Politikk

─ USAs fremtid er populismen

Republikanerne vil forbli populistiske også etter at Trump er ute av bildet, mener Charles Murray.

Photo: Hans Christian Thorbjørnsen

Den folkelige misnøyen med nedlatende eliter er en viktig forklaring på Trumps valgseier, mener Charles Murray. Og demokratene må gjenfinne sin populistiske appell gjennom en ny Bill Clinton.

I slutten av april besøkte den fremtredende amerikanske samfunnsforskeren Charles Murray Norge. Han holdt blant annet en innledning om forklaringer på Trumps valgseier og veien videre i amerikansk politikk på et frokostmøte hos Civita. Minerva snakket med ham om elitisme og populisme i USA etter dette møtet.

Murray innledet med å karakterisere valget av Trump som en milepæl, og ikke av den gode sorten. Han har hele tiden vært sterkt kritisk til Trump, som han mener er ”moralsk og temperamentsmessig uegnet til å være president i USA”, som han sa det hos Civita.

Det forhindrer ikke at han har forståelse for mange av Trumps velgere. I en artikkel publisert i Wall Street Journal allerede 12. februar 2016 presenterte han en analyse som han i grove trekk gjentar nå. Allerede andre setning slår an tonen, og han innledet på samme måte hos Civita: ”Trumpismen er et uttrykk for den legitime harme som mange amerikanere føler over den retningen som landet har tatt”.

– Mange kan kjenne seg igjen i beskrivelse av harme og sinne, men du kaller det også legitimt?

Sinnet var legitimt fordi en vanlig amerikansk arbeider kan se på alt mulig som har hendt og har gjort hans eller hennes liv vanskeligere og som er bestemt av elitene, som ikke forstår hans liv. Ta lastebilsjåføren i Colorado som må forholde seg til reguleringer vedtatt i Washington. De gjør jobben hans vanskeligere, for eksempel ved å bestemme når han skal jobbe – reguleringer vedtatt av folk som ikke aner hvordan det er å kjøre lastebil, eller hva de virkelige problemene er.

– Elitene har imidlertid opprettholdt dydene, blant annet intakte familier.

I sin bok fra 2012, Coming Apart, skriver Murray om hvordan mange lokalsamfunn forfaller, og for ham er en hovedforklaring et sammenbrudd i dydene blant arbeiderklassen – arbeidsomhet, familie, ærlighet, religion.

Elitene har imidlertid opprettholdt dydene, blant annet intakte familier. Murray skulle gjerne sett at de i større grad preket om fordelene med dette. Men med den øvre middelklassen og elitene er hovedproblemet et annet, som han også snakket om hos Civita: At elitene blir mer og mer avsondret fra resten av folket. De går på eliteskoler, eliteuniversiteter, gifter seg med hverandre, bor i rike enklaver og omgås ikke ”vanlig folk”. Derfor forstår de dem heller ikke – og de forstår ikke Trump-fenomenet.

– En del av motivasjonen for å stemme på ham var et ønske om å stemme imot elitene, sier Murray. Hver gang disse uttrykte sin forakt for Trump var det mange som tenkte: ”Jeg skal stemme på ham bare for å gjøre dem forbanna”.

Hos Civita nevnte Murray de mange stygge tilbakemeldingene han fikk etter å ha angrepet Trump på twitter. En av dem fikk ham til å tenke. Vedkommende forklarte at det ikke var slik at han likte Trump, eller syntes han hadde gode egenskaper, men det viktige var at ”han er vårt mordvåpen”.

– Trump er fantastisk underholdning for ham som er vant til å se på reality-TV.

Murray trakk også frem Hillary Clintons klassifisering av kanskje halvparten av Trumps tilhengere som ”en kurv full av beklagelige folk” (deplorables). Det kom fra en kvinne som ikke har kjørt bil på 25 år, men blitt fraktet rundt i sitt eliteliv. Murray viste til en av sine kolleger som mente at denne ene setningen kan han forandret verdenshistorien, fordi den så tydelig viste hvilken forakt Clinton, og indirekte de amerikanske elitene, hadde for store deler av det amerikanske folket. Murray innrømmet riktignok at siden det var ganske mange blant Trumps tilhengere som faktisk var rasistiske og kvinnefiendtlige, så hadde Clinton litt rett. Men hun plasserte for mange i denne gruppen.

Onsdag 7. juni inviterer vi til slipp av nytt nummer: Til forsvar for elitene.

– For meg ser det ut til at Trumps visjon av Amerika er hentet fra 1950-tallet og 1960-tallet – en reaksjonær, nostalgisk lengsel. På den annen side – du skriver i Coming Apart om at den nye hvite underklassen har tapt dydene som sto sterkere på den tiden. De vil altså ikke tilbake til det moralske fundamentet, men de vil ha tilbake gode industriarbeidsplasser.

– Du har en blanding av ulike folk i USAs hvite arbeiderklasse. Du har de som fremdeles forsøker å gjøre ting riktig. De jobber hardt, de oppdrar og forsørger sin familie – de har de gamle dydene. Men de lever i samfunn som faller fra hverandre. Deres nabo er hjemme og spiller videospill, og tar opiater. Den første gruppen håper Trump kan hjelpe dem med å gjenskape det gamle velfungerende samfunnet. For den andre, han som sitter hjemme og ser på TV: Trump er fantastisk underholdning for ham som er vant til å se på reality-TV. En stor del av Trumps oppslutning reflekterer den kjendiskulturen som vi har i USA nå.

– Ja, de var spent på å se hva som skjer i morgen dersom de valgte ham….

– Haha, akkurat. Dette er mye morsommere enn å stemme på Hillary.

– Trump lover å gjenreise industriarbeidsplassene og mye som ikke kommer til å skje. Mange av hans velgere forstår ikke at disse jobbene ikke kommer tilbake, eller at handelsrestriksjonene vil bli en katastrofe.

Murray gjorde seg først bemerket med boken Losing Ground i 1984, der han beskrev de utilsiktede konsekvensene av velferdsstaten ved at den bidro til å undergrave incentivene til arbeid.

– Det ser ikke ut til at Trumps velgere er særlig opptatt av økt omfordeling eller utvidet velferdsstat, i motsetning til Bernie Sanders-velgerne – utover at de vil beskytte sine offentlige pensjoner og helsedekningen gjennom Medicare. Kan dette ha noe med at disse i hovedsak hvite velgerne assosierer velferdsordninger med etniske minoriteter, slik det var vanlig for en generasjon eller to siden?

– I dag har du også store grupper av hvite som er avhengig av offentlige støtteordninger, slike jeg skriver om i Coming Apart. Selv om jeg ikke har gode tall til å underbygge dette, tror jeg at mye av identifikasjonen mellom velferdsstat og minoriteter er borte.

Rasespørsmålet har fått en uønsket stor rolle for Charles Murray etter at han i 1994 utforsket betydningen av IQ i boken Bell Curve sammen med Richard Herrnstein. Siden de tok med et kapittel om IQ og rase, og konkluderte med at det er ganske store IQ-forskjeller mellom rasene, har han vært en kontroversiell person. I begynnelsen av mars i år toppet det seg, da en studentmobb stoppet et fordrag han skulle holde ved eliteuniversitetet Middlebury i Vermont, der hans datter for øvrig var uteksaminert. Foredraget handlet ikke om rase eller IQ, men om samme tema han snakket om hos Civita. Men han ble hindret i å gjennomføre, og hans liberale meddebattant ble fysisk angrepet på vei bort fra møterommet, og måtte på sykehuset.

– En stor del av de intellektuelle er i dag for at staten skal regulere ytringer.

Hos Civita forklarte han det voldsomme engasjementet på Middlebury med at studentene der tilhørte en elite som var vant til å bli beskyttet, og som derfor var skjøre og lettkrenket. Men problemet ligger ikke så mye blant studentene som blant lærer og universitetsledelse: ”En stor del av de intellektuelle er i dag for at staten skal regulere ytringer.” Universitetet pleide å være en mellomstasjon, en bro mellom det trygge familielivet og den ”grusomme” verdenen i arbeidslivet. I dag er det i større grad en forlengelse av det beskyttede ungdomslivet, sa Murray.

– Trump er talsmannen for de politisk ukorrekte, selv om dette for meg ofte høres ut som en unnskyldning for å oppføre seg dårlig. Men som du nevnte i din tale i dag resonnerer dette hos mange, som er lei av å bli stemplet som rasister eller kvinnefiendtlige på veldig lettvint grunnlag.

– La meg si det slik: Deler av meg nøt å høre Trump være politisk ukorrekt, ganske enkelt fordi det gjorde de liberale elitene så opprørte. Å ”gi dem fingeren”, slik Trump gjorde, er noe som mange av hans tilhengere virkelig setter pris på, og jeg sympatiserer på en måte med det.

– Jeg tenker på humorens rolle. En del komikere opptrer ikke lenger på universiteter siden humor krever at man gjør narr av folk, og den politiske korrektheten er blitt så ille at det ikke lenger er mulig.

– Amerikanske universiteter synes å gå i feil retning når det gjelder ytringsfrihet. Kan dette fikses?

– Valget av Trump viser at det er en liten elite, konsentrert i akademia, som er fjetret av påståtte krenkelser av rase, kjønn og seksuell orientering. Det ville være interessant å se om for eksempel komikere har fanget opp noen endring etter valget av Trump i deres muligheter til å være morsomme igjen, også når det innebærer å flørte med ”krenkelser”. Jeg aner ikke, men dersom kulturen endrer seg, kan det skje veldig fort. Dersom du ønsker å nyte godt av fordelene av ytringsfrihet, så må du innse at noen kommer til å misbruke den.

– Republikanerne har lenge spilt på motstand mot kultureliten – Hollywood, og den politiske eliten – Washington D.C. Men Trump appellerte også til de som er skeptiske til finanseliten – Wall Street, litt som Bernie Sanders. Det er en elitekritikk som stort sett har vært demokratenes revir. Men så får Trump makten, og det han gjør er å utnevne folk fra finansselskapet Goldman Sachs til sentrale posisjoner. Hvordan vil velgerne hans reagere på det?

Murray ler litt av spørsmålet: – Siden begynnelsen av valgkampanjen har jeg stusset over hvorfor han tiltrekker seg den støtten han faktisk får, og jeg er fremdeles forundret. For hans liv omfatter så mange ting som vanlige arbeiderklassefolk hater. For eksempel hvordan han behandler kvinner, at han skryter av hvor mye penger han har, og at han er en del av den eliten som han kritiserer.

– Trump har ikke noen prinsipielle overbevisninger – han er ikke en populist i noen gjennomført forstand: Men han er en profesjonell, pågående selger (Murray bruker det nedlatende uttrykket ”huckster”), profesjonell nok til å se at dette var saker som kunne få folkelig støtte. Det var ren pragmatisme. Dersom han hadde ment at andre standpunkter ville hatt folkelig appell, så hadde han prøvd det. Jeg tror ikke at han egentlig forventet å vinne presidentembetet – at en del av ham trolig var krøllet sammen i fosterstilling på valgnatten – ”hva har jeg gjort?”, ler Murray.

– Jeg tror at dersom han om ett år ikke har oppnådd å starte byggingen av Muren, blitt kvitt reguleringer, gjennomført en skattereform, og avviklet Obamacare – da bør vi se en betydelig forvitring av hans støtte.

– Denne ”folkets talsmann” som bodde i et gyllent tårn og arvet mye penger: Du snakket i dag om at USA tradisjonelt ikke har hatt noen klassebasert misunnelse. Amerikanerne tror fremdeles på selfmade menn, men de kan være negative til velstand de ikke forstår opphavet til, eller som de kan koble tilbake til politiske forbindelser og lignende….

– Jeg er usikker på hvor mye den vanlige velger forstår av Trumps forretninger. At de forstår at en del av hans forretningsmodell var å unnlate å betale sine forretningspartnere de siste 20 prosentene av kontraktsummen, eller hvor mye av hans velstand som er basert på politiske forbindelser (”crony capitalism”), og å få fordeler fra lokalpolitikerne. Mange vanlige velgere ser på Trump som en som er veldig rik, og som har stått for dette selv.

– Du nevnte i din tale at han som barn gikk ut og snakket med arbeiderne på sin fars byggeplasser. Andre har pekt på at han snakker som en femteklassing. Dette er en del av hans folkelige appell, selv om han definitivt er en del av eliten. Tror du at han virkelig bryr seg om og forstår ”vanlige folk”?

– Nei, ler Murray. Men han snakker definitivt deres språk. Som jeg sa tidligere i dag – han snakker som en mann fra Queens, ikke en som er utdannet på eliteskolen Wellesley, slik Hillary Clinton er. Men alt tyder på at dette er en mann som er uvanlig grunn, uinformert og som nesten ikke har virkelig venner. Så vidt vi vet har han ingen han kan ha fortrolige samtaler med, slik venner har. Vi har å gjøre med en effektiv, kynisk selger, men som for øvrig er mer eller mindre uten substans.

Mot slutten av sitt foredrag slo Murray an en riktig dyster tone. På spørsmål fra salen slo an fast at populisme alltid er galt, fordi det gir grunnlag for en mektig stat som tar i bruk autoritære virkemidler, noe som Murray som libertarianer er sterkt imot. Men likevel trodde han at landet gikk i den retningen – mer populisme, mer autoritær politikk.

Republikanerne vil forbli populistiske også etter at Trump er ute av bildet, fordi de ikke vil risikere å miste velgerne som har blitt tiltrukket av ham. De hvite demokratiske arbeiderklassevelgerne, som særlig i sør fra 1960-tallet etter hvert skiftet parti til republikanerne, var aldri tilhengere av en begrenset statsmakt. De var klare for Trump. Det blir derfor vanskelig for partiet å gå tilbake til å være konservative, selv om Murray nevnte senatorene Tom Cotton og Ben Sasse som folk som kunne gjenreise den gamle Reagan-koalisjonen. Han hevdet videre at også demokratene måtte bli populistiske for å kunne vinne valg.

– Du kommer til å få en fersk demokratisk politiker, som vi ikke vet hvem er enda, som vil bli venstresidens Trump – i tone, i retorikk, i appell.

– Hva legger du egentlig i dette? Handler det om økonomiske spørsmål, eller kulturspørsmål. Hva må demokratene gjøre?

– De må kunne overbevise om at de faktisk liker hvite arbeiderklasse-fyrer. Og det kommer til å være en stor utfordring for dem. Ingen av de ledende demokratiske politikerne, som Elisabeth Warren, kan si dette med overbevisning. Det vil si – Bernie Sanders kunne nok klare det. Du kommer til å få en fersk demokratisk politiker, som vi ikke vet hvem er enda, som vil bli venstresidens Trump – i tone, i retorikk, i appell. Jeg tror det er mulig å få det til uten å skremme vekk minoritetsgruppene i det demokratiske partiet. Du trenger en blåsnipp-fyr – og jeg tror det er en fordel om det er en mann, som fremstår som en ”good guy” – en som virkelig liker folk. Får du en slik mann, er det mange Trump-velgere som langt mer naturlig hører hjemme i det demokratiske partiet enn i det republikanske. Men problemet er hvordan en slik kandidat skal komme seg gjennom nominasjonsprosessen, som på demokratisk side er dominert av identitetspolitikk.

– Republikanerne trenger en ny Ronald Reagan, og demokratene trenger en ny Bill Clinton, avslutter Murray.

Denne artikkelen står på trykk i temaseksjonen til Minervas papirutgave 2/2017.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden