Debatt

Uryddig bruk av uttrykk som «folk flest» truer demokratiet

Flere politikere påberoper seg meningen til «folk flest» når de kritiserer nærpolitireformen for å sentralisere og nærmest utarme polititjenestene i distriktene, skriver Øystein Blymke.

Bilde: Pxhere

Stortingspolitikere bør tenke gjennom hvordan «folk flest» opplever å bli brukt som sannhetsvitner for det politikeren ønsker å selge inn.

Dagens politikere fristes iblant til å bruke «falske nyheter» for å gjøre sine egne politiske hoser grønne, eller for å tekkes «folk flest».

Det er ille nok. Men dette innlegget skal handle om noe som nesten er enda verre: når politikere påberoper seg støtte blant «folk flest» for å legitimere og sminke egne politiske oppfatninger.

To politiske reformer belyser påstanden. Det gjelder to aktuelle reformer der politikere stadig viser til «folk flest», og bruker dette uklare demokratiske forankringspunkt for alt uttrykket er verdt og mere til.

Regionreformen

I regionreformen, som gjelder sammenslåing av fylker, viser politikere stadig vekk til folkemeningen når det gjelder å legge kjepper i hjulene for lovlige, demokratiske, og parlamentarisk fattede vedtak. I debatten opplever man nærmeste at enkelte politikere abdiserer som stortingspolitikere og i stedet inntar posisjonene til folk flest – også av noen kalt populistens posisjon.

I denne saken blir kronargumentet deres at langt de fleste (folk flest) i et fylke mener at det fylket de bor i fremdeles skal bestå som eget fylke. At slike meningsytringer om rett og riktig fylkesstruktur for enkelte stortingspolitikere skal kunne trumfe hva et flertall av deres egne, folkevalgte har vedtatt og lagt til grunn, er både oppsiktsvekkende og maner til demokratisk ettertanke.

Hvis man isolerer et spørsmål – for eller mot fylkessammenslåing – til kun et spørsmål om for eller mot sentralisering, vil det, med respekt å melde, være mer oppsiktsvekkende om man fikk til svar fra «folk flest» at de heller ønsket å sentralisere og dele makt, enn fortsatt å kunne bestemme selv.

Poenget med regionreform-eksempelet er å vise hvor respektløst det egentlig kan virke overfor «folk flest» ikke å trekke inn helheten og de viktigste premissene man selv som stortingsrepresentant ble forelagt når sammenslåingsreformen ble vedtatt.

Nærpolitireformen

Når det gjelder nærpolitireformen – sammenslåing av politidistrikt – påberoper flere politikere seg meningen til «folk flest» når de kritiserer nærpolitireformen for å sentralisere og nærmest utarme polititjenestene i distriktene.

Selvfølgelig finnes det legitime og saklige argumenter som taler mot politireformen. Det populistiske i politireformsaken ligger imidlertid i måten enkelte politikere fristes til å bruke folkemeningen og «folk flest»-argumentet på.

Hvis grunnlaget for å hevde hva «folk flest» mener om politireformen er – selektivt – å vise til uttalelser fra etaten selv og/eller vanlige folk fra distriktet som er bekymret for å mistet sitt lensmannskontor, fremstår vurderingsgrunnlaget for tynt.

Uryddig bruk av uttrykk som «folk flest» tjener som regel ingen god politisk hensikt.

Her, som for regionreformen, gjelder følgende:

Stortinget har vedtatt en politireform der begrunnelsen for sammenslåing var at visse polisiære og påtalerettslige funksjoner i politiet må samordnes (sentraliseres) for å kunne gi et bedre desentralt tjenestetilbud til – nettopp – folk flest.

Stortingspolitikere som ikke er villige til å trekke inn helheten i det settet med premisser de selv har vedtatt nærpolitireformen på grunnlag av, vil antakelig også ha problemer med å bli trodd av «folk flest» for sin reform-motstand.

Eller for å si det litt mer skånsomt: De bør tenke gjennom hvordan «folk flest» opplever å stadig vekk bli brukt som sannhetsvitner for oppfatninger som politikeren ønsker å selge inn, for å oppnå mer makt og svekke sin politiske motstanders argumentasjon og standpunkt.

På sviktende grunnlag

At denne noe populistiske formidlingsformen («jeg har «folk flest» med meg») anvendes mer og mer av politikere i inn- og utland, kan i verste fall utfordre mange av de etablerte politiske og demokratisk forankrede beslutningsprosesser.

Ingen ønsker vel egentlig å bli omtalt som populist? Som anstendige og velinformerte borgere og politikere i en rettsstat burde vi vel unngå å bruke begrepet populisme overhodet?

En ting er imidlertid rimelig sikkert:

Demokratiet kan lett forvitre hvis politikere og myndigheter ikke baserer samfunnsdialogen om de store avgjørelser på et omforent og troverdig fakta- og kunnskapsgrunnlag. Det bør være elementært for en folkevalgt å informere folk flest om helheten i den reformen eller det tiltaket han vil du skal ta stilling til og støtte ham i. Også motargumentene. Uryddig bruk av uttrykk som «folk flest» tjener som regel ingen god politisk hensikt.

Man må vokte seg for å forlede folk flest til å ta avgjørelser eller mene noe på sviktende grunnlag. Det er ikke under noen omstendighet politisk greit, og det tjener så absolutt ikke demokratiet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden