Kommentar

Ulikhet til å leve med

Tiltak for å motvirke ulikhet som reduserer incentivene for arbeid og selvhjulpenhet er ikke bærekraftige, spesielt ikke for innvandrerbefolkningen.

Bilde: Pixabay

En stor del av den beskjedne økningen i ulikheten i Norge skyldes innvandring. Samtidig innebærer innvandringen en nedgang i den globale ulikheten.

I forbindelse med at regjeringen la frem sin stortingsmelding om ulikhet, har det vært en disputt mellom finansminister Siv Jensen og SSBs Rolf Aaberge om hvor mye av økningen i ulikhet som skyldes innvandring.

Aaberge er opptatt av at økte inntekter helt i toppen er en viktigere forklaring. Her legger han til grunn en annen inntektsdefinisjon enn den vanlige, der han legger til tilbakeholdt overskudd i bedriftene (se gjennomgangen til faktisk.no). Men han sier her ingenting om noe han ellers har vært opptatt av, nemlig at å legge til verdien av stadig mer omfattende offentlige tjenester reduserer ulikheten. Denne disputten skal få ligge her.

Det roter også til debatten at Jensen snakker om barnefattigdom, mens Aaberge snakker om ulikhet. Fattigdom og ulikhet er ikke det samme, selv om utviklingen vanligvis vil være omtrent den samme for de to fenomenene dersom man legger et relativt, og ikke absolutt fattigdomsbegrep til grunn.

SSB: Innvandring viktigste faktor

Dersom vi anvender standard inntektsbegreper, har SSB  tidligere publisert tall for utviklingen i ulikhet med og uten innvandrere i tidsrommet 2004-15. Jeg skrev om dette i 2017, og faktisk.no trakk frem disse dataene i forbindelsen med den nevnte uenigheten.

Dersom vi utelater innvandrerne, har forholdet i inntekt mellom de ”nest rikeste”, dvs. P90 og de ”nest fattigste”, dvs. P10, økt fra 2,51 til 2,61. For hele befolkningen økte den fra 2,59 til 2,82. Vi ser altså at av den samlede økningen i ulikhet på 0,23, står innvandringen for 0,13, eller godt over halvparten. Ved å bruke litt andre start- og sluttår, vil andelen vi kan tilskrive innvandringen variere en del. Det gjelder også dersom vi anvender andre mål for inntekt.

Men i tillegg kommer en mulig effekt av at innvandringen påvirker inntektsfordelingen blant den øvrige befolkningen. Forskere fra Frisch-senteret publiserte i oktober i fjor et paper som tyder på at innvandringen fra fattigere land har en betydelig negativ effekt på sysselsetting og inntekt blant lavinntektsgrupper, og dermed øker ulikheten.

Ulikhet ikke stort problem

Det fremstilles ofte som et åpenbart faktum at denne økningen – enhver økning – i ulikhet er et problem. Høy og økende ulikhet kan definitivt være negativt, slik vi ser det blant annet i USA og mange latinamerikanske land.

Likevel mener jeg en så liten økning i ulikheten ikke er noe vesentlig problem, siden nivået i utgangspunktet er blant de laveste i verden, ja blant de laveste i noe samfunn noen gang. Det er dessuten fremdeles høy sosial mobilitet i Norge og veksten har vært god, slik at den absolutte fremgangen har vært betydelig for de aller fleste.

Min vurdering baserer seg også på høyresidens tradisjonelle perspektiv: Det er fattigdom, og økningen i denne som er problemet, ikke at noen blir rike og trekker ulikheten noe opp.

SSBs data for vedvarende lavinntekt (under 60 prosent av median i tre etterfølgende år) viser en betydelig økning i andelen barn som vokser opp i en slik familie. (Men de viser også at 85 prosent av denne økningen var i innvandrerfamilier.)

Legger vi et lengre tidsperspektiv til grunn, fremstår svært få barn i dag som fattige i absolutt forstand. De aller fleste, trolig alle barna i mitt nabolag da jeg vokste opp, hadde ikke tilgang til materielle goder som selv relativt fattige barn i dag har.

Og ferske tall viser at dersom vi legger et absolutt lavinntektsnivå til grunn, har andelen barn som vokser opp under slike forhold falt litt fra 2006-08, noe som må bety at den har falt betydelig utenfor innvandrerbefolkningen.

1960-tallet idealet

Ulikhetsdebatten som har tatt av i de fleste vestlige land de senere år, har som premiss at enhver økning i ulikhet er negativ, og legger til grunn at den uvanlig lave ulikheten på 1960- og 70-tallet bør være normen.

I et lengre perspektiv ser vi et kraftig fall i ulikheten, i Norge og Vesten generelt i første halvdel av forrige århundre, og en viss oppgang særlig på 1980-tallet. De siste par tiårene har det vært en ytterligere, men ikke stor oppgang i de fleste land, utflating i noen. Jeg har tidligere skrevet om britiske data, der ulikheten faktisk har gått noe ned de siste par tiårene.

For Norge viser historiske tall, beregnet av Aaberge og hans kolleger, en lignende utvikling, men økning i ulikhet de par siste tiårene er beskjeden. Ulikheten er noe opp fra bunnpunktet, men betydelig lavere enn i det norske bondesamfunnet, som vi gjerne oppfatter som temmelig egalitært. Tar vi ut effekten av innvandring, blir altså også denne relativt beskjedne økningen betydelig mindre.

Globalt perspektiv

Siden de fleste innvandrere og deres etterkommere har det økonomisk bedre i Norge enn der de kom fra – det er tross alt derfor de fleste har kommet til Norge – reduserer innvandringen den globale ulikheten, selv om den øker den norske. Sagt på en annen måte, det må være bedre å være relativt fattig i Norge enn absolutt fattig i opprinnelseslandet.

Generelt utjevner migrasjon forskjeller på global basis, og øker velferden samlet sett. Det er ikke i seg selv et argument for høy innvandring, særlig dersom det er slik at den eksisterende befolkningen i innvandringslandet lider et betydelig tap. Nedenfor peker jeg på andre argumenter mot en liberal innvandringspolitikk, både knyttet til økonomiske kostnader og kultur.

SV er både innvandringsliberale og mot økt ulikhet, og vil ikke forholde seg til at dette, slik vi vanligvis tenker, står i motsetning til hverandre. Men hva om vi trekker ut innvandrerbefolkning, fordi de i et større perspektiv får det bedre enn dersom vi skulle ha nektet dem å komme? Da blir det lettere for SV å beholde sin innvandringsliberalisme, selv om de må ta hensyn til at innvandringen også kan øke ulikheten blant andre nordmenn noe. Men SV må da samtidig tone ned påstandene om veksten i ulikhet.

Mer kriminalitet?

En innvending kan være at lav inntekt blant innvandrere kan skape negative ringvirkninger for oss andre. Vi har allerede sett på mulige problemer den skaper i den lavere enden av arbeidsmarkedet.

En annen mulig negativ virkning er økt kriminalitet, og vi vet at den er høyere i innvandrerfolkningen, grovt regnet en halv gang høyere. Omtrent det samme gjelder vinningskriminaliteten. Det er ikke opplagt at denne forskjellen kan tilbakeføres til større utbredelse av lavinntekt blant innvandrerbefolkningen. Vi snakker tross alt sjelden om virkelig fattigdom. Det sørger omfattende overføringsordninger for.

Da er vi ved en annen mulig innvending – at når lavinntekt i større grad assosieres med innvandrere, kan det svekke den politiske oppslutningen om overføringsordninger. Vi ser få tegn til dette i Norge, der velferdsordningene har bred oppslutning og ingen kutt av betydning er gjennomført selv med en regjering der Frp har sittet i mer enn fem år.

Lønne seg å jobbe

At man ikke er en del av arbeidsmarkedet, er hovedforklaringen til vedvarende lavinntekt, og derfor finnes det heller ikke enkle løsninger for denne gruppen. Vi kunne for eksempel utrydde barnefattigdommen over natten ved å øke overføringene ytterligere. Men samtidig ville vi gjøre det enda mer attraktivt å leve av offentlige overføringer fremfor egen inntekt, med den følge at sysselsettingsgraden blant dem som ligger under eller i nærheten av inntektsgrensen som utløser støtte, ville synke ytterligere.

Vår kollektive velferd er avhengig av at det lønner seg å jobbe, og de aller fleste av oss mener at det også er rettferdig at den som jobber får glede av det i form av bedre økonomi. Men det betyr samtidig at de som av ulike grunner enten ikke vil eller kan jobbe, kommer dårligere ut økonomisk enn de andre. En del av dem blir relativt sett fattige, selv om overføringer i høy grad hindrer absolutt fattigdom.

Trussel mot innvandring

Særlig utfordrende blir tanken om stadig økte overføringer som en løsning på relativ fattigdom dersom en stor andel av dem som nyter godt av fattigdomsreduserende tiltak, er innvandrere. Denne gruppen trekker allerede mer ut av velferdsstaten enn den betaler inn, og innvandrere utenfor arbeidsmarkedet utgjør en økende andel av mottakerne av mange overføringer. Særlig tydelig er dette for sosialhjelp. Dette er hverken økonomisk eller politisk bærekraftig. Snarere bør vi gå i motsatt retning, og gjøre overføringsordningene mindre generøse for innvandrere, noe jeg tidligere har skrevet om.

Ulikheten har økt litt i Norge i senere tid, men denne økningen er til å leve med, ikke minst fordi en betydelig del av den skyldes en innvandring som innebærer at de som kommer hit får det betydelig bedre.

Ja, innvandring gjør at vi må være enda mer opptatt av at våre overføringsordninger oppmuntrer til arbeid og selvhjulpenhet. Lykkes vi med det, vil det både redusere omfanget av lavinntekt og ulikheten.

Mislykkes vi, vil vi ikke ha råd til de medfølgende velferdsutgiftene. Da må innvandringspolitikken strammes kraftig til.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden