Kommentar

USA får flyktningene i arbeid

USA tar imot to av tre kvoteflyktninger i verden. De får frihet og jobb, men tjener ganske dårlig.

Bilde: Pixabay, Public Domain.

Ny forskning: I USA er andelen av flyktningene som er i arbeid etter få år høyere enn blant amerikanskfødte. Men mange blir værende i lavtlønnsyrker.

I forrige måned publiserte NBER et paper der to økonomer ved University of Notre Dame, Indiana, har undersøkt hvordan flyktninger i USA har gjort det over tid. William N. Evans og Daniel Fitzgerald bruker data fra American Community Survey, som omfatter nesten 19 000 flyktninger. De har ikke data til å følge hvert enkelt individ fra år til år, men de sammenligner status for flyktninger med ulik botid, opptil 20 år.

Med flyktninger menes her «kvoteflyktninger», altså de som relokaliseres gjennom FNs flyktningprogram. På grunn av sin geografiske plassering utgjør dette den dominerende andelen av samlet antall kvoteflyktninger og asylanter til USA, to grupper som vi i Norge som regel slår sammen til «flyktninger». Dette er altså vesensforskjellig fra Norge, der den langt største delen i et normalår er asylanter som kommer hit på egen hånd og søker asyl.

Av alle kvoteflyktninger som omplasseres i verden står USA faktisk for omkring to tredeler (Canada er nr. 2 og tar i forhold til folketallet en enda større del). I 2013-15 fikk 70 000 individer adgang til USA årlig, men på grunn av flyktningkrisen, økte Obama dette til 85 000 i 2016 og 110 000 i inneværende år. Trump har kuttet til 50 000.

Forskerne tar først for seg dem som var under 14 år da de kom til USA, og finner at disse gjør seg ferdig med high school og begynner høyere utdanning i samme grad som amerikanskfødte. For dem som var 15-17 år er andelen betydelig lavere. Dette forklares med to forhold: At dårlige engelsk-ferdigheter er en større barriere for disse enn for de yngre, siden de yngre har bedre tid til å lære språket. Andelen som kommer uten foreldre er dessuten langt høyere i den siste gruppen, og de har derfor en ekstra utfordring med fosterhjem og lignende.

Flyktningene jobber

Men hoveddelen av paperet handler om de voksne – de som var mellom 18 og 45 år da de kom. Siden forskerne ser på effekten av botid opp til 20 år, sammenlignes disse derfor med amerikanskfødte mellom 18 og 65 år. For det er endringene over tid som er det viktige her. Alle vet at bosetting av flyktninger koster i starten, og at integrering tar tid. Men det mest forbløffende funnet i denne studien er at etter bare 7 år er andelen som er i arbeid like høyt blant flyktninger som blant USA-fødte. Og som figuren viser, ligger den deretter vesentlig høyere! Etter 17-20 år er andelen i arbeid 7 prosentpoeng høyere.

Sammenlignet med sysselsettingsgraden til flyktninger i Norge er kontrasten stor.

Bratsberg, Raum & Røed har fulgt flyktningkohorter i Norge i perioden 1992-2015, og offentliggjorde resultatene i en artikkel i  Søkelys på arbeidslivet i fjor.  De skriver:

«Mange trer inn i arbeidsmarkedet forholdsvis raskt, både blant menn og kvinner. Men integrasjonen i arbeidsmarkedet stopper opp etter relativt få år, og de fleste kohortene oppnår en maksimal sysselsettingsandel rundt 60–70 prosent for menn og 40–50 prosent for kvinner. Dette er klart lavere enn sysselsettingsratene for norskfødte, som ligger mellom 80 og 90 prosent både for menn og kvinner i tilsvarende aldersgrupper.»

Etter ti år er sysselsettingsandelen, når kvinner og menn slås sammen, omkring 55 prosent. Som vi ser av figuren, er den i USA etter ti år omkring 75 prosent, og på vei opp. De norske forskere trekker også frem at det er et markert fall i sysselsettingsrate etter 7–10 år. I USA fortsetter økningen til 13-14 år, for så å falle litt, men fremdeles ligger flyktningene godt over de innfødte.

Men de tjener dårlig

For andre indikatorer står det ikke så godt til. Inntekt fra arbeid kommer aldri opp på samme nivå som de innfødte. Etter tolv år slutter flyktningene å ta innpå, med noen årlige variasjoner, og tjener omkring en sjudel mindre. Forskerne kan forklare omkring 60 prosent av denne forskjellen etter 16-20 år i USA med lavere utdanning og dårligere språkferdigheter. Andelen som mottar sosialhjelp og matkuponger (SNAP) faller kraftig med botid, men holder seg høyere enn for innfødte. Det aller meste av forskjellen kan her forklares med utdanningsnivå og språkferdigheter.

Siden Trump-administrasjonen er opptatt av å stoppe flyktninger og andre innvandrere blant annet med kriminalitet og terrortrussel som argument, er det verdt å ta med at Evans og Fitzgerald i forbifarten nevner at bare 0,5 prosent av flyktningene bor i såkalte «group quarters», det vil si ulike institusjoner, der fengsler utgjør mer enn halvparten (det øvrige domineres av eldreinstitusjoner). Blant andre amerikanere er andelen 2,34 prosent. Jeg har tidligere skrevet langt om at innvandrere er sterkt underrepresentert i amerikansk kriminalstatistikk.

Seleksjon ser ikke ut til å forklare

Et nærliggende spørsmål er om de høyere sysselsettingsratene i USA skyldes at amerikanerne selekterer flyktninger som er spesielt lette å integrere. USA har ikke dette som kriterium for utvelgelse. Men de velger bort noen:

«Applicants are typically not accepted for resettlement if they have certain health-related problems, a history of criminal activity or are considered security risks.»

Raaum et al skriver om Norge:

«Vi finner også at personer som har kommet som asylsøkere eller familieinnvandrere gjennomgående har vesentlig høyere sysselsettingsrater og lavere uførerater enn overføringsflyktningene. Vi antar at dette primært er et seleksjonsfenomen. Ved utvelgelse av overføringsflyktninger har man i noen grad ønsket å prioritere flyktninger med spesielt behov for hjelp, samtidig som det har vært lagt vekt på forutsetninger for å kunne integreres i Norge (Kavli & Svensen 2001). Det er rimelig å tro at overføringsflyktninger har færre ressurser (eksempelvis dårligere helse, se Djuve & Kavli 2000) enn flyktninger med opphold etter asylsøknad som har tatt seg til Norge på egen hånd.»

Forskjellen mellom sysselsettingsraten i USA og Norge ville altså vært enda større, dersom kvoteflyktninger var skilt ut i Norge. Noe av dette kan forklares med at Norge til en viss grad velger ressurskrevende flyktninger med helseproblemer.

De norske forskerne peker også på at man kan anta at de som klarer å komme seg til Norge, er mer ressurssterke enn de som blir sittende i FN-mottak. Det burde tilsi at norske flyktninger samlet sett burde klare seg bedre enn de amerikanske kvoteflyktningene.

En annen indikasjon på at skjev seleksjon ikke er forklaringen, er at forskjellen mellom utdanningsnivået hos flyktningene og de innfødte ser ut til å være omtrent den samme i Norge og USA. Mens drøye 23 prosent av flyktningene til USA har eksamen fra høyere utdanning, gjelder det nesten 37 prosent av innfødte. I Raaums undersøkelse har drøye 20 prosent av flyktningene høyere utdanning etter ti år i Norge, sammenlignet med snaue 33 prosent av hele befolkningen.

Høye integreringskostnader i Norge

I Norge påløper det ifølge regjeringens tilleggsproposisjon (se s. 24) i anledning asylbølgen i slutten av 2015 kostnader på 166 000 per person før bosetting for voksne asylsøkere. Dette er knyttet til asylprosessen, og bortfaller i hovedsak ved kvoteflyktninger. Kommunene får et integreringstilskudd, som er høyest det første året, med 235 000 for enslige voksne, og trappes ned over fem år. Til sammen over fem år utgjør dette mer enn 800 000 kroner. Men dessuten påløper det andre kostnader i kommunesektoren og i form av statlige investeringer, beregnet til 435 000 kroner per person samlet over de neste fem år.

Vi ser altså at de statlige overføringene til kommunene for å dekke ekstrautgifter til flyktninger er av en helt annen størrelsesorden enn de drøye 15 000 dollarene som ifølge Evans & Fitzgerald er kostnadene til bosetting av en kvoteflyktning i USA. Tallene er ikke direkte sammenlignbare, da det også i USA vil påløpe kostnader for lokale myndigheter de første årene, men de er ikke på langt nær i samme størrelsesorden som de statlige tilskuddene i Norge.

Men de er ikke «lønnsomme»

På slutten av paperet forsøker forskerne å tilbakevise at flyktninger er dyre for det amerikanske samfunnet. Det burde de latt være, men disse beregningene er ivrig omfavnet av amerikanske innvandringsliberale, som derved kommer i skade for å overselge budskapet. Det gjelder også omtalen i Washington Post. Fivethirtyeight gjør også et betydelig poeng av det tilsynelatende overskuddet, men nevner innvendingene om at regnestykket ikke er komplett.

For problemet er at regnestykket er ufullstendig, noe blant annet Jason Richwine ved innvandringskritiske Center for Immigration Studies peker på. Her tas det bare med utgifter til sosiale ordninger – sosialhjelp, matkuponger, helsedekning, alders- og uførepensjon, samt integreringskostnadene. Ved å sette dette opp mot innbetalte skatter og avgifter, fremkommer tilsynelatende et neddiskontert overskudd på omkring USD 21 000 per flyktning.

Men skal ikke flyktningene være med på å dele øvrige offentlige utgifter? Her kan det føres en debatt om man skal legge gjennomsnittskostnader eller marginalkostnader til grunn. For noen type utgifter, for eksempel utdanning og rettsvesen, er disse ikke så forskjellige (men som nevnt er kriminaliteten blant flyktninger beskjeden). Infrastruktur kommer gjerne i en mellomstilling – er det ledig plass på veien eller toget, er marginalkostnaden liten, men dersom kapasiteten blir sprengt, påløper store investeringsutgifter når befolkningen øker.

Vi må rett og slett regne med at flyktninger vil koste.

I noen tilfeller – som sentraladministrasjon og forsvar, er marginalkostnaden av noen hundre tusen ekstra innbyggere svært beskjeden. Men uansett er det ganske opplagt at ved å tildele en rimelig andel av de kostnadene som Evans og Fitzgerald ikke har tatt med til flyktningene, vil «overskuddet» forsvinne.

Arbeidsinnvandringspolitikken bør bygge på at dette «lønner seg» for mottakerlandet, med noen spesielle forbehold for Norge, som jeg har skrevet om tidligere. Dette gjelder ikke for flyktninger. Selv om individer kan gi «overskudd», er det nesten umulig å få det til for hele grupper, dersom man ikke skal gå alvorlig på akkord med selve grunnlaget for å ta imot flyktninger, som er humanitært. Vi må rett og slett regne med at flyktninger vil koste.

Og så vil vi ha ulike meninger om hvor mye det er riktig å betale, samt andre innvendinger mot stor tilstrømning av flyktninger. Men å late som at dette er statsfinansielt lønnsomt, er uklokt.

Mulige forklaringer

USA bruker altså langt mindre på integrering av flyktninger enn Norge, men har en langt større andel som er i arbeid. Ja, flyktningene har etter noen år vesentlig høyere sysselsettingsgrad enn innfødte. Seleksjon ser ikke ut til å kunne forklare dette. Men mest fordi de har lavere utdanning og språkferdigheter, tjener flyktningene mindre, og er noe mer avhengige av velferdsordninger. En del av dem er høyst sannsynlig «working poor».

Det er nærliggende å tro at en betydelig del av forskjellen skyldes offentlige overføringsordninger, som er vesentlig mindre sjenerøse i USA enn i Norge, og et arbeidsmarked som er mer fleksibelt, og der en betydelig andel lavtlønnede arbeidsplasser er tilgjengelige. I Norge har vi en sammenpresset lønnsskala. Det kan føre til at flyktninger «prises ut», noe jeg skrev om i en artikkel om «prekariatet» i 2014, basert på en studie av Andreas Bergh.

Sagt på en annen måte: I USA har flyktninger både et større press for å komme i arbeid, og bedre tilgang til lavtlønnede jobber. Nedsiden er at selv om de kommer i jobb, forblir mange av dem langt nede på lønnsstigen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden