Leder

Usolidariske småkommuner

Å fjerne småkommunetillegget, slik Frp har tatt til orde for, er fornuftig og rettferdig politikk, men manglende solidaritet med folk i den store, fattige nabokommunen er et større hinder for kommunesammenslåing.

Å fjerne småkommunetillegget, slik Frp har tatt til orde for, er fornuftig og rettferdig politikk, men manglende solidaritet med folk i den store, fattige nabokommunen er et større hinder for kommunesammenslåing.
 

I Norge betaler vi kommuner for å være små. Småkommunetillegget er et ekstra tilskudd til landets 164 kommuner med færre enn 3200 innbyggere. Tilskuddet er gitt ut fra regionalpolitiske hensyn, og hensikten er å sikre inntektsnivået til mindre kommuner, ifølge Kommunal- og regionaldepartementet. Enkelt sagt kompenserer vi dem fordi smått er dyrt.

For det er mer kostbart å drive små enn store kommuner. Kommunene vil levere mer effektive tjenester i større enheter. Småkommunetillegget er derfor ufornuftig politikk – det er å betale penger for at folk får dårligere tjenester. Tillegget bør derfor avvikles. Kanskje bør kommuner få egne tillegg om arealet er stort, om samferdselsløsningene er dårlige, eller på grunn av andre, spesifikke utfordringer som kan gjøre det dyrt å drifte kommunen. Men få innbyggere bør ikke være et selvstendig kriterium.

Pisk og gulrot
Så kan man innvende at småkommunetillegget i seg selv ikke utgjør et insentiv mot sammenslåing, fordi kommunene skjermes for eventuelle tap i inntekt de første 15-20 årene etter sammenslåing, inkludert småkommunetillegget. Det betyr at å fjerne småkommunetillegget ikke vil gi noen direkte endringer i insentivene for å slå seg sammen.

Men det er forskjell på pisk og gulrot, i hvert fall om man skal tro adferdsøkonomer og psykologer som Daniel Kahneman. Å fjerne småkommunetillegget for kommunene som ikke slår seg sammen innebærer et potensielt tap, men å kompensere de som gjør det kan betraktes som en gevinst. Kahneman & co er klokkeklare på at fare for tap virker langt sterkere enn mulighet for gevinst.

Taper penger og innflytelse
Økonomi ser uansett ut til å være en viktig årsak til at kommuner vegrer seg for å slå seg sammen. For selv om inntekten til den nye storkommunen er lik summen av inntektene til de tidligere selvstendige kommunene, skal den etter sammenslåing deles på hele den nye kommunen. Og denne fordelingseffekten slår også dårligst ut for småkommunene.

Kanskje ikke så overraskende, da, at småkommunene ikke har lyst til å slå seg sammen med eventuelt større nabokommuner – selv om det totalt sett ville gitt et bedre tjenestetilbud for alle innbyggerne i den nye storkommunen. Innbyggerne i den gamle kommunen vil sitte igjen med færre kommunekroner og lavere nivå på tjenestene per innbygger, selv om snittet går opp for den nye storkommunen.

I tillegg til det rent økonomiske aspektet frykter mange kommuner at de vil miste politiske innflytelse. Dette gjelder særlig i en liten kommune som vil utgjøre et mindretall i en ny kommune, og vil være spesielt merkbart der det er stor forskjell i de politiske preferansene mellom nabokommunene. Det er ikke nødvendigvis en velbegrunnet frykt, men den kan være reell nok.

Hole og Ringerike
La meg ta et godt eksempel: Hole kommune, hvor jeg kommer fra, er en liten og rimelig veldrevet kommune med om lag 6300 innbyggere. Ikke den aller minste kommunen, men liten nok – og tett nok koblet til nabokommunen Ringerike – til at det er mange argumenter for en sammenslåing. (Hole var faktisk en del av Ringerike mellom 1963 og 1977.)

Men Hole en rik kommune (i hvert fall inntil Olav Thon eventuelt flytter ut av kommunen). Ringerike er fattigere per innbygger, og har de siste årene kjørt en tøff økonomisk prosess for å komme seg av Robek-lista. I tillegg er det politiske flertallet ulikt: Høyre har rent flertall i Hole kommunestyre, mens Arbeiderpartiet har styrt Ringerike så lenge jeg kan huske.

Disse kommunene har uten tvil et felles arbeidsmarked (med senter i Hønefoss), og folk flytter ofte mellom dem. Lokalavisa er felles, det samme er den videregående utdanningen. Kanskje kunne man drevet mer effektivt med en felles administrasjon. Men det er åpenbart gode grunner for at innbyggerne i Hole kommune er skeptiske til en slik løsning: De kan risikere å tape både politisk innflytelse og økonomisk handlingsrom på en sammenslåing.

Grensene må tegnes av andre
Jeg tror det finnes mange lignende eksempler rundt om i landet. Og jeg tror det er en viktig grunn til at frivillig kommunesammenslåing er en fin, men urealistisk tanke. Solidariteten med nabokommunen er rett og slett begrenset. Det kan man selvsagt ha stor forståelse for, men det er ikke noen god argumentasjon for å beholde dagens grenser. Man kan jo tenke seg hvor populært det motsatte tilfellet ville vært. La oss si at bydel Vestre Aker, bydelen med den høyeste gjennomsnittlige husholdningssinntekten i Oslo, bestemte seg for å bli en egen kommune. De hadde sannsynligvis – og med god grunn – blitt beskyldt for å være lite solidarisk med de andre bydelene.

For å kunne gi alle landets innbyggere bedre tjenester, skape bedre fagmiljøer i kommunene og drive en mer effektiv tjenesteproduksjon, må grensene tegnes av noen andre enn de som har alt å vinne på å tegne dem tett rundt seg selv. Det vil være til beste for fellesskapet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden