Debatt

«Unfair Trade»: Fra amerikansk besettelse til global ulykke

For å forstå hvordan det nå er mulig for president Trump å opptre så aggressivt i sine mange proteksjonistiske utspill må vi tilbake til 1998, midt i Bill Clintons andre periode, skriver Lars Peder Nordbakken.

Bilde: MIchael Vadon / Flickr / CC BY 2.0

Det er lett å overse at det politiske grunnlaget for Trumps ensidige og aggressive handelspolitikk har en historie.

Den sakte krympende supermakten USA presenterer seg for verden, i president Donald Trumps bilde, som et undertrykt offer med en selverklært rett til å straffe andre land som opptrer «urettferdig» overfor USA.

På det handelspolitiske feltet arter denne offerrollen seg som en strøm av aggressivt moraliserende Twitter-meldinger, med trusler om gjengjeldelse overfor Kina, Sør-Korea, Tyskland, EU, Mexico m.fl., for påstått begått urett.

Siden verden knapt har opplevd noe lignende på 80 år, er det lett å overse at det politiske grunnlaget for Trumps ensidige og aggressive handelspolitikk har en historie.

Den amerikanske handelsmyten som går lengst tilbake i tid, er ideen om at det er et tegn på «unfair trade» dersom en handelspartner har mindre åpne markeder enn ens eget land, og at slike eksempler rettferdiggjør handelsbeskyttende tiltak som gjengjeldelse. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til 1980- og 90-tallet for å finne spor av en stadig mektigere proteksjonistisk lobby som samlet sine mange finurlige klager under det retoriske paraplybegrepet «unfair trade».

Den gang var det Japan som ble utpekt som den store skurken, spesielt bilindustrien. I debatten før NAFTA-avtalen ble vedtatt i 1994, var det Mexicos tur til å bli demonisert. I 1994 endte det likevel godt for verdenshandelen, med undertegning av både Uruguayavtalen (WTO), NAFTA-avtalen, EUs indre marked og EØS-avtalen for Norges del.

For å forstå hvordan det nå er mulig for president Trump å opptre så aggressivt i sine mange proteksjonistiske utspill må vi tilbake til 1998, midt i Bill Clintons andre periode. Det året ble Section 301 i the Omnibus Trade and Competitiveness Act vedtatt av Kongressen. Fra nå av ble også «urimelig» politikk og institusjoner internt i det enkelte land, inklusive makroøkonomisk politikk, altså ikke bare urimelig handelspolitikk, løftet opp til en definisjon av «unfair trade».

Dessuten ga Section 301 presidenten både vide fullmakter og en plikt (!) til å fordømme andre land som «unfair traders», samt til å følge opp med straffetoll, hvis noen ble bedømt av den amerikanske administrasjonen til å bedrive «urimelig handelspraksis».

Verden kan prise seg lykkelig over at både George W. Bush og Barack Obama var relativt forsiktige i sin omgang med Section 301.

Denne loven er et resultat av at amerikanske velgere i flere tiår er blitt hjernevasket om «unfair trade» av både demokratiske og republikanske politikere, med støtte fra mektige særinteresser. På lovtekstens bakside burde det også vært skrevet noen ord om hvordan det spesielle amerikanske traumet ved å miste jobben, i fraværet av en godt fungerende velferdsstat og nordisk «flexicurity», har gjort det ekstra fristende for politikere å ty til handelspolitiske tiltak som et substitutt for sosialpolitikk og arbeidsmarkedspolitikk.

Den kjente handelsøkonomen ved Colombia University, Jagdish Bhagwati, har ganske treffende kalt Section 301 for en døråpner for aggressiv unilateralisme. Loven er blitt kritisert av en hel verden, og dens ensidige diskriminerende innretning er for lengst blitt erklært å stride mot det multilaterale regelverket som USA har forpliktet seg til gjennom WTO.

Verden kan prise seg lykkelig over at både George W. Bush og Barack Obama var relativt forsiktige i sin omgang med Section 301. Loven har derimot vært som skapt for amerikansk stålindustri og dens mangeårige superlobbyist, Robert Lighthizer, som nå er president Trumps sjefsforhandler i internasjonale handelsspørsmål.

I dette perspektivet kan Trumps handelspolitikk betraktes som en ulykke som ble innvarslet allerede for 20 år siden, men som vi hittil har vært så heldige å være forskånet for. Nå er dessverre ulykken et faktum. Spesielt urovekkende er det at USAs aggressive alenegang har løftet trusselen mot den frie verdenshandelen opp på et vesentlig høyere nivå, gjennom et stadig økende antall sammenvevde konflikter.

Mye står nå på spill i kampen for vestlige verdier og institusjoner, og for en åpen, multilateral og regelstyrt liberal verdensorden.

Det startet med å melde USA ut av TPP-samarbeidet i Asia og TTIP-forhandlingene med EU. Dernest var USA raskt ute med å blokkere tiltrengte ansettelser i WTOs tvistedomstol, som var ment å sikre kapasitet til å behandle handelstvister. Dermed kan USA lettere forbryte seg mot sine WTO-forpliktelser, uten å risikere for mye trøbbel fra WTOs side.

Siden har det gått slag i slag: Proteksjonistisk motivert reforhandling av NAFTA-avtalen, straffetoll mot kjøleskap fra Sør-Korea og solcellepaneler fra Kina, straffetoll på import av stål og aluminium, handelspolitisk krigserklæring mot Kina, og en bisarr frem-og-tilbake-prosess rundt de eksistenstruende sanksjonene mot det kinesiske telekomselskapet ZTE.

Det siste er USAs nylige ensidige opphevelse av atomavtalen med Iran, som innebærer gjeninnføring av økonomiske straffetiltak på høyeste sanksjonsnivå mot Iran. Dermed settes EU og de øvrige avtalelandene automatisk under press fra USA til å avslutte alle sine økonomiske forbindelser og prosjekter i Iran.

I ytterste konsekvens kan både banker og andre selskaper risikere å bli stengt ute fra det amerikanske finansmarkedet og fra all handel som involverer transaksjoner i amerikanske dollar. Banker kan dessuten risikere å bli utestengt fra det globale betalings- og meldingssystemet SWIFT, hvilket er ensbetydende med kroken på døra. Alt skaper konflikter, og ingen løsninger er i sikte.

Mye står nå på spill i kampen for vestlige verdier og institusjoner, og for en åpen, multilateral og regelstyrt liberal verdensorden.

Da er det prisverdig at den norske regjeringen har varslet økt norsk engasjement i samarbeidet med EU gjennom sin nylig fremlagte Europa-strategi.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden