Kultur

Uferdig hybrid

Ridley Scotts Prometheus forsøker å være en blanding av regissørens tidligere sci-fi-klassikere, Alien og Blade Runner. Men filmen er usammenhengende og uferdig, og forsøkene på filosofisk fundering forsvinner i alt spetakkelet.

Ridley Scotts Prometheus forsøker å være en blanding av regissørens tidligere sci-fi-klassikere, Alien og Blade Runner. Men filmen er usammenhengende og uferdig, og forsøkene på filosofisk fundering forsvinner i alt spetakkelet.

I gresk mytologi stjal Prometeus ilden fra Zeus for å gi den til menneskene. For denne forbrytelsen ble han bundet fast til en stein, hvor en ørn hver eneste dag spiser leveren hans, som stadig gror tilbake. Prometeus er altså et symbol på menneskelig overmot. Den stjålne ilden var et opprør mot gudene i nysgjerrighetens navn, og kan sammenlignes med syndefallet i Edens hage i jødisk-kristen mytologi.

Forskningsskipet Prometheus har også som oppdrag å utfordre gudene, eller i det minste å spore dem opp. De to arkeologene Shaw (Noomi Rapace) og Holloway (Logan Marshall-Green) har funnet avbildninger fra flere eldgamle sivilisasjoner som alle ser ut til å peke mot samme sted, et fjernt solsystem med en sol lik vår egen. Her håper Shaw og Holloway å finne «ingeniørene», som de mistenker er våre egentlige skapere.

Larmende filosofi

Med på reisen er blant annet en tøff skipskaptein, et par halvtøffe forskere, en tøff representant for selskapet som finansierer reisen (Charlize Theron), og androiden David (Michael Fassbender), som har sin egen agenda og sine egne spørsmål omkring livets opprinnelse. Selv om han fra utsiden ikke kan skilles fra et vanlig menneske, blir han sett ned på av resten av mannskapet. Kanskje skyldes det hans overlegne intelligens, kunnskap og styrke. Skepsisen til syntetiske mennesker er et tilbakevendende tema både i Alien-filmene og Scotts cyberpunk-mesterverk Blade Runner (1982), hvor en gruppe bevisstgjorte «replikanter» (androider med levetid på noen få år) terroriserer Los Angeles på jakt etter svar: hvorfor lever vi? Hvorfor må vi dø? Hva er poenget?

Fassbender har sagt i intervjuer at han baserte sin framstilling av David delvis på replikantene fra Blade Runner, og det vises godt. Prometheus forsøker da også i likhet med Blade Runner å si noe om hva det i bunn og grunn betyr å være menneske. Forskerne Shaw og Holloway er på jakt etter de samme svarene fra sine skapere som replikantene, og David selv prøver å skape sin egen identitet (før mannskapet våkner har han modellert utseende og framtreden etter Peter O’Toole i Lawrence of Arabia). Dessverre føles det som om Fassbenders flotte rolletolkning går til spille her. Det sier litt at filmen er på sitt mest lovende når den viser David alene på skipet, mens resten av mannskapet ligger i dvale.

Prometheus forsøker da også i likhet med Blade Runner å si noe om hva det i bunn og grunn betyr å være menneske.

David er gjennom hele filmen den mest interessante karakteren å følge, men Prometheus er langt fra en intelligent, filosofisk thriller på linje med Blade Runner. Til det er den for larmende og ukonsentrert, og ideene som presenteres har uansett allerede blitt mer effektivt og elegant behandlet før.

Felles DNA

Prometheus foregår i Alien-universet (fire filmer fra 1979 til 1997, hvor bare den første var regissert av Ridley Scott), og begynte egentlig som en ren forløper til disse filmene. I prosessen har den tydeligvis blitt mer løsrevet fra de gamle filmene (Scott har sagt at Prometheus har noe «felles DNA» med Alien, men at den står på egne bein), uten at forbindelsen har blitt brutt helt. Selskapet som finansierer Prometheus-oppdraget er Weyland Industries, mens selskapet som mannskapet jobber for i Alien (1979) er Weyland-Yutani. «Ingeniørene» som Prometheus-gjengen leter etter har også en kobling til den første filmen.

For en seer som overhodet ikke er kjent med Alien-filmene, har nok ikke dette noen stor betydning. Men for oss som er det, kan disse litt uklare koblingene virke forvirrende og unødvendige. Ved å vektlegge slektskapet til filmen som nærmest definerte begrepet «intelligent science fiction», skapes store forventninger. Samtidig virker det ikke som Alien-arvestoffet er særlig godt integrert i fortellingen.

Manuskriptet bærer preg av å ha blitt konvertert fra en ren Alien-film til «noe annet», men dette «andre» ser ikke ut til å være sterkt nok til å stå på egne bein, siden man likevel har valgt å beholde flere sentrale elementer fra Alien-mytologien som et slags anker. Dermed havner Prometheus i en ukomfortabel mellomstilling. De mest kyniske vil nok påpeke at Alien-koblingen er beholdt for å sikre filmens inntjening, og de kan godt ha rett i det.

Hukommelsestap

Et spørsmål jeg ofte stiller meg selv i møtet med en fortelling er om det finnes en indre logikk eller nødvendighet som driver plottet framover: Går det an å forstå motivasjonene bak karakterenes handlinger, og virker handlingene naturlig bundet sammen? I Prometheus er svaret på disse spørsmålene altfor ofte et rungende «nei».

Et godt eksempel er en av filmens mest Alien-aktige sekvenser, hvor Shaw på dramatisk og magevrengende vis prøver å kvitte seg med en parasitt som vokser inni henne. Uten å avsløre for mye: Hun lykkes, men det ser ikke ut til at noen andre ombord på skipet bryr seg om det. I neste scene er hele oppstyret glemt, og ingen nevner det igjen, eller virker nysgjerrige på hvorfor Shaw plutselig har et stort arr over hele magen.

I andre deler av filmen kan man bli sittende og lure på hvorfor disse profesjonelle romfarerne, som har tilbragt to år i dvale for å utføre et hemmelig oppdrag, kan oppføre seg så idiotisk som de gjør. Hvorfor utforske en ukjent kunstig struktur på en fremmed planet uten et eneste våpen? Hvorfor insisterer en biolog på å terge på seg en åpenbart farlig, slimete skapning som om han leker med en kattunge? Dette er kanskje små innvendinger i seg selv, men klisjeene hoper seg etter hvert opp, og det blir vanskelig å ta det seriøst.

Hele filmen lider under følelsen av manglende sammenheng og uklare motivasjoner. Til tider kan det virke som om mannskapet på Prometheus lider av en form for kortvarig hukommelsestap, hvor de er ute av stand til å ta lærdom eller se konsekvensene av det som skjedde for ti minutter siden. Og når karakterene ikke ser ut til å bry seg stort om hva som foregår rundt dem, hvorfor skal vi gjøre det?

De vakre effektene kan likevel ikke kamuflere mangelen på et sterkt og gjennomarbeidet manus.

Styrende idé

Prometheus vil gjerne være mange ting; intens og kroppslig rom-horror som Alien, intelligent og stemningsfull sci-fi som Blade Runner, begynnelsen på en ny franchise (det gjenstår å se, men intensjonen er klar) og fortsettelsen av en gammel.

Store ambisjoner, store visjoner og evnen til å skape nye og overbevisende verdener har alltid vært spesialitetene til Ridley Scott. Og det er ingen tvil om at Prometheus ser fantastisk ut. Alle som er svake for det estetiske aspektet ved science fiction vil la seg imponere av filmen, særlig om de ser den i 3D.

De vakre effektene kan likevel ikke kamuflere mangelen på et sterkt og gjennomarbeidet manus, og enda verre: mangelen på en styrende idé, noe annet enn å være en hybrid mellom Ridley Scotts tidligere suksesser, noe annet enn en halvveis-forløper til Alien eller et unødvendig påheng til Blade Runner.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden