsaker.

Politisk uenighet til tross, Tysklands nye hvitbok om sikkerhet og forsvar er et faktum. En opptrapping av forsvarsbevilgningene er muligens også i emning, i alle fall på sikt. Dette sammenfaller med et gradvis mer selvsikkert Berlin, som en helt sentral aktør i europeisk krisehåndtering de siste årene. Gitt Tysklands tradisjon for multilateralt samarbeid og konsensusløsninger, kan Europa som helhet komme godt ut av dette. Gitt den nåværende situasjonen i Europas nærområder, vil hvitboken etter alt å dømme være gode nyheter også for Norge, i et stadig forverret sikkerhetspolitisk klima.

I en aldeles herlig liten film fra den tyske regjeringen, forklares den nye hvitboken.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden