Kultur

Undervurdert figurativ kunst

KUNSTDEBATT: Det er nødvendig å revurdere den klassisk-figurative billedkunsten. Dette miljøet har vært en vesentlig kunstnerisk impuls i Norge, en impuls som har blitt undertrykt i rådende kunsthistorisk forskning.

Under rubrikken ”Romantismen kommer”, i Minerva 04/08, presenterer Maria Veie Sandvik et nytt fenomen innen norsk samtidskunst: Unge…

KUNSTDEBATT: Det er nødvendig å revurdere den klassisk-figurative billedkunsten. Dette miljøet har vært en vesentlig kunstnerisk impuls i Norge, en impuls som har blitt undertrykt i rådende kunsthistorisk forskning.

Under rubrikken ”Romantismen kommer”, i Minerva 04/08, presenterer Maria Veie Sandvik et nytt fenomen innen norsk samtidskunst: Unge figurative malere og tegnere som viser en vilje til å fordype seg i håndverksmessige teknikker, og som formidler narrative og sublime budskap. En tendens som åpenbart bryter med de siste femten års konseptualistiske dominans i norsk kunstliv.
Ved hjelp av et antall unge representanter forsøker Veie Sandvik å definere hele denne nye tendensen under begrepet ”romantisme”. Fra innsiden av kunstinstitusjonens begrensede ramme forsøker hun å definere en ny kunstnerisk trend som hun opplever som et brudd med det konseptualistiske hegemoni. Men når hun unnlater å koble sine utvalgte kunstnere til den tradisjonen de åpenbart representerer, må det sees som et forsøk på å gjøre disse kunstnerne mer politisk korrekte i eget perspektiv, ved å skille dem fra den figurative motreaksjon som allerede har eksistert i Norge i flere tiår.
 

Veie Sandviks oppfatninger utelukker og undertrykker det faktum at det figurative maleriet er noe av det mest særegne som norsk kultur har utviklet

Ny figurasjon
Maria Veie Sandviks observasjoner er prisverdige, presentasjonen synes gjennomtenkt og betraktingene er personlige. Artikkelen gir dessuten uttrykk for noe som innen gjeldende normer for kunstanmeldelse må sies å være uvanlige kunsthistoriske innsikter. Det er på høy tid at en dokumentasjon av disse unge figurative kunstneres bidrag og engasjement kommer til uttrykk. For dette er faktisk ikke et nytt fenomen, slik man kan ledes til å tro. Diskusjonen rundt relevansen av figurativ billedkunst har i Norge nemlig vært aktiv en god stund.
 
  
Christer Karlstad,  Spectators. Olje på lerret 2007.
 

Realistene og nyromantikerne har hatt sin opposisjonelle posisjon innen norsk kunstliv siden sekstiårene. Det Veie Sandvik gjenkjenner som ”nytt” i norsk samtidskunst de siste ti årene dreier seg ikke først og fremst om at de er figurative kunstnere. Kunstnerne hun har valgt å nevne har ganske riktig brakt en internasjonal trend inn i det norske hjemmemarked, men det er ikke riktig at den figurative opposisjonen mot en konseptualistisk dominert kunstscene er nydannet. Det er derfor påliggende å presentere et bredere perspektiv på figurativ billedkunst i Norge.

 
Veie Sandvik unnlater å inkludere eksponenter for det figurative som har vært formative innen norsk billedkunst de siste femti årene. Innen den norske kunstverden virker en rekke veletablerte eldre og nyetablerte yngre kunstnere som har vært med om å prege norsk billedkunst, og som vil fortsette å gjøre det i lang tid fremover. Veie Sandvik kan nok ikke bebreides for sitt utvalg og fokus, det er i for seg interessant innenfor den spesifikke kontekst hun tatt utgangspunkt i: Den offisielle versjonen av ung samtidskunst.
 
 
Men hennes presentasjon blir ikke utfyllende, ei heller korrekt, når det gjelder den figurative tendensen, som lenge har vært en dominerende og formativ kunstretning i Norge. Veie Sandviks oppfatninger utelukker og undertrykker det faktum at det figurative maleriet er noe av det mest særegne som norsk kultur har utviklet.
 
 
”Romantisme”
Veie Sandvik presenterer et knippe kunstnere, hvis kunstnerlige virke virkelig kan betraktes som et brudd med den årelange dominansen av konseptualistiske strategier. Hun definerer retningen som ”romantisme”, ikke minst for å skille den fra den tidligere grupperingen av ”nyromantikere” med Odd Nerdrum og Karl Erik Harr som de mest kjente forkjemperene. Meget riktig, som Veie Sandvik fremholder, står den nye, unge figurative garden for noe helt annet enn den første nyromantiske generasjonen. Dessuten bryter den nye retningen med en fotorealistisk impuls, i hovedsak inspirert av tyskeren Gerhard Richter, som vært ganske påtakelig i Oslo de siste ti-femten årene.
 

Til tross for at disse ”unge” har tatt inn over seg senerekomne internasjonale moter, er de ikke fristilt fra den norske klassisk-figurative og nyromantiske kunstretningen.

Noen visuelle trekk er tydelige hos mange av de nye figurative. Ikke minst den uhøytidelige ”samplingen”, som Veie Sandvik omtaler. Virkemidler fra høyst forskjellige epoker veves sammen til nye estetiske helheter. Forkjærligheten for blandingen av klassisk-naturalistisk nøysom skisse og tegneserieinspirert symbolisme er et særpreg, gjerne i sentrum av et ellers hvitt papirark (som et kunstobjekt mot kunstgallerihvite omgivelser). Her rangerer klassisk-akademiske naturstudier på høyde med damebladsillustrasjoner fra syttiårene eller franske tegneserier for voksne. Ikke sjelden med surrealistisk innviklede motiver ladet med pornografisk symbolikk. Naturligvis hører varierende grad av ironisk distanse eller humoristisk brodd til. På tross av en slik medial distansering blir det også skapt bilder med helt spesifikke og overbevisende poetiske effekter, uansett hvilke epokers stiltrekk som dominerer uttrykket.
 
 
Både i Norge og internasjonalt kan man notere et flertall representanter for denne kunsttrenden. Men likevel: Til tross for at disse ”unge” har tatt inn over seg senere internasjonale moter, er de ikke fristilt fra den norske klassisk-figurative og nyromantiske kunstretningen.
 
 
Veie Sandvik velger å fokusere på kun noen få eksponenter for ”romantismen”, deriblant Sverre Malling og Christer Karlstad. Begge passer for så vidt inn i hennes definisjon av den nye figurasjonen. Men de har begge også tatt innover seg avgjørende impulser fra klassisk-figurative forgjengere. Både Malling og Karlstad har siden tenårene oppsøkt etablerte malere fra det figurative miljøet i Oslo, og senere forholdt seg bevisst til de estetiske, teoretiske og ikke minst sosiale implikasjoner dette medfører.
 
 
Tradisjonsbevisste kunstnere
Christer Karlstad studerte under Jan Sæther på linjen for figurativt maleri på Kunstakademiet 1996—2000. Forbilder som Bottichelli, Pre-rafaelittene og Ferdinand Knopf er tilbakevendende inspirasjoner for hans ny-symbolistiske maleri. Sverre Malling gikk først inn for en tilnærming til Nerdrum-skolens tegnemanér og svermeriske idealer. Under denne perioden i hans utvikling var inntrykk fra inspirasjonsgivende forgjengere som Vilhelm Hammershøi og Käthe Kollwitz avgjørende. Både Karlstad og Malling vender stadig tilbake til gamle mestere og nyere figurasjon i klassisk tradisjon og har slik funnet veien til velartikulert visuell avklaring.
 
 
  
Sverre Malling, Alice. Kulltegning 2005

Det er lite som taler for at noen av dem skulle være villige til å oppgi interessen og engasjementet for denne kulturarven. Snarere tvert imot synes de begge å nære en tradisjonsbevissthet som utgjør et fundamentalt grunnlag for deres kunstneriske virke. Ikke på grunn av et tradisjonalistisk oppheng i foreldet kultur, men fordi de har innsett at den klassiske kunsttradisjonen fremfor alt viderefører en måte å behandle visuelle erfaringer på, og at dens rikdom av kunnskap fungerer gjenfødende for fantasi og kreativitet.

 

Her står naturstudier og håndverkmessige teknikker fremst og mer sentralt enn tendensiøse innsikter i internasjonale trender. Likevel er det ingen tvil om det virksomme i kombinasjonen av det ene med det andre. Veie Sandvik omtaler også disse holdningene som et aspekt ved deres opposisjon til den konseptuelt dominerte kunstscenen.
 
 
”Pasjonisme”
En interessant parallell til Veie Sandviks nykonstruerte term ”romantisme” er den danske kunstviteren Merete Sanderhoffs nesten like ferske begrep ”pasjonisme”, der hun forsøker å definere en retning av malere dedikerte til hvordan maleriet er ladet av kunsthistorisk bevissthet og sublimitet. Likhetstrekkene er påfallende. Helt tydelig har de begge lagt merke til at ”noe er på gang” i kunstverdenen, i retning av det håndverksmessige og narrative.
 
 
Også utvalget av kunstnerne er sammenfallende. I begge tilfeller spenner kunstnerne fra postmodernistisk realisme til gammelmesterlig ny-symbolisme. Veie Sandvik og Sanderhoff har på den ene siden valgt henholdsvis Marit Victoria Wulf Andreassen og Morten Bigum, som er påvirket av populærkulturell tegneseriekunst. På andre ytterkant flankeres de av ”gammelmesterlige” Sverre Malling og Odd Nerdrum.
 
 
”Romantismen” og ”pasjonismen” har dermed på hvert sitt vis definert sitt felt, i den forstand at de totalt overser det som befinner seg utenfor begge sider av grensesettingen. På den ene siden konseptualistisk og postmoderne ironiserende figurasjon, på den andre siden en grunnleggende og alvorlig klassisk-figurativ billedkunst.
 
 
Altså viderfører både ”romantismen” og ”pasjonismen” et vedvarende avhengighetsforhold til avantgardistiske idealer. Det finnes ingen grunn å stille spørsmålstegn ved deres iver innenfor deres respektive oppdagelser, begrepsdefinisjoner og kartlegging. Sanderhoff har antagelig benyttet seg av de få nålevende og etablerte dystre symbolister man kan oppdrive i Danmark, men trenger hjelp av norske Odd Nerdrum for å få tyngde i ”pasjonismen”. De teknisk overbevisende malerne Ulrik Møller og Thomas Kluge blir også viktige for at den figurative opposisjonen skal være fremtredende, mens Mikael Kvium og Morten Bigum befinner seg nærmere postmoderne illustrasjonskunst (i store maleriske format).
 
 
Likeså kan man registrere at Veie Sandviks utvalgte kunstnere, med nevnte Malling og Wulf Andreassen på hver sin side, tar for seg en lignende spennvidde, eller innsnevring, om man vil. I begge tilfeller vil jeg påstå at de mest oppsiktsvekkende kunstnerne er de som arbeider innenfor et kulturkonservativt idiom (les: en klassisk, humanistisk overbevisning).
 
 
”Retrogardisme”
Ytterligere en parallell til disse definisjonsforsøkene finner man i ”retrogardismen”, med sine tilhengere i både Norge og Sverige. Begrepet ble plukket opp og definert på ny av den svenske poeten Håkan Sandell i 1995. Mot slutten av nittiårene flyttet Sandell till Oslo, tiltrukket av det klassisk-figurative malermiljøet. I kontakt med unge poetspirer, klassiske musikere og malere både fra Nerdrum-skolen og akademistudenter ved linjen for figurativt maleri ble et unikt miljø gradvis konsolidert. Galleri Frie Kunster ble etablert og har siden utgjort samlingspunktet for den innerste kretsen og flere sympatisører. Tidsskriftet ”Aorta” har dokumentert den retrogardistiske tilknytningen til klassisk kultur og posisjoneringen som opposisjon mot den normativt hegemoniske avantgardismen.
 

Retrogardismen har ingen overgripende terminologi annet enn hengivelsen til tradisjon og håndverk, altså en fullstendig apolitisk kulturkonservatisme.

Til forskjell fra ”romantisme” og ”pasjonisme” omfattes retrogardismen allerede av en gruppe dedikerte utøvere med etablerte posisjoner i Skandinavia. I den forbindelse kreves en presisering: På den ene siden er ”retrogardisme” en definisjon som kommer innenfra gruppen selv, altså et levende begrep som benyttes av kunstnerene. Samtidig fungerer begrepet som en kultur- og kunstanalyse, på samme måte som Veie Sandviks eller Sanderhoffs definisjoner, men med større omfang. Ethvert kunstnerskap fundert på tradisjon og håndverk, med intensjon om en virkningsfull kommunikasjon med sin samtid, faller innenfor retrogardisme som kulturanalyse.
 
 
Dette fremmes ikke som et argument mot Veie Sandviks eller Sanderhoffs respektive tendensinndelende analyser, tvert imot må man erkjenne et slektskap. Særlig Sanderhoffs kunstsosiologiske perspektiver sammenfaller i stor grad med ideene som kommer til uttrykk hos Håkan Sandell og i tidsskriftet ”Aorta”.
 
 
Apolitisk konservatisme
Merete Sanderhoff har påpekt likheten mellom de skandinaviske pasjonismemalerne og nålevende østeuropeiske komponister som Arvo Pärt, Peteris Vasks og Henryk Gorecki. Slike iakttakelser viser til større sammenhenger innen vår kulturkrets.
 
 
Litteraturen fremviser lignende overensstemmelser hos diktere internasjonalt. I Danmark finner man diktere som Inger Christensen og Pia Tafdrup. I Norge arbeider formbevisste poeter som Eirik Lodèn og Ronny Spaans. Håkan Sandell viser en tradisjonsbevisst konsekvens i form og innehold som nærmest bør sammenlignes med komponisten Pärt eller maleren Nerdrum. Med beslektet dedikasjon innen sitt felt arbeider også den unge norske komponisten Marcus Paus. Hos slike kunstnere er vi ikke lenger i nærheten av hva man kan benevne som kulturrelativistisk eller ironisk postmodernisme.
 
 
Retrogardismen har ingen overgripende terminologi annet enn hengivelsen til tradisjon og håndverk, altså en fullstendig apolitisk kulturkonservatisme. I begrepet retrogardisme ligger også ”ismens” oppløsing. For når den klassiske kulturarven ikke lenger står i radikal opposisjon til mainstream-kulturen, men igjen står i sentrum for hvordan vi oppfatter vår sivilisasjon, så blir ikke lenger ”retroen” ”gardistisk” — den vil ikke lenger behøve å stå på barrikadene for en fornyet tradisjonsbevissthet.
 

Alvorssinnet tradisjonsbasert kunst har lenge blitt behandlet med programmatisk kjølighet av kunstetablissementet.

Men i vår samtid er oversettelse av klassisk indisk dikting, komposisjon av tonal, harmonisk musikk og utøvelse av naturalistisk maleri fullstendig aparte utøvelser. I et slikt perspektiv har ”romantisme” og ”pasjonisme”, med sine respektive kunsthistoriske assosiasjoner og konnotasjoner, muligheter å gjelde mer langsiktig. Det vil si: om de blir tatt i bruk.
 
 
Ideologisk begrepsdannelse
Det er tydelig at både Veie Sandvik og Sanderhoff betrakter kunsten fra et ståsted innenfra en kunstscene, med de begrensinger det medfører. Begrepsdannelsen har tatt form i en reaksjon til modernismens fortolkningshegemoni. Sanderhoff har gjort et både kunnskapsrikt og velartikulert forsøk å ta et oppgjør med dette, de danske forholdene tatt i betrakting.
 
I Veie Sandviks tilfelle står den ”plutselige” fremveksten av figurative kunstnerskap i kontrast til den konseptuelle kunstoppfatningen. Hun har oppdaget den ny-figurative kunsttrenden i sin egen nærhet (hun nevner sitt arbeid med Høstutstillingen). Men diskursen hun virker innenfor problematiseres ikke, hennes tekst innholder ikke noen dypere kritisk analyse av den norske kunstvirkeligheten. Med et slik perspektiv blir det nødvendigvis vanskelig for Veie Sandvik å vurdere kunstnere som Malling og Karlstad med en grundig kunstviters innsikt i relevante estetisk-ideologiske forhold. Dette fortoner seg som problematisk fordi hennes egen kunst-ideologiske forankring ikke synes åpenbar for henne. Den tradisjonsforankring de utvalgte representanter måtte ha, oppfattes som noe sjarmerende gammeldags eller eksotisk, noe som det kreves motebevissthet for å kunne revitalisere.
 

Man får inntrykk av at kunstvitere og kritikere har måttet holde distanse til det figurative materialet av karrieremessige årsaker.

Alvorssinnet tradisjonsbasert kunst har lenge blitt behandlet med programmatisk kjølighet av kunstetablissementet, enten forbeholdene demonstreres i svevende sidebemerkinger eller retningen bevisst forbigås i stillhet. Det siste kan Veie Sandvik ikke i nevneverdig grad lastes for, tross bemerkingen om Karl Erik Harrs ”brune bølger”. At Veie Sandvik presenterer romantismetrenden uten å se nærmere på retningens umiddelbare avhengighet av nyromantikere og klassisk-figurative forgjengere, skyldes kanskje mangelfull dokumentasjon av miljøets avgjørende innvirkning på den norske kunsten de siste decenniene?
 
 
Det klassisk-figurative miljøet
Blant de kunstnere som var aktive i miljøet av realister og nyromantikere i seksti- og syttiårene har flere inntatt sentrale posisjoner i norsk billedkunst. Bortsett fra Nerdrum, Harr og andre som har forblitt trofaste tradisjonalister, har vi navn som Frans Widerberg, Bjørn Ransve, Svein Bolling og Svein Johanssen, som samtlige var livlig delaktige i det nyromatiske miljøet under denne perioden.
Antallet malere og skulptører som i sin ungdom har hatt mulighet å synde i det klassisk-figurative miljøet er så mange at det etter hvert er blitt vanskelig å overskue. Nerdrum-skolen har fungert som en rugemaskin for unge tegne- og maletalenter helt siden slutten av syttiårene. Elevene har utviklet seg videre etter klassiske idealer, som Trine Folmoe og Even Richardson, eller de har søkt seg mot mer moderne kunstretninger. Dette gjelder så ulikartede kunstnerskap som nonfigurative Thomas Sæverud, identitetssurrealisten Ole Jørgen Næss, eller den langt mer idébaserte figurative maleren Sverre Koren Bjertnæs.
 
 
  
Sverre Malling, Tribe. Kulltegning 2007.

Listen over veletablerte malere som har hatt perioder av nyromantisk affinitet eller klassiske håndverksstudier, og som siden har brakt erfaringene inn i samtidskunsten, er lang. Blant de mest kjente er kunstnere som Stian Grøgaard, Mari Slaattelid, Steinar Jacobsen og Vibeke Slyngstad. En viss grad av ”name-dropping” må unnskyldes, ettersom det understreker den vidtfavnende påvirkningen av denne bevegelsen.

 

En kan heller ikke glemme gruppen av tradisjonsbejaende naturalister som virker litt mer i periferien av den ”politisk korrekte” kunstscenen. Unge kunstnere som etter en solid akademiutdanning jevnt og trutt arbeidet seg frem mot anerkjennelse, som Marius Moe, Jon Bakken og Johan Patricny. Unge skulptører som eksemplifiserer et utgangspunkt i klassisk og naturalistisk studium er Håkon Fagerås og Christine Aspelund.
 

Klassisk kulturarv og grundig naturstudium som relevante kunstneriske valg og uttrykk har møtt stor motstand i det moderne, det må stå som et historisk faktum.

Sverre Malling og Christer Karlstad kunne like gjerne blitt inkludert i en av de overnevnte retningene, noe som naturligvis også påviser at en kunsthistoriker bør ha innsikt i vanskeligheten av begrensende ”ismiske” inndelinger av kunstmiljøer. Felles for alle de nevnte kunstnerne, uansett stil- eller generasjonsinndelinger, er de unike mulighetene som det særegne miljøet for figurativ billeddannelse har hatt i Oslo siden sekstiårene.
 
 
Ny figurasjon får oppmerksomhet
Samlet har eksistensen av det klassisk-figurative miljøet og Nerdrum-skolen utgjort en vesentlig kunstnerisk impuls i Norge, en impuls som har blitt undertrykt i rådende kunsthistorisk forskning . Det er en langvarig og pågående kulturell begivenhet som hittil har savnet seriøs dokumentasjon.
 
 
I kjølvannet av den klassisk-figurative opposisjonen mot modernisme og konseptualisme har kunstdebatten vært populistisk og langt på vei tabloidisert. Man får inntrykk av at kunstvitere og kritikere har måttet holde distanse til det figurative materialet av karrieremessige årsaker. Dette har gitt utslag i kunstvitenskapelig fortrengning og utelatelse av den klassisk-figurative retningens vesentlige stilling innen norsk billedkunst.
 
 
I løpet av de siste årene har likevel noen museumsintendanter og kuratorer klart å bryte med fordommene, ved å presentere deler av den figurative bevegelsen. Nordnorsk Kunstmuseum, med Knut Ljøgodt, produserte samlingsutstillingen ”Tradisjon og Fornyelse” i 2006, der flere av de kunstnere som har utgjort kjernen innen det ”figurative prosjekt” var representerte. Jan Åke Petterson gikk fra stridbar pro-figurativ rektor ved Statens Kunstakademi til stillingen som leder for Haugar Kunstmuseum i Tønsberg, og har fra denne posisjonen produsert utstillinger med fokus på den nyromantiske bevegelsen. Nå sist ”Real — ung norsk realisme”, der maleren og kuratoren Daniel Østvold ble gitt muligheten til å dokumentere effektene av det levende miljøet for realistisk billedkunst i Norge. Tematikken inkluderte flere retninger som kunne samles under begrepet ”realisme”, inkludert tradisjonsbejaende maleri og skulptur.
 
 
Utstillingene med norsk figurativ billedkunst, med velproduserte og dokumenterende kataloger, vitner om innsikt i emnet og faglig kompetanse. Det står også respekt av det yrkesmessige mot Ljøgodt, Pettersson og Østvold har oppvist, for de er bevisste på at de gjennom engasjementet risikerer sitt gode rykte innen det kunstfaglige feltet.
 
 
Revurdering er nødvending
Maria Veie Sandviks betraktninger av den unge figurative bølgen befinner seg akkurat nå i teten blant kunstverdenens trender, men føyer seg inn i større sammenhenger, nasjonalt og internasjonalt, med historiske, kulturelle og ideologiske implikasjoner.
 
 
Klassisk kulturarv og grundig naturstudium som relevante kunstneriske valg og uttrykk har møtt stor motstand fra modernistiske fortolkere av det moderne, det må stå som et historisk faktum. De som mener at det aldri har vært tilfelle, eller at det var nødvendig, oppfatter oftest modernismen som historisk unngåelig. De har gjort det til sin sak å bevise nødvendigheten av den modernistiske estetikk og kunstoppfating. Slik blir kunsten begrunnet ut fra en ideologisk ønsketenkning. En slik kunsthistorisk fortolking, på tross av all velmenthet, kan ikke bli annet enn utopisk og i sin ytterste konsekvens udemokratisk.
 
 
Den tradisjonsbejaende, håndverksbaserte og mimetiske billedkunsten lever med oss fortsatt, og vil i lang tid videre stå for vellykket kunstnerisk kommunikasjon. Derfor er det nødvendig å revurdere den klassisk-figurative billedkunstens muligheter og status.
 
  • Christopher Rådlund (f. 1970) er maler og skribent, bosatt i Oslo siden 1991. Han studerte ved Konstindustriskolan i Göteborg (88-94), Konsthögskolan i Umeå (92-95), SHKS i Oslo (91-92), og Kunstakademiet i Oslo (95-98), og er medarbeider i tidskriftet Aorta og redaktør for tidskriftet Kilden. Engasjert i driften av kultursenteret Frie Kunster. Forfatter (sammen med Johan Lundberg) av boken Figurationer (Atlantis forlag) der norsk figurativt maleri blir presentert for et svensk publikum. Utstilling på samme tematikk på Edsvik Konsthall utenfor Stockholm i perioden 1. juli — 13. september 2009.
Les også Maria Veie Sandviks artikkel: ”Romantismen kommer”.
 

 


 

Sanderhoff, Merete, 2007, Sorte Bilder. Kunst og Kanon, København: 35.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden