Politikk

UDI-ansatte advarer: Kontrollen med asylsøkere svikter

På 2000-tallet kom 13.000 irakere til Norge som flyktninger. De fleste hadde ikke papirer. Nå er det et hundretalls som i stedet har syriske papirer, og kilder i UDI forteller om manglende kontroll med systematisk asyljuks.

Bilde: Siamand, CC BY-SA 3.0, Wikimedia Commons

Mange søkte og fikk asyl som irakere. Flere år senere fant de plutselig sine syriske pass.

På 2000-tallet kom 13 000 irakere til Norge som flyktninger. De fleste hadde ikke papirer, og Utlendingsdirektoratet (UDI) tvilte på flere av opplysningene deres. Men fordi man ikke kunne bevise at irakerne løy, fikk mange opphold. Under og like etter flyktningkrisen – sommeren 2015 og våren 2016 – dukket noen av dem opp igjen hos UDI.

Da hadde de med seg dokumenter som viste at de var fra Syria.

«Nå har jeg med mitt ekte pass. Jeg er syrer.» Dette var opplysningen de med ulike ord ga, etter til dels mange år i Norge – som irakere. Det forteller en sentral kilde i politiet til Minerva.

Bakgrunnen var åpenbar: Hvis du kan sannsynliggjøre at du er syrer nå som det er krig i hjemlandet, får du asyl i Norge. Ingen blir sendt ut, med mindre det er betydelig tvil om påstanden. Og «sannsynliggjøre» her betyr ikke at det faktisk er troverdig: Internt i UDI regnes 30 prosent sannsynlighet som tilstrekkelig, sier kilder i direktoratet til Minerva.

UDI skriver til Minerva at man ikke bruker konkrete prosenttall siden det er vanskelig å fastslå. Politiske vedtak fastslår at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig, hvis retur innebærer en risiko for forfølgelse.

Mangler oversikt

Utlendingsdirektoratet gjorde Justisdepartementet (JD) oppmerksom på innrømmelsene i 2015. Saken ble omtalt av Human Rights Service, men historien om irakerne som ble til syrere har ellers i liten grad vært fremme i offentligheten.

Da UDI sa fra til departementet, hadde rundt 20 personer fortalt en slik historie. Nå fikk de syriske flyktningene beskyttelsesopphold, mens de som irakere stort sett hadde fått opphold i Norge utfra det som kalles «sterke menneskelige hensyn», paragraf 38 i utlendingsloven.

Departementet svarte på informasjonen om de 20 med en særskilt instruks til UDI. Senere har tallet steget til rundt 100, men UDI har ikke oversikt over hvor mange saker det totalt kan dreie seg om.

Ekspedisjonssjef Terje Sjeggestad, som signerte rundskrivet 6. juli for to år siden, understreket at det måtte reageres på asyljukset selv om de nye opplysningene ga grunnlag for beskyttelse i Norge. Det ble konkretisert i tre punkter:

  1. UDI skal vurdere tilbakekall av den tidligere oppholdstillatelsen.
  2. Dersom utlendingen etter tilbakekall har rett til ny fremtidig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28, skal tillatelsen bare gis med ett års varighet av gangen, og ikke tre år, slik hovedregelen ellers er, jf. utlendingsforskriften § 10-13, som åpner for at oppholdstillatelse kan gis for ett år eller kortere når «særlige grunner» tilsier det.
  3. UDI skal levere anmeldelse til politiet i saker hvor UDI mener det er begått lovbrudd.

Janne Skalleberg, enhetsleder for tilbakekall i UDIs asylenhet, sier til Minerva at instruksen er fulgt. Tilbakekall av opprinnelig oppholdstillatelse medfører at rettigheter til trygd og andre ordninger de har opparbeidet under flere år i Norge, blir nullstilt når den opprinnelige oppholdstillatelsen tilbakekalles.

Nytt opphold, nå som syrere, blir bare gitt for ett år ad gangen, mens nyankomne syrere som blir trodd på sine opplysninger, normalt får treårig opphold. Og asylsvindelen er anmeldt til de enkelte politidistrikter der syrerne er bosatt. Politidirektoratet kan imidlertid ikke si om anmeldelsene har fått konsekvenser.

Skalleberg opplyser at mange asylsøkere også ble avvist i perioden før borgerkrigen i Syria brøt ut fordi UDI konstaterte at de ikke var irakere. Dette fremkom blant annet gjennom språktest. Men direktoratet mangler oversikt over hvor mange det dreide seg om i årene 2000-2011.

– Vi har ikke noe register på disse sakene. Vi baserer oss på manuell registrering, sier Skalleberg til Minerva.

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

Advarsler fra innsiden

Historien om de falske irakerne belyser flere av nøkkelspørsmålene i asylinnvandringen til Norge de siste tiårene. Minerva har snakket med en rekke nåværende og tidligere ansatte i de sentrale asylinstansene om hvilke problemer som ligger innebygd i bestemmelser og praksis.

Disse kildene ønsker ikke å stå fram med navn. For de fleste skyldes det at de tror det vil bli vanskelig å fortsette i jobben om de skulle bli offentlig kjent som kritikere, eller de frykter at karrieren i staten kan bli skadelidende.

Når vi likevel bringer denne kritikken videre, er det fordi vi anser informasjonen som viktig og kildene som troverdige. Vi har gjennomgående forelagt anklagene for andre med tilsvarende erfaringsbakgrunn og for ledelsen i UDI.

Produksjonskrav gir flere innvilgelser

 Flere kilder tegner uavhengig av hverandre et problematisk bilde av saksbehandlingen i Utlendingsdirektoratet. Saksbehandlere flyttes fra landområde til landområde, samtidig som det er stor gjennomtrekk og mange forsvinner til andre stillinger. Det går ut over nøkkelkunnskapen som er nødvendig hvis saksbehandlerne skal avsløre usanne forklaringer.

Asylintervjuene foretas ofte av ferske medarbeidere som ikke har tilstrekkelig informasjon om hvordan asylhistorier sirkulerer i søkermiljøene, og hva som skal til for å avsløre juks, sier disse kritkerene. UDI systematiserer heller ikke søkernes fortellinger godt nok til å avdekke mønstre som peker mot innlærte og usanne beretninger.

De mønstrene som er kjent, når heller ikke alltid fram til saksbehandlerne som intervjuer nyankomne. Slik slipper mange gjennom nåløyet uten at de har grunnlag for asyl.

Å sjekke saker ekstra nøye er heller ikke noe karrieregrep, hevder flere. De ansatte måles på antall ekspederte saker. UDI kaller selv dette «produksjonsmål» internt, og mellomlederne rapporterer ukentlig hva avdelingen har oppnådd.

Avslag gir mer arbeid og tar lengre tid enn innvilgelse. Det skyldes blant annet at UDI påtar seg et ansvar for å «motbevise» – et uttrykk som brukes internt om oppdraget – historier om forfølgelse eller nasjonalitet. Men det skyldes også at de aller fleste avslag ankes til Utlendingsnemda (UNE), noe som krever oppfølging. Dermed er det lettere å få positive produksjonstall ved å innvilge opphold.

Usikkerhet om hvem søkerne egentlig er, oppfattes av mange som arbeider eller har arbeidet i asylfeltet, som et nøkkelproblem. Etter reglene har alle asylsøkere plikt til å legge fram troverdige identifikasjonsdokumenter når de kommer til Norge.

Historien om irakerne som ble syrere, er bare ett av svært mange eksempler på at dette svikter.

Juks ute av kontroll

Det skal i prinsippet være et klart unntak at man ikke leverer ID-papirer. Unntak fra regelen må skyldes ett av to:

  1. At det er umulig å skaffe papirene av praktiske årsaker, som at det ikke finnes fungerende myndigheter – slik det var i Somalia i flere år – eller at hus og hjem er ødelagt i krigshandlinger.
  2. At de var uten papirer allerede i utgangspunktet, og at det er urimelig å forvente at man kontakter myndighetene i hjemland man har flyktet fra.

Men: «I alle landene asylsøkerne kommer fra, er det vanlig å ha ID-dokumenter», skriver Sylo Taraku i fjorårets bok Innvandringsrealisme. Han har flere års yrkesbakgrunn i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) og fra UDI.

Kritikerne peker på at de aller færreste asylsøkere flykter fra myndighetene i hjemlandet. Et unntak er Eritrea, men noen av de eritreiske som har fått beskyttelse, betaler migrantskatt til hjemlandet på 2 prosent av inntekten og flere leverer angivelig en slags selvangivelse til ambassaden for å bekrefte at de oppfyller forpliktelsen. Disse har med andre ord kontakt med myndighetene de ikke forventes å kunne skaffe papirer fra. Irakere flykter heller stort sett ikke fra regjeringen i landet.

Hele UDIs praksis er basert på at asylsøkerne stort sett gir riktige opplysninger, og at myndighetene nærmest må bevise at asylsøkerens historie ikke er sann. Men når det enkelte år er over 90 prosent av dem som søker asyl i Norge som ikke legger fram ID-papirer, innebærer dagens praksis at mange med tvilsom identitet og historie til slutt får bli.

Her er UDI-kildenes ankepunkter

Ifølge våre kilder fungerer ikke UDI godt nok som portvokter for asylordningen. Her følger noen av de sentrale anklagene:
  • Omfanget av asyljuks er blitt så stort at UDI ikke lengre kan håndtere det.
  • Omfanget underslås overfor både opinion og regjering. For hvis man innrømmet det, ville asylinstituttet som vi kjenner det miste legitimitet, sier en av kildene.
  • Selv om det er mye diskusjon innad i Utlendingsdirektoratet, er mange saksbehandlere og mellomledere negative til innstramminger i asylpolitikken.
  • Den politiske kulturen spiller inn på direktoratets evne til å følge opp regjeringens politikk. Under fire år med borgerlig regjering er liberaliseringer ivrig blitt fulgt opp, mens innstramninger ofte implementeres ufullstendig. Mange ansatte håper at regjeringens tiltak blir reversert etter valget.
  • Mens antallet urettmessige asylinnvilgelser er økt gjennom årene, skal antallet søknader UDI beslutter å vurdere på nytt med tanke på mulig tilbakekall og utvisning, ha gått ned.
  • Saksmengden gjør at etterkontrollen ofte er illusorisk.
  • UDI systematiserer ikke opplysningene som gis i tilfeller der det er tvil om søkers identitet eller historie. 

Bioingeniøren som mistet statsborgerskapet

Mahad Adib Mahamud kom til Norge som flyktning fra Somalia i 2000. Han fortalte at han var 14 år, begynte på skolen, utdannet seg til bioingeniør og fikk norsk statsboergerskap i 2008. En søknad om familiegjenforening ble senere avvist. I 2015 trakk myndighetene statsborgerskapet tilbake etter å ha konkludert med at Mahad var fra Djibouti, der det er fredelig.

Oslo tingrett kom i vår til at Mahamud var myndig da han ankom, mellom 18 og 20 år. Retten trodde ikke på beretninger om at han var analfabet ved ankomst og antok at hans forretningspartner i Djibouti er broren hans, noe Mahad benektet. Han kommuniserte med broren og andre slektninger i Djibouti på fransk, som er offisielt språk der, men ikke er vanlig i Somalia. Han hadde også hyppig kontakt med myndighetspersoner i Djibouti, og retten kom til at de somaliske ID-papirene var falske. Tilbakekallelsen av norsk statsborgerskap ble opprettholdt.

Mange engasjerte seg for å støtte Mahad, men staten fikk altså gjennomslag for en streng holdning. Saken illustrerer likevel problemene knyttet til uriktige opplysninger og for svak kontroll før oppholdstillatelse blir gitt.

LES OGSÅ: Mahad-saken illustrerer norsk hykleri

Tar lett på juksemakere

Mediedekningen av påstått asylsvindel har i årevis dreid seg mye om enkeltpersoner som har fått vedtak om utvisning, og der lokalmiljø og frivillige organisasjoner på asylfeltet har mobilisert mot vedtakene. Eksempler er den såkalte Maria Ameli-saken, der familien søkte om asyl med falsk identitet – men fikk avslag, og så gikk i dekning. Da Maria Ameli ble utvist, fikk Stortinget på plass en lov som gjorde det mulig for henne å komme tilbake.

Andre saker er utvisningen av 12 år gamle Neda Ibrahim og familien hennes til Jordan og den ferske saken om bioingeniøren Mahad vi beskrev over, og som retten kom til at hadde jukset.

For deler av opinionen har mediesaker som disse kanskje etterlatt et sterkt inntrykk av at myndighetene er strenge med dem som gir usann informasjon, og avgørelsene er utvilsomt uttrykk for en strenghet både regjeringen, Stortinget og UDI mener kan være nødvendig.

Men historien om «irakerne» som brått ble syrere, og mistankene om det store antallet djiboutere som hevder å være fra Somalia eller jordanere som hevder å være palestinere, viser at man kan få opphold i Norge ved hjelp av tvilsomme. Forklaringene deres hadde antakelig tydelige mønstre, men hvis man ikke systematisk søker etter slike mønstre, finner man dem heller ikke.

Mange av asylsøkerne lærer hvilke fortellinger som kan gi opphold i den såkalte «asylskolen», skriver Sylo Taraku. Søkerne oppgir ofte at de instrueres av menneskesmuglere. Men skolen består også av uformelle nettverk i Norge. Hensikten er å hjelpe, og resultatet er i mange tilfeller misbruk av asylinstituttet og dermed av penger som var ment å hjelpe mennesker i stor fare.

Svindelen ble oppdaget

Den opprinnelige søknaden fra irakerne som senere ble syrere, skapte tvil i UDI. Derfor fikk de opphold for ett år, med krav om å legge fram bedre dokumentasjon før året var omme.

Vi får opplyst at det er vanlig ikke å oppfylle dette kravet, og da nøyer UDI seg med en tilstrekkelig god forklaring på at man ikke klarte det. Slik forlenges oppholdet i år etter år, inntil det omgjøres til permanent opphold eller avvises for godt, noe som medfører utvisningssak og risiko for at noen går under jorden.

Utlendingsdirektoratet kunne på våre forespørsler ikke uten videre si hvor mange irakere som fikk opphold i Norge fra år 2000 til krigen i Syria brøt ut i 2011. Etter noen dager fikk vi imidlertid tilsendt UDIs årsrapporter, der man via tabellene kan regne seg fram til et svar.

Årsrapportene viser at direktoratet realitetsbehandlet 10.922 av de 13.775 søknadene fra nyankomne som oppga at de var irakere mellom 2000 og 2011. Av disse fikk 5.436 asyl i Norge, 3.293 på humanitært grunnlag. 5.486 fikk avslag.

Man kan anta at gruppen på drøyt 60 prosent rommer flertallet av de asylgodkjente som skåret lavt på språktest, manglet troverdige ID-papirer eller ga tvilsomme opplysninger.

Kan ikke anslå hvor mange

Enhetsleder for tilbakekall i UDI, Janne Skalleberg, forklarer at enkelte asylsøkere fra Irak har fått en begrenset oppholdstillatelse på grunn av tvil om identitet. At de likevel fikk bli, forklarer hun slik:

– Årsaken til at disse personene har fått oppholdstillatelse er at det foreligger sterke menneskelige hensyn. Det er viktig at vi vet hvem som får en oppholdstillatelse i Norge, tillatelsen kan derfor begrenses dersom de ikke har levert id-dokumenter og/eller vi tviler på at de har gitt riktige opplysninger om for eksempel hvor de kommer fra i Irak og om de har oppgitt riktig navn.

– Når det gjelder spørsmålet ditt angående hvor mange irakiske borgere som bor i Norge i dag hvor det kan være usikkerhet omkring deres ID, har vi ikke noe tall på dette.

LES OGSÅ: UDI svarer: Vi kontrollerer asylsøkerne

Omfanget kanskje uhåndterlig

UDIs svar illustrerer godt problemer som har vokst gjennom mange år. Det skyldes både politiske føringer, og arbeidet til direktoratet og de andre instansene på dette feltet.

I noen av de store asylgruppene er opphold på uriktig grunnlag trolig svært utbredt. Søkernes beretninger tilpasses norsk asylpraksis raskere enn saksbehandlerne får det med seg. Migranter fra ulike land i samme område velger hjemland utfra hvem som får opphold og hvilke betingelser som gis.

Denne tilpasningen omtales av kildene våre som «nærområdeproblematikken». De mener UDI både mangler vilje og evne til å skolere staben så de kan komme i kapp med søkerne.

I tillegg til Syria og Irak gjelder det ifølge en rekke kilder blant annet mange somaliere som egentlig kommer fra middelklassen i nabolandet Djibouti og ikke har krav på beskyttelse og jordanere registrert som statsløse palestinere.

Totalt kan det dreie seg om mange tusen personer som har oppgitt uriktige opplysninger og dels lever under falsk identitet. Det er et nesten uoverkommelig antall å håndtere om man skulle etterforske alle med sikte på utvisning.

Å rydde helt opp i fortidens feil ville påkalle politisk kritikk og negativ mediedekning og ikke minst medføre store menneskelige kostnader. UDI-kritikerne mener målet heller bør være å hindre at dette fortsetter.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden