Spaltist

Uro i det selvgodes reservat

Som følge av at den såkalte «skånepopulismen» har vokst, har Sverigedemokratene gått i retning av Frp, skriver Øyvind Strømmen i en tekst om boken

Bilde: Press forlag

De skandinaviske landene er ikke så forskjellige som vi skal ha det til. Kulturell uro har gitt høyrepopulismen ben å gå på i både Norge, Sverige og Danmark – men populismen løser ingen problemer.

La oss tenke oss – en liten stund – at Norge var som Sverige, og at Fremskrittspartiet var et parti ingen av de andre partiene ville samarbeide med. Da ville fjorårets valgresultat gitt en situasjon til forveksling lik den man nå har i Sverige. Selv om vi flyttet Senterpartiet over på borgerlig side, ville det ikke eksistert noe regjeringsalternativ med støtte hos flertallet. Ikke uten nye, og uvante allianser.

Eller la oss se til Danmark. Der var folketingsvalget i 2015 også en kamp mellom «blå blok» og «rød blok». Den blå fikk flertallet. Men det flertallet hadde ikke eksistert uten støtte fra Dansk Folkeparti.

Sverigedemokraterna vant nok en gang et valg i Sverige. Men de ble ikke så store som de hadde håpet, og heller ikke så store som ganske mange nordmenn trodde, etter at norske medier definitivt har viet både SD og «svenske tilstander» betydelig oppmerksomhet.

SD ble litt større enn Frp, men litt mindre enn Dansk Folkeparti, og det viser – kanskje – først og fremst at Sverige er et normalt skandinavisk land.

To partier som blir likere hverandre

Det kan selvsagt hende at enkelte i Fremskrittspartiet vil reagere på å bli plassert i samme kategori som Sverigedemokraterna. Ofte reagerer de på slike sammenligninger ved å peke på at SD er mer venstreorienterte enn dem. Argumentet følges sjelden opp med eksempler.

Samtidig har en del av den svensk-norske debatten handlet om at mange nordmenn har sett på SD som et slags svensk Frp, mens mange svensker har sett på Frp som et slags norsk SD. Da har man oversett noe av det som bidrar til at mange i Sverige fremdeles ser på Sverigedemokraterna som fullstendig uspiselige. Der Frp har røtter i et skatteopprørsparti, er SDs røtter delvis å finne i den åpent rasistiske organisasjonen Bevara Sverige Svenskt, og man skal ikke grave dypt i partiets tidlige historie før man finner bånd til grupper som minner langt mer om nynazistiske Nordiska Motståndsrörelsen enn om Anders Langes hundegutter.

For det andre: Det dukker stadig opp eksempler på SD-politikere, riktignok stort sett lite profilerte slike, som lefler med tankegods som vanskelig kan beskrives som annet enn brunt. SDs fjøslykteffekt er stadig til stede. Og det er mye rart som kommer flyvende.

Innvandringsdebatten i disse reservatene ligner på hverandre.

Frp-ere får klage så mye som de vil. De siste årene har de to partiene blitt likere hverandre. For det første har SD fortsatt å utvikle seg, og den utviklingen er bunnet i en annen av partiets røtter, den såkalte «skånepopulismen». Slik har de gått i retning Frp. For det andre har Sylvi Listhaug, som ganske ofte har prestert å være mer profilert enn sin partileder, bidratt til å flytte Frps retorikk nærmere SD. Noen Frp-politikere legger heller ikke skjullikhetene.

Skandinavisk uro

I oppseilingen til det svenske valget har jeg lest boken Skandinavisk uro – danske, svenske og norske tilstander. Den er redigert av Sven Egil Omdal, men inneholder bidrag fra forskjellige stemmer i skandinavisk debatt, blant dem Kristin Clemet, Sylo Taraku, Kadra Yusuf, Somar Al Naher, Grete Brochmann, Carsten Jensen og Martin Krasnik.

Boken starter selvsagt med karikaturen, med hvordan nordmenn og danske bruker «svenske tilstander» som et skremmebilde, mens dansk innvandringspolitikk brukes som et skremmebilde i Sverige. Omdal skriver om en fare for at avstanden mellom «historiens mest vellykkete nasjonale samfunn øker».

Skandinavisk uro er et forsøk på å hindre dette, på å holde samtalen i gang. Når jeg leser den blir jeg ikke først og fremst slått av de skandinaviske landenes ulikhet, men av deres likhet, også når det gjelder en debatt om innvandring som tar opp stadig mer plass i offentligheten.

«I en konfliktfylt verden kan Skandinavia likne på det Hans Magnus Enzenberger kaller Det godes reservat – de priviligertes beskyttede enklave», skriver Grete Brochmann, og fortsetter:

«Dobbeltheten som ligger i denne betegnelsen, peker inn i spenningsfeltet mellom innvandring på den ene siden og de skandinaviske velferdssamfunnene på den andre. For det gode er også attraktivt for andre – utenfor reservatet – men det kan undermineres hvis for mange fra utsiden kommer på innsiden. Samtidig kan det gode bli mindre godt hvis man ikke opprettholder en åpen dør overfor verden der ute og for folk som trenger beskyttelse».

Innvandringsdebatten i disse reservatene ligner på hverandre. Det er den samme kulturelle uroen som har gitt høyrepopulismen plass både i norsk, dansk og svensk politikk, forskjellen består i hvordan andre partier har møtt den.

Ah, Norge, landet der ministre med svarte tjenestebiler og stortingsrepresentanter med fin lønn kan profilere seg gjennom angrep på elitene.

Det er en kulturell uro som er delvis forståelig, i møte med både globalisering og innvandring. Det er en kulturell uro som er delvis velbegrunnet, i møte med integrasjonsproblemer og kriminalitet. Brennende biler er særdeles velegnet til å skape uro.

Men det er også, samtidig, en kulturell uro som i blant drives av både rasisme og fremmedfrykt, og av en nasjonalistisk identitetspolitikk som handler om å utelukke. Og det er en kulturell uro som merkes bedre på den skånske og jyllandske landsbygden, eller på Sunnmøre, enn den merkes i de skandinaviske hovedstedene. Samtidig er det en uro som merkes Europa over.

«I dag ser det ut til at de tre skandinaviske landene har nærmet seg hverandre i innvandringspolitikken etter flyktningkrisen», skriver Brochmann.

Den svenske venstresosialdemokraten Daniel Suhonen skriver på sin side: «Om vi bara kan ta bort denne känsla av otrygghet, då klarar välfärdsstaten också en mycket stor invandring. Låter vi otryggheten äta sig in i oss, då är demokratin i fara».

Norske tilstander

Selv er jeg nok mindre bekymret for demokratiet. Jeg er bekymret for at uro og utrygghet skal føre til at «det godes reservat» blir erstattet med «det selvgodes reservat». Og jeg skal innrømme at den tanken også slo meg da jeg så tidligere Europa- og miljøminister Vidar Helgesen fra Høyre omtale det svenske valgresultatet som rystende.

Det er riktig, selvsagt, at SDs vekst innebærer en rystelse i svensk politikk. Men i Norge har vi et høyrepopulistisk regjeringsparti. Norske tilstander innebærer dog at vi ikke helt vil innrømme det for oss selv, iallfall vil ikke resten av den norske høyresiden det. Som Erna Solberg sa det da Heikki Holmås i SV i 2013 brukte nettopp ordet høyrepopulisme: «Heikki er en liten friskus, men han passer av og til ikke munnen sin».

Ah, Norge, landet der det er slemt å kalle Frp for høyrepopulister, men der adskillige kraftigere retorisk kost møtes med et skuldertrekk: «Jeg ville ikke brukt de ordene». Ah, Norge, landet der identitetspolitikk på den ganske fremmedartede amerikanske venstresiden møtes med sterke fnys, mens det årlig oppstår en feide rundt tanken på at det kan dukke opp et utenlandsk flagg i et 17. mai-tog. Ah, Norge, landet der ministre med svarte tjenestebiler og stortingsrepresentanter med fin lønn kan profilere seg gjennom angrep på elitene.

Norge. Kjempers fødeland. Der vi snakker om innvandring hele tiden, men der vi glemmer bort å snakke om en fremvoksende underklasse der mange har utenlandsk opphav, og der oppvoksende ungdommer opplever å hele tiden bli snakket om som et problem, mens altfor få snakker om deres problemer.

Det er et spørsmål om sosial bærekraft. Men det glemmer vi bort mens vi diskuterer alt det andre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden