Kommentar

Uredelig om abort

Det er ingen internasjonal trend mot strengere abortlover. De fleste Handmaid's Tale-demonstrasjonene har vært i land der man har kjempet for å legalisere abort, skriver Nils August Andresen.

Bilde: TitiNicola

Jonas Gahr Støre er redd for at abortdebatt fører til ny frykt blant norske kvinner. Men det er han selv som sauser sammen fosterreduksjon og totalforbud mot abort også ved voldtekt.

Teknikken har en stund vært populær på deler av den norske venstresiden: Hvis den norske høyresiden ikke er ille nok, kan man alltids finne en utenlandsk høyreside som er ille nok, og skremme med den i stedet.

Paradeeksempelet på denne tilnærmingen er leder for samfunnskontakt i LO, Wegard Harsvik, som har prøvd å skremme norske velgere med både Ayn Rand, Pinochet, og, noe mer aparte, svenske Moderaterna. Så langt har norsk offentlighet imidlertid i hovedsak vært forskånet fra at denne formen for usaklig avsporing har nådd aller høyeste hold.

Men i debatten om endringene i adgangen til fosterreduksjon i Stortinget natt til fredag (fra 3:32:55) forsøkte Jonas Gahr Støre å løfte blikket fra den faktiske lovendringen:

«I USA vedtas nå forbud mot abort i amerikanske delstater, også ved incest og voldtekt, med det mål å drive den saken til amerikansk høyesterett, hvor det kan nå kan være flertall for å endre den grunnloven», sa Ap-lederen.

Hvorfor dro Støre USA inn i diskusjonen om fosterreduksjon? «Nei, vi er ikke USA, nei, vi er ikke Alabama», erkjente Støre, men som for å forhindre at noen dermed skulle puste lettet ut, fortsatte han umiddelbart: «Men strømninger internasjonalt treffer oss. Det har det alltid gjort.»

Som for å være sikker på at velgerne oppfattet sammenhengen mellom Alabama og Erna Solberg, føyde han til overfor Dagbladet: «Hvis vi løfter blikket, så ser vi at det fra høyresiden og fra religiøst hold i mange land gjøres framstøt for å innskrenke kvinners rettigheter og selvbestemmelse.»

Hverken internasjonalt eller strømninger

Støres utsagn er ikke teknisk sett galt, i hvert fall ikke hvis vi regner to land som mange land: Både i Polen og i amerikanske delstater gjøres det fremstøt fra høyresiden og fra religiøst hold som dels allerede har ført til og dels potensielt kan føre til vesentlige innskrenkninger i adgangen til selvbestemt abort.

Men å betrakte dette som de mest relevante «internasjonale strømninger» er en tvilsom analyse, som virker mer formet av TV-bilder av demonstranter i Handmaid’s Tale-kostymer enn noen faktisk gjennomgang av reproduktive rettigheter internasjonalt.

De fleste demonstrasjonene har vært i land der man har kjempet for å legalisere abort. I Irland ble abort tillatt i fjor etter en folkeavstemning. I Argentina kom man nærmere enn noen gang tidligere; loven fikk (et knapt) flertall i deputertkammeret, men ble stoppet i senatet. Abortlovene er generelt svært strenge i Latin-Amerika; men hvis det er noen trend, er det i retning av liberalisering. Kampen for reproduktive rettigheter fikk en ny viktig seier med legalisering av abort i Sør-Korea for to måneder siden.

De nye lovforslagene i amerikanske delstater, som naturlig nok får mye oppmerksomhet i Norge, er heller ikke utslag av en ny kamp mot abort: Snarere er det nye taktikker i en abortkamp som har pågått i USA siden abortspørsmålet der ble avgjort ved høyesterettsdommen Roe v. Wade i 1973, i en situasjon der store flertall av befolkningen i disse delstatene var mot selvbestemt abort. Selve synet på abort i befolkningen har vært bemerkelsesverdig stabilt de siste 20 årene, og republikanske presidenter og presidentkandidater har kontinuerlig lovet å utnevne abortmotstandere til høyesterett. Det er selvsagt alvorlig nok at republikanerne nå en stund har hatt flaks med tidspunktene for nye utnevnelser til høyesterett – slik at en reversering av Roe v. Wade er teoretisk mulig, om enn fortsatt ikke direkte sannsynlig. Men noen internasjonal trend er dette ikke snakk om.

Polen er en sak for seg. Loven der har vært svært restriktiv hele tiden etter kommunismens fall, og motstanden mot abort i befolkningen er svært stor. En viktig forklaring er den katolske kirkens særegne og sterke stilling i landet. Lov- og rettferdighetspartiet – som ganske riktig er både høyreorientert og religiøst – gjør ikke ting bedre, men som i USA er situasjonen i Polen hverken en trend eller internasjonal.

Les også:

Kommer Bonde Tusvik og hennes handmaids til å demonstrere også mot Pride-festivalen?

Abortlovens randsoner

Når det er relevant å påpeke på at Alabama er en delstat i USA, snarere enn en internasjonal trend, er det fordi det illustrerer hvor misvisende det er å sette den norske debatten inn i denne tvilsomt eksisterende trenden. Støres forståelse av hva den norske debatten handler om, blir dermed også helt gal.

Det gjelder selv om Støre og jeg på et overordnet nivå synes å være enige om abortloven: Den burde helst ikke vært rørt – ikke fordi den er perfekt, men fordi den er resultat av et kompromiss som sikrer bred oppslutning. Minervas syn på abortloven har lenge vært at loven er «etisk uklar, prinsipielt inkonsekvent og praktisk tøyelig» – og at vi blant annet derfor bør la den ligge.

Den etiske uklarheten skyldes blant annnet at spørsmålet om hva menneskeverd er og når og hvordan det begynner, ikke kan besvares innen rammen av loven. I praksis speiler loven et syn på menneskeverd som noe som utvikles gradvis, og fra uke 12 er av en art som trumfer hensynet til selvbestemmelse alene. Men det trumfer ikke ennå alle andre hensyn – derav nemndene og kriteriene. Men hverken tolvukersgrensen eller kriteriene er basert på en deduksjon fra prinsipper – det er formet til dels av praktiske hensyn, som gjør at loven er akseptabel for folk med ulikt syn på fosterets menneskeverd.

Problemet med å foreta endringer i loven, er derfor at det kan forrykke det grunnleggende kompromisset mellom to hensyn i loven: At kvinnen har selvbestemmelse, men at hensynet til fosteret skal telle med – og fra et punkt i svangerskapet også juridisk.

Når KrF var i stand til å skape diskusjon om to punkter i abortloven – fosterreduksjon og paragraf 2c om alvorlig sykdom som selvstendig kriterium etter uke 12 – er det fordi endringer her kunne tenkes å være mulig på måter som nettopp ikke innebærer noen grunnleggende endring av abortloven eller prinsippene som ligger bak den.

I flere år var antagelsen i Norge at fosterreduksjon ikke var tillatt; og før det var det ikke medisinsk mulig. Først i 2016 ble det avklart at fosterreduksjon var lov etter daværende abortlov. Abortene utføres etter uke 12. Inngrepet innebærer noe risiko også for det andre fosteret, som også kan sees som en ekstra berørt part – selv om denne risikoen er lav og ikke høyere enn ved gjennomført svangerskap. Selv om det slett ikke alltid er slik at man, som Kjell Ingolf Ropstad så ulykksalig antydet, klarer to selv om man klarer én, vil motivasjonen for fosterreduksjon typisk skille seg fra motivasjonen for svangerskapsabrudd. Summen av endringene som nå er gjort – altså å flytte fosterreduksjon til nemnd – er at de facto rettstilstand i sum er omtrent like liberal som da Støre var helseminister, da feltet var preget av juridisk uklarhet: Det er nå avklart at det er adgang til fosterreduksjon, men det er altså flyttet inn i nemnd. Den praktiske betydniningen er ganske liten, siden dette er sjeldne problemstillinger.

Paragraf 2c, som KrF ikke fikk gjennomslag for, er praktisk sett viktigere for flere; prinsipielt er den imidlertid i utkanten av abortloven: Mens resten av abortloven er tydelig på at det er hensynet til kvinnen som utgjør grunnlaget for aborten, leser mange 2c som et unntak. Etter hvert som fosterdiagnostikken er blitt bedre, er det blitt klarere for flere at dette oppleves sårt for mennesker med ulike medfødte tilstander og deres pårørende. Å endre rettstilstanden her ville ikke desto mindre innebære å rive opp det norske abortkompromisset – som også er grunnen til at det ikke skjedde. (Min egen fortrukne løsning her var å endre begrunnelsen i paragrafen uten å endre rettstilstanden.)

Uredelig uro

2c er en debatt som har pågått i flere år, også innad i Høyre, med statsministeren på den konservative siden – nettopp fordi den er i randsonen av abortloven. Men den debatten ser nå ut til å være lagt død, nettopp i og med regjeringsplatformen. Fosterreduksjon var et nytt tema, som først dukket opp med avklaringen i 2016. Utover disse to punktene er det få trender i norsk abortdebatt som går i retning av innstramming. Også i KrF ser den mer fundamentale motstanden mot abortloven å være på vikende front som politisk sak. De fleste utfordringer mot abortloven kommer fra liberalt hold, blant annet fra AUF – og det er snakk om langt mer omfattende endringer.

Støre gav i sitt innlegg i Stortingssalen inntrykk av at han var mot å skape strid om abortloven, fordi det skaper uro. «Jeg har fått mange brev, senest denne uken, fra kvinner som opplevde at et vanskelig valg ble vanskeligere i lys av det som nå var skapt, nemlig bildet av at denne loven var kommet i diskusjon».

Det er dumt å skape uro om abortloven – for så vidt også når AUF gjør det. Men jeg tviler på om noen av disse kvinnene ble noe roligere av at Støre snakket om totalforbud mot abort også ved voldtekt i samme åndedrag som han snakket om den ganske lille justeringen i randsonen av den norske abortloven.

Støre vet selvsagt at den norske abortloven ikke er truet. Kanskje er det i en viss forstand et tegn på redelighet at han halvveis avsluttet med å påpeke nettopp det: «Er denne loven truet? – nei jeg tror ikke det. Får [konservative krefter i KrF] flertall for det? – nei, jeg tror ikke det.»

Men resten av fremstillingen hans var likevel nettopp uredelig. Den var myntet på å skape politisk mobilisering på en sak Støre selv vet mangler substansielt grunnlag utover selve vedtaket om fosterreduksjon – som på sin side ikke er egnet for stor politisk mobilisering. Derfor måtte det manes frem en mørkere og farligere høyreside enn den vi holder oss med her på berget, og derfor måtte det konstrueres skumlere internasjonale trender som når som helst kan innta vårt lille land.

Så må man gjerne si at det var Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad som startet politiseringen av abortloven. Men nå er det i hvert fall Jonas Gahr Støre som opprettholder den. For hvis han faktisk var opptatt av på samme tid å være redelig og å berolige kvinner som opplever at et vanskelig valg blir vanskeligere, kunne han hoppet over hele talen bortsett fra første og siste punkt:

«Arbeiderpartiet er i mot, og stemmer i mot. Men er denne loven truet? Nei, den er ikke det.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden