Norges nye utenrikspolitiske retning kan gjøre en forskjell i verden

Regjeringen gjør rett i å heve seg over den realpolitiske versjonen av Janteloven som foreslås av Asle Toje.

Publisert Sist oppdatert

Hvilken utenrikspolitisk retning bør Norge følge i en verden som, inntil videre, er preget av bilaterale maktkamper, institusjonell forvitring og oppløsningstendenser?

Det er det sentrale spørsmålet som regjeringen har besvart i stortingsmeldingen om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid, som utenriksminister Ine Eriksen Søreide nylig lanserte i symbolsk nærvær av sin tyske kollega Heiko Maas.

Spørsmålet veier ekstra tungt i en tid hvor mange av de alvorligste angrepene mot den liberale verdensorden kommer innenfra, anført av en nasjonalistisk amerikansk president som truer med å demontere flere av de multilaterale institusjonene som USA i sin tid stod i spissen for å støtte opp under. Det er institusjoner som har tjent Norge godt: Fra FN til WTO, NATO, EU (EØS) og klimaavtalen fra Paris, for å nevne de viktigste.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS