Minerva Debatt

Ukraina er ikke langtvekkistan

Det vi nå ser utspille seg i Ukraina er et eksempel på geopolitikkens tilbakekomst i Europa – enten vi vil det eller ikke.

Det vi nå ser utspille seg i Ukraina, er et eksempel på geopolitikkens tilbakekomst i Europa – enten vi vil det eller ikke.

Igjen har Selvstendighetsplassen i Kiev blitt fylt opp av hundretusentalls demonstranter, som protesterer mot at president Janukovytsj valgte Russland som veien fremover for Ukrainia fremfor Europa. Situasjonen er spent. Vold har allerede forekommet, og hvorvidt det vil bli mer, avhenger først og fremst av om regimet klarer å holde fast ved strategien om å vente ut demonstrantene eller ikke.

Det kan gå riktig ille.

Det har allerede gått ille.

Angår dette Norge? Eller er Ukraina kanskje bare enda et eksempel på at verden langt borte dessverre ikke er en idyll, men heller ikke egentlig handler om norske nasjonale interesser? Dessuten har jo sneen kommet til slutt, og det lakker i stadig raskere takt mot jul. Men til tross for julestria er det alle grunn til å bry seg: Ukraina er ikke langtvekkistan.

I 2008 viste Russland i krigen med Georgia at terskelen for å bruke militærmakt er lav. Det som skjer nå, viser at terskelen også er lav for å bruke andre maktmidler for å få sin vilje igjennom.

Selvråderetten – å få gjøre våre egne veivalg og bestemme selv – er en norsk grunnverdi. Det som har skjedd i Ukraina, er motsatsen. Russland har gjennom handelskrig og annet økonomisk og politisk press i praksis tvunget Ukraina å velge bort EU. Putin har forsøkt samme hardføre politikk mot andre stater som har villet velge Europaveien. Armenia ”valgte” til og med å inngå i den tollunionen som er Putins og Russlands nye geopolitiske eurasiske prosjekt. Georgia og Moldova som valgte å stå imot presset uroer seg nå for hevnen.

Mens demokrati og rettsstat er ledestjernen for integrasjon med EU, holder det å ville være med i tollunionen for å bli med. Et autoritært styre og høy korrupsjon er intet hinder, snarere tvert imot. Det er den type kleptokrati mange av demonstrantene sier nei til. Man drømmer om et annet liv.

Ukrainske politikere ødela stort sett egenhendig de muligheter som skaptes av Oransjerevolusjonen i 2004. At det likevel nesten ble en omfattende avtale med EU, viser at ”Europa” fortsatt har sin tiltrekningskraft. At det til slutt ikke ble noen avtale, viser at EUs myke makt ikke er tilstrekkelig.

Eurokrise, nedskjæringer i forsvarsbudsjettene og uenighet om fremtiden har svekket EU. Samtidig er også USA – og dermed det transatlantiske båndet – svekket. ”Ombalansering”, ”Syria” og ”Snowden” har skapt et momentum som Russland utnytter til å flytte frem sine posisjoner i den hensikt å skape et nytt tyngdepunkt for maktbalansen i Europa.

Det kan legges til at Russland satser stort på opprustning. Høstens storøvelse ”Zapad 2013” (Vest 2013) er et eksempel på den stadig mer intensive øvelsesvirksomheten som skjer parallelt med at nye kapasiteter tilføres.

Putin har gang på gang slått fast at Russland må ruste opp for å møte forsøkene på å endre den globale maktbalansen (for eksempel gjennom å utvide Nato).

Visestatsminister Dmitrij Rogozin, som også er minister med ansvar for forsvarsindustrien, har understreket at ”trusselen om militærmakt er fortsatt den viktigste faktoren for å løse politiske og økonomiske konflikter i den moderne verden”. For besluttsomt å kunne forsvare freden og Russlands plass i verden må man ”agere med en jernhånd gjemt i en fløyelshanske”.

Det er en retorikk som passer inn i den russisknasjonalistiske ideologien som har erstattet ”modernisering” som legitimitetsskapende budskap. Men den sier også veldig mye om hvordan Kremls herrer ser på verden.

Det underliggende tankegodset i det som er blitt beskrevet som den russiske strategiske kulturen rommer dyrking av styrke og tiltro til å anvende styrke som middel i utenrikspolitikken. Tilsvarende respekterer man andre lands styrke.

Militær styrke er også en måte å skape stormaktsidentitet, og å bekrefte denne statusen, på. I den strategiske kulturen inngår også ideen om en russiske interessesfære som ingen andre skal blande seg inn i. Forestillingen om eksterne trusler odles, og den internasjonale politikken sees som et nullsumspill.

EU er både som idé og i sin karakter motsatsen til tradisjonell geopolitikk. Det vi nå ser utspille seg i Ukraina, er et eksempel på geopolitikkens tilbakekomst i Europa – enten vi vil det eller ikke.

Men likevel ligger vel Kiev veldig langt bort. I luftlinje er det jo 1629 kilometer mellom Oslo og Ukrainas hovedstad. Ett svar er at det bare er 416 kilometer til Stockholm. Det meste tyder dessverre på at eksemplet Ukraina bare er den fortsatte innledningen til en forverret sikkerhetspolitisk situasjon i Europa, som ikke minst setter Østersjøområdet i fokus. Det er ikke noen tilfeldighet at Russland har øvet på (simulerte) angrep mot de baltiske statene og Polen, eller for den del at man har flyøvelser mot svensk luftrom. Kreml presser på.

Et annet svar er at Nordområdene og Arktis er Norges heteste forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordringer – og også her merker man at Russland agerer mer krevende, markerer nærvær og bygger opp de militære kapasiteter for å gi tyngde til politikken.

Intet land – ikke engang Norge – er en øy.

 

Oversatt fra svensk av Minerva.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden