Farsinstinktet

Ungen min kan ikke krabbe

Bilde: Nils August Andresen

Spedbarnslivet trenger mer farskonkurranse og mindre morskonkurranse.

Som kjent er menn jevnt over mer kompetitive enn kvinner (og jada, det kan selvsagt diskuteres om det er biologisk eller kulturelt). Samtidig er menn og kvinner også kompetitive på ulike områder og på ulike måter.

Jeg har alltid tenkt at menns måte å være kompetitiv på er verst: Den blir lettere brautende, selvhevdende, fysisk aggressiv – og full av dårlige tapere. Etter noen måneder i spedbarnstilværelsen er jeg ikke så sikker lenger. I hvert fall på dette området tror jeg at jeg ville valgt den mannlige konkurranseformen fremfor den kvinnelige.

Kvinners konkurranse antar en litt annen variant. Kanskje inspirert av annen kvinne-til-kvinne-konkurranse – som for eksempel hvem som har størst pupper, fyldigst lepper, lengst legger eller blondest hår – handler også konkurransen blant mødre i hovedsak om forhold de har liten kontroll over: Nemlig ungens motoriske utvikling.

Følgende samtale finner sted hver dag, landet over (bokstavene og sitatene er fiktive for å unngå en ny Malkenes-sak):

J: Uff, lillegull slo seg litt i dag da han krabbet over kjøkkengulvet.

G: Krabber han allerede?

J: Åja, det hadde jeg kanskje glemt å fortelle. Men jeg har hørt at det skal være helt vanlig at ikke alle klarer det, altså.

Hvis det var menn som var mest hjemme med barn, tror jeg vi ville sett helt andre samtaler:

I: Jeg fikk i ungen et halvt middagsglass på syv minutter.

F: Det er vel ingenting, min spiste et helt på elleve.

I: Ja, men det går vel economies of scale når de spiser mer?

F: Halvveis var vi på fire minutter og femtien sekunder.

I: Faen.

Jeg klager ikke over dette bare fordi ungen min ikke kan krabbe ennå. Jeg sier heller ikke at menns konkurranseform er bedre for barna. Sannsynligvis er den langt verre: Ungene ville få stappet i seg mat langt raskere enn de rakk å svelge den. Krabbingen ville bli en konkurranse som ikke handlet om hvorvidt de kan krabbe, men om hvor fort og hvor langt. Ungene ville fått belastningsskader før de fylte et halvt år.

Men mødrenes passiv-aggressive snikskryting er mye mer irriterende.

Snikskrytingen sniker seg også inn overalt, på steder den ikke hører hjemme. Den verste øvelsen en mor kan utsette seg for, er å lese ammeblogger på nett.

Et spørsmål med svar kan se slik ut:

J: Hei! Lillegutt (4 mnd) vil ikke ha pupp, men har melkeproteinallergi, så jeg tenker å prøve å gi mme (morsmelkserstatning, red. anm.) i steden. Er det noen som vet hva slags type jeg burde gi han? Og kan han begynne å få fast føde allerede?

G: Jeg ammet alle mine tre til de var 12 måneder. Det skal være best for dem! Men alle gjør som de vil selvsagt SMILEY BLUNKEFJES.

W: Veslejenta vår fikk grønn avføring da vi begynte med fast føde, men det gikk helt fint.

Jeg la til W til diskusjonen her, fordi hun illustrerer et annet allestedsnærværende fenomen på mødre-nettet: Totalt irrelevante svar. Ikke at fedre nødvendigvis ville vært bedre. Jeg ser for meg at mange mødres monomane fokus på ammingens velsignelser kunne blitt erstattet med oppheng vi kjenner fra alle de kommentarfelt der menn ellers dominerer:

I: Vi prøvde middagsglass med kalkun i dag, men ungen bare grein. Noen som har tips?

F: Hvorfor ikke noe med svin?

I: Jeg har ikke sett middagsglass med svin, anbefaler du noe spesielt?

F: Har de SNIKISLAMIFISERT middagsglassene også nå, drittsekkene?

Joda, hadde det vært menn som var hjemme med barn, ville nok spedbarnsfeltet vært både usunt kompetitivt, og ellers lignet mer på Det mørke nettet enn på mødre-nettet.

Men jeg vet ikke jeg, kanskje det likevel hadde vært å foretrekke.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden