Kommentar

Utopien møter virkeligheten

Å få penger fra staten uten betingelser høres fristende ut. Men "borgerlønn" forblir en utopi, skriver Jan Arild Snoen.

Nytt OECD-notat viser at en garantert minsteinntekt som ikke fordrer vesentlig høyere skattenivå vil gi flere fattige.

I flere tiår har garantert minsteinntekt, også kjent under den skjønnmalende betegnelsen ”borgerlønn” (realiteten er ”alle mann på trygd”) blitt luftet av ulike debattanter, partier og organisasjoner. Både venstre- og høyresiden, og etter hvert grønne, lukter på dette. Men så fort forslagene konkretiseres, går gjerne tilhengerne hvert til sitt.

Det skyldes det iboende problemet i slike systemer: Enten settes nivået på inntekten så lavt at mange faktisk vil tape sammenlignet med dagens velferdsordninger (dette er gjerne høyresidens modell), eller så settes den så høyt (eventuelt kombinert med at den legges på toppen av de fleste av dagens ytelser – venstresidenes modeller) at den fordrer store skatteøkninger, med de samfunnsøkonomiske skadevirkninger det medfører.

GMI vil altså enten skape mange tapere, eller gi en kraftig økt skattebyrde. Ingen av delene er politisk mulig (eller ønskelig, spør du meg). Av disse grunner kommer det aldri noe annet enn begrensende forsøk ut av denne debatten. Det siste store fremstøtet for å innføre GMI for alle sveitsere ble nedstemt i folkeavstemning i fjor med hele 77 mot 23 prosent.

Det kan tenkes at dersom teknologisk fremgang etter hvert kraftig reduserer behovet for arbeidskraft, kan minsteinntekt vært et aktuelt svar – altså når vi ikke lenger trenger å bekymre oss særlig for incentivvirkningene. Men dit er det svært langt.

I dag har OECD publisert et notat av Herwig Immervoll og James Browne som gjennomgår virkningene av GMI, med vekt på fire medlemsland – Finland, Frankrike, Italia og Storbritannia. (De oppsummerer også debatten og de forsøkene som er i gang i ulike land).

OECD-forskerne har i utgangspunktet lagt provenynøytralitet til grunn, altså at systemet ikke skal koste mer enn de ordninger det erstatter. GMI utbetales her til alle voksne som er yngre enn alderspensjonsalderen, og erstatter de fleste av dagens overføringer, bortsett fra noen som er ment å kompensere merkostnader knyttet til spesielle behov, som uførhet eller bostøtte. GMI gjøres skattepliktig, noe som øker omfordelingseffekten. For å finne rom for et høyere nivå på ytelsen, avvikles minstefradraget i inntekt. Siden alle får GMI, er begrunnelsen for dette fradraget svekket.

I Frankrike og Italia vil tidligpensjonister og mange arbeidsløse tape, siden GMI vil være lavere enn ytelser de i dag får, mens middelinntektsfamilier i Frankrike, og i mindre grad Finland og UK vil tjene, siden de ikke kvalifiserer til ytelser i dag, men vil motta GMI.

Fattigdomsratene ville øke i alle land, bortsett fra Italia, der de vil være omtrent uforandret (se figuren). Gitt betingelsen om provenynøytralitet er ikke dette overraskende utslag. Mange flere, inkludert middelklassen, får tilgang til samme pott penger, og da blir det mindre på dem som allerede mottar ytelser.

OECD-forskerne tror ikke på vesentlige endringer i arbeidstilbudet, siden inntektene ikke øker samlet. Noen vil få mindre incentiv til å jobbe, andre mer, særlig dersom den ytelsen de i dag mottar er behovsprøvd.

Forfatterne konkluderer med at store skatteøkninger må til for å kunne gi en GMI på et meningsfullt nivå, altså et som vil redusere, og ikke øke fattigdomsproblemene. Men i tillegg til problemene skatteøkningene vil skape, peker OECD også på at en mer sjenerøs GMI kan føre til at noen velger å jobbe vesentlig mindre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden