Kultur

Tyskland i våre hjerter

På 70-tallet mistet nordmenn interessen for Tyskland. Nå strømmer kunstnere og gründere til Berlin.

(Dette er Nicolai Strøm-Olsens reportasje i siste utgave av Minervas papirutgave om Tyskland (nr. 3-2016). Utgaven er støttet økonomisk av Konrad Adenauer Stiftung.)

 

Norge er et lite land. Kulturforskjellene mellom norske byer er relativt små og miljøene er oversiktlige. Derfor er det ikke unaturlig at mange drømmer om nye impulser. I 2015 valgte nesten 25 000 studenter å studere i utlandet. 17 500 tok hele utdannelsen i utlandet. Flertallet drømmer anglosaksiske drømmer.

Omtrent halvparten av alle utenlandsstudentene reiste til engelskspråklige land, med hele 5 800 studenter bare i Storbritannia. De som ikke gjorde det, valgte Danmark, Polen og Ungarn. Det er majoriteten. Men så finnes det en liten eksklusiv minoritet – fattige 1,5 prosent: De som velger å studere i Tyskland.

Det var ikke alltid slik. I over hundre år drømte de fleste nordmenn på tysk. Det var til Dresden Johan Kristian Dahl flyttet for å realisere seg selv. Og han tiltrakk seg Thomas Fearnley og Peder Balke. Noe senere reiste Hans Gude og Adolph Tidemand til Düsseldorf og i deres fotspor fulgte en generasjon norske kunstnere. Og hvorfor nøye oss med billedkunsten? Edvard Grieg, Johan Svendsen og Halvdan Kjerulf studerte i Leipzig. Henrik Ibsen bodde i Tyskland i 23 år.

Norsk kultur er da også meget sterkt påvirket av Tyskland. Den norske identiteten som fjellvandrere har en del tilfelles med begrepet «Die Deutsche Wandrer». Det er påfallende at navnet Jotunheimen, som tidligere het Jotunfjellende, er en direkte oversettelse av navnet på Riesengebirge i Böhmen.

Hovedstaden vår, Oslo, ble lenge kalt Lille Berlin. Frogner og Grünerløkka ble tegnet av norske arkitekter som hadde studert i Tyskland eller tyske arkitekter. Et godt bilde på det finnes i et av byens monumenter, Universitetet i Oslo, som ble tegnet med hjelp av den tyske arkitekten Schinkel. Det er ikke en overdrivelse å si at den norske kulturhistorien ble skapt i Tyskland.

Var det nazistene som avsluttet Norges kjærlighetsforhold til Tyskland?

68-generasjonens germanere

– Det var nazi-regimet som gjorde Tyskland upopulært i kulturell forstand. Nordmenn tok avstand fra Tyskland, men det forklarer ikke alt. Da jeg gikk på skole på 60-tallet, var tysk ennå pensum i to år på realskolen og minimum ett år på gymnasiet, med Goethe og Schiller på pensum. Selv etter 1945 hadde vi tre år med sammenhengende tysk.

Erik Rudeng var som direktør i Fritt Ord meget opptatt av Tyskland. Zeit Stiftung var en modell for hvordan Fritt Ord ble bygget opp. Litteraturhuset er bygget opp etter den tyske litteraturhusmodellen. Han forteller at den kunnskapen hans generasjon, 68-generasjonen, hadde om Tyskland, gjorde det lett for dem å orientere seg i den retningen senere.

– Det skjedde en normalisering etter krigen. Tysk medlemskap i NATO, for eksempel. Innen kulturlivet begynte Gruppe 47 (blant annet forfatterne Peter Handke, Ingeborg Bachmann, Hans Magnus Enzensberger og Günter Grass) å vekke stor interesse på 60-tallet. Og i min generasjon ble mange opptatt av nymarxismen og Franfurterskolen. Det ble jo også en fornyet interesse for filosofen Heidegger.

Det var mulig fordi de kunne tysk, forteller Rudeng.

– Vi har en tendens til å tenke at den norske 68-generasjonen ble preget av brostein i Paris. Jeg tror tyske begivenheter var like viktig. Mordforsøk på studentpolitikeren Rudi Dutsche fikk et enormt nedslag blant unge nordmenn.

Og på 60 og 70-tallet var det også en annen sterk akse mellom Norge og Tyskland.

– Willy Brandt var meget viktig, spesielt for sosialdemokrater. Han snakket jo veldig godt norsk. I dag er det åpenbart god kontakt mellom Solberg og Merkel, men det er jo ikke som tidligere.

Hvorfor mistet vi interessen?

Rudeng har noen forklaringer på hvorfor nordmenn har mistet interessen for Tyskland.

– På 70-tallet fikk vi en stigende interesse for den tredje verden. Den fikk et gjennombrudd på 80-tallet og som har fortsatt til i dag. Idealismen var ikke lenger knyttet til Europa, men til Afrika og Sør-Amerika. Selve bildet på dette har vært Jan Egeland, som snakket med en meget stor moralsk kraft til unge mennesker. Tyskland og EU virket ikke som et idealistisk foretagende, og det europeiske fredsprosjektet ble langt på vei tatt for gitt.

Den nye idealismen førte til en sterkere interesse for spansk og engelsk.

– Jeg tror heller ikke vi skal undervurdere musikkulturens betydning. Tysk popmusikk har notorisk betydd lite i Norge. Det fører til en knytning til det anglosaksiske, som ble forsterket av at engelsk er internettspråket.

På den ene siden ble tysk svekket av krigen, på den andre siden ble de løpt fra teknologisk av USA som medie- og informasjonsprodusent, forteller Rudeng.

I Nasjonalt senter for fremmedspråkopplæring i skolen er leder Steinar Nybøle opptatt av å nyansere.

– På 70-tallet dominerte tysk totalt blant de elevene som valgte fremmedspråk i norsk skole. Et for snevert språkvalg og stort utbud av andre valgfag gjorde at stadig færre valgte fremmedspråk på ungdomskolen. Fransk ble først synlig på statistikken utover 80-tallet. Så kom spansk på 2000-tallet.

Nybøle er enig med Rudeng i at spansk red på en stemningsbølge. På kort tid valgte over 30 prosent språket. I 2005 kom det en strategi for fremmedspråk i skolen. I dag kan elevene i teorien velge mellom 40 språk, dog ikke alltid i praksis da det kan være vanskelig å finne lærere. Han mener at flere valgmuligheter skapte konkurranse for tysk. Generelt har den store bredden av fremmedspråk vært positiv. I dag lærer tross alt 80 prosent av ungdomsskole elevene et fremmedspråk.

– En grunn til at tysk mistet elevenes interesse fra 80-tallet og utover var nok at det ble sett på som et meget teoretisk fag. Den gang snakket vi om tysk, fremfor å snakke tysk.

Konsekvensen er at få nordmenn kan godt tysk, men er det egentlig et problem? Det er få nordmenn som studerer i fordums supermakter som i Italia eller Spania, og ingen mister nattesøvn på grunn av det. Tyskland er allikevel annerledes. Økonomisk er det det viktigste landet i Europa. Det er Norges største handelspartner. Hver tredje bil som ruller på norske veier, er produsert i Tyskland. Og politisk er Tyskland kanskje i en nøkkelrolle.

Kan ikke tysk politikk

– Jeg tror det spiller en stor rolle at vi ikke kan tysk. Det rammer ikke nødvendigvis vår kontakt med tyskere som i dag snakker godt engelsk. Det gjør derimot at vi ikke klarer å orientere oss i den tyske offentligheten. I motsetning til i gamle dager kan få journalister tysk. Frank Rossavik er et unntak, forteller Erik Rudeng.

Erle Marie Sørheim er journalist og kritiker i Dagbladet og Klassekampen. Hun har også skrevet en Berlin-guide på Kagge forlag og arbeider nå på en ny bok om Tyskland.

– Det er ikke mulig å forstå tysk offentlighet hvis en ikke kan tysk. Den gjengse norske journalist og nordmann kan mye mer om USA og Storbritannia enn om Tyskland.

Situasjonen er den at du klarer ikke å orientere deg i tysk offentlighet uten å kunne tysk, forteller hun.

– Nå er jeg nesten inhabil – det finnes et par flinke journalister som kan tysk og rapporterer godt, men som regel skriver norske journalister av engelske medier. Det er deres kilde. Norsk offentlighet har ikke mye kunnskap om tysk politikk, forteller Erle Marie Sørheim.

– Jeg tror ikke nordmenn klarer å se forskjellen på tysk politikk og EU. Det er litt det samme, og vi lever i en boble, på loftet. Da oppstår det en påvirkning fra Tyskland som vi ikke er klar over.

Men har det ikke blitt mer skriveri om Merkel i forbindelse med flyktningkrisen?

– Jo, det har kanskje det, men i den norske offentligheten er det ganske mange referanser til engelsk presse. Det gjør at norsk offentlighet i for liten grad klarer å formidle beveggrunnene i tysk poltikk.

Hun forteller at det er en rekke likhetstrekk mellom norske og tyske partier, men en del forskjeller som har stor påvirkning på politikken. Hun vektlegger blant annet at CDU har et søsterparti i Bayern og at de Grønne er et helt annet parti en MDG i Norge.

– I Tyskland samarbeider sosialdemokratiske SPD og kristendemokratiske CDU. I Norge ville aldri Høyre og Arbeiderpartiet samarbeidet. Et langt stykke på vei skyldes det at venstrepartiet Die Linke er noe annet enn SV og Rødt. Det var ekte kommunister, og de sitter med en arvesynd for DDR. Det er ikke umulig å samarbeide med Die Linke – det skjer på delstatsnivå, men ikke på Bundesnivå. Det er ømtålig å skulle samarbeide med dem i en eventuell tysk regjering, men det gjør også at dynamikken i tysk politikk blir annerledes enn i Norge.

Satsing på tysk

Steinar Nybøle er enig med Sørheim og Rudeng i at det er krevende å få et godt bilde av tysk offentlighet hvis vi ikke kan språket.

– Jeg tror helt klart at nordmenn forstår mindre av tysk politikk og offentlighet enn av engelsk politikk.

Nybøle mener det gir seg utslag i at vi også tolker geopolitiske begivenheter gjennom angloamerikanske linser.

Et sted hvor det faktisk ble kritisert i media, var i omtalen av Irak-krigen, der det ble hevdet at norsk presse fulgte engelskmennenes tolkning.

Den manglende dekningen av Tyskland i norsk offentlighet gjør at selv tysklærere synes det er vanskelig å følge med på tysk offentlighet. Han forteller at noe av det lærere i tysk etterspør mest fra etterutdanningsinstitusjoner, er oppdatering på det de kaller «Landeskunde», det vil si informasjon om tysk kultur, økonomi og politikk. Allikevel mener Nybøle at enkelte ting taler for en svak tysk renessanse, i alle fall på ungdomsskolenivå.

– Spansk er fremdeles det største språket, men tysk vokser kraftig. Fra 2010 til i dag har andelen 8. klassinger som velger tysk, steget fra 26 til 33 prosent.

Nybøle har flere teorier om hvorfor. For det første har NHO vært veldig tydelige på at næringslivet trenger tyskkunnskap.

– Jeg tror spesielt tyskundervisningen har tjent på NHOs satsing på fremmedspråk.

Faktisk skal vårt senter i november avholde en stor konferanse om betydningen av tysk. Det er første gang senteret får i oppdrag å prioritere et bestemt fremmedspråk fremfor noen av de andre.

– I undervisningen er det blitt mer orientering mot å forstå og snakke tysk, og mindre på grammatikk. Språket føles mindre teoretisk, og jeg tror mange lærere har blitt flinke til å formidle til elevene at tysk faktisk har mange likheter med norsk.

Og så er det effekten av Berlin.

– Vi har vært tydelige på å markedsføre Berlin som vår nærmeste metropol mot elevene. Berlin virker spennende for elever. Det er jo også noen som har fått med seg at kunstnere flytter dit. Byen har ikke et negativt image lenger nå som krigen rykker unna i tid. Mange unge forbinder Berlin mer med fredfull gjenforening enn krig.

Kulturutvikling

Åpner Berlin den tyske offentlighet for et norsk publikum? Blir Norge mer kulturelt påvirket av Tyskland fordi nordmenn reiser til Berlin? Kristian Moldskred driver to cafeer og barer i Berlin, deriblant Oslo kaffebar. Dertil står han bak Hendrix Ibsen i Oslo, som selger tyske produkter her til lands. Han tror nordmenn har litt problemer med å fange opp tysk kultur.

– At få nordmenn kan tysk, gjør at vi forstår engelskmennene bedre enn tyskerne, selv om vi kulturelt er mye nærmere Tyskland. Det gjør at nordmenn forholder seg til en stereotypi om at tyskerne er ordentlige og følger regler, men ikke får med seg at den tyske kulturen også er litt gæren.

– For nordmenn virker det nok litt merkelig at Tyskland har masse nudiststrender overalt. Det er en enorm lovlig sexindustri. I store deler av Tyskland har du store gatefester med en helt sør-europeisk stemning. Du kan kjøre bil så fort du vil. Poenget mitt er at det er mye mer kontraster i det tyske samfunnet enn i det skandinaviske, fortsetter han.

Moldskred tror en del trender sprer seg. I hvert fall prøver han å bidra til det. I disse dager åpner han en Berlin-inspirert restaurant i underetasjen på DogA. I Berlin samarbeider han med gründerhubene Silicon Alle og The Factory om å lage et kafékonsept knyttet til co-working. Hvis det fungerer, vil han prøve å ta det til Oslo.

– Jeg prøver å trekke tysk kultur til Norge og norsk kultur til Tyskland. Alt inventar til Hendrix Ibsen er for eksempel bygget i Berlin. Vi serverer ukjente tyske øltyper, som Brlo, kokosnøttvann og Club-mate. Men selv om Moldskred står på, mener han den største kulturelle påvirkningen på Norge skjer gjennom fellesarrangementer.

– Vi har jo fått Oktoberfest på Youngstorget i Norge. Julemarked på rådhuset. I tillegg er det kommet utefotball på Kontraskjæret noe som tok helt av i Tyskland under fotball VM i 2006.

Likevel er det ifølge Else Marie Sørheim stor forskjell på Tyskland og Berlin.

– Tyskland og Berlin er forskjellig. Berlin er et økosystem som snurrer rundt seg selv. Når jeg forlater Berlin forlater jeg Tyskland. Jeg har ikke noe imot Hamburg, men hvorfor dra dit når jeg bor i Berlin?

Moldskred er enig: – Det har vært snakk om at Berlin er ”ferdig” som trendsetter. Jeg tror ikke det. Berlin kan bli NYC i Europa.

Kulturell påvirkning

På samme måte som norske kunstnere flyttet en masse til Tyskland fra 1820 tallet, noe som formet vår kultur, har kunstnere flyttet til Berlin fra 2000. En av dem er Jan Christensen. Oppfatter han en kulturell påvirkning fra Berlin?

– Kanskje det har vært en viss påvirkning i galleriarkitektur. Standard, et av de norske galleriene som satser mest internasjonalt, er tysk-inspirert. I Oslo Kunsthall var estetikken veldig rå og litt berlinsque.

Men først og fremst er Christensen enig i at Berlin er en global by. Den forholder seg til Tyskland som NYC forholder seg til USA.

– Du får sett mye internasjonal kunst. Jeg trenger ikke å reise til London for å følge med, for alle kommer til Berlin. Jeg tenker at kulturlivet er opptatt av at når de gjør noe i Berlin blir det sett fra hele verden. Og alt foregår på engelsk.

Innen kunstmusikken mener musikkritiker Maren Ørstavik at den tyske tradisjonen kanskje står noe sterkere enn innen kunstfeltet.

– Tyskland var jo heldominerende for utvikling av norsk musikkliv inntil et stykke innpå det 20. århundre. Idet en komponist hentet inspirasjon utenfor den tyske tradisjonen, slik som Pauline Hall, så gjør vi et nummer av det i dag.

Primært mener hun at mange norske musikere reiser til et sted hvor det finnes et mottaksapparat, altså der nordmenn har vært før, og en musikalsk tradisjon. Det favoriserer Tyskland.

Og så er den klassiske musikken nok mer tilbakeskuende enn billedkunsten. For mange musikere er det veldig gjevt å spille for et tysk orkester med en lang historie.

Ironisk nok gjør Berlins tiltrekning på kunstnere at den tyske påvirkningen på Norge i dag blir mindre.

– Jeg tror nordmenn like gjerne møter nederlendere og amerikanere enn tyske kunstnere i Berlin.

Om det er noen tysk påvirkning på Norge, mener Christensen at den er ideologisk:

– Jeg tror Tyskland, og Berlin, for mange kreative i dag fremstår som det mest liberale stedet i Europa. Mens Europa blir mer populistisk, har du Berlin, og Tyskland, der du har en ekstrem frihet, og der media er dannet. Tyskerne er veldig opptatt av denne friheten.

Siden markedet i den tyske hovedstaden er så stort, holdes også subkulturer i live.

Der Moldskred mente at tyskerne var gærne, mener Christensen at dette fører til en liberalitet som han lurer på om vi importerer til Norge.

– Jeg tror den tyske innflytelsen handler om frihet, estetikk, frigjøring. Alt er på en måte lov. Og når vi kunstnere ser ting vi liker, så tar vi det med oss hjem.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden