Kommentar

Utsendelsen av Abbasi-familien var godt begrunnet

Utlendingsmyndighetenes tilbakekall av opphold for Abbasi-familien er godt fundert, skriver Nils August Andresen..

Bilde: Politiet utlendingsenhet/Flickr, CC BY-SA 2.0

Abbasi-familien kommer tilbake til Oslo i dag. Hvis opplysningene UNE legger til grunn, er korrekte, er det et dårlig utfall.

Mange har av forståelige grunner reagert på utsendelsen av den afghanske Abbasi-familien i helgen. Familien fremstår som godt integrert i et lokalsamfunn, blant annet som elever på Thora Storm videregående skole i Trondheim. Kjæresten til en av afghanerne ble vekket av politiet klokken fem om morgen som del av aksjonen, og fikk ikke tatt farvel med sin kjæreste. Moren skal ha vært bevisstløs under uttransportering.

Utsendelsen gikk ikke etter planen. Først ble moren returnert fra Tyrkia på medisinsk grunnlag; så fikk søsknene ikke innreise i Afghanistan.

Det hele ser ved første øyekast ut som en tragedie fra utlendingmyndighetenes side fra ende til annen, om enn med en foreløpig lykkelig slutt.

Men når man leser lagmannsrettens dom i oppholdssaken, og reflekterer over de ulike policy-alternativene og de prinsipielle spørsmålene som er involvert, trer også et annet bilde frem.

Abbasi-familien har ikke beskyttelsesbehov

Utlendingsmyndighetene har hele tiden lagt til grunn at familien ikke er forfulgt. Det som er gitt av opphold, er gitt etter andre grunner. Det første familiemedlemmet kom i 2009, og fikk opphold som enslig mindreårig. Moren og tre barn fulgte etter i juli og august 2012. De kom alle da fra Iran, ikke Afghanistan. Familien er, i likhet med flertallet i Iran, sjiamuslimer; og de er hazarere, en etnisk gruppe som snakker en dialekt av dari, et språk som er nært beslektet med farsi.

21. september 2012  fikk Abbasi-familien opphold fordi de oppgav at de manglet mannlig nettverk i Afghanistan. Bakgrunnen for dette var at moren, Atefa, oppgav at hun og mannen var kommet bort fra hverandre da de forlot Iran.

6. desember 2012 dukket ektemannen likevel opp i Norge og søkte om asyl. Dette ble avslått en måned senere fordi det etter utlendingsmyndighetenes syn ikke forelå «en velbegrunnet frykt for forfølgelse knyttet til etnisitet, avstamming, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning. Det var heller ikke fare for at han ved retur til hjemlandet stod i fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff».

Les også: 

Flere tusen fikk asyl etter juks

Familien burde reist

21. februar 2013 ble Abbasi-familien varslet om mulig tilbakekall av oppholdstillatelse, ettersom ektemannen nå var lokalisert, og forutsetningene for oppholdstillatelsen dermed var bortfalt. UDI har i senere behandling av saken også lagt til grunn at ekteparet i realiteten ikke kom bort fra hverandre, men beholdt kontakten etter utreise fra Iran. Basert på dommen i lagmannsretten fremstår dette som en ualminnelig rimelig vurdering. Tilbakekallet av opphold skjedde dermed ikke bare fordi forholdene endret seg, ved at mannen var kommet til  rette; den opprinnelige oppholdstillatelsen var også basert på en løgn.

Familien burde selvsagt ikke søkt opphold på uriktig grunnlag i første omgang. Men når så først var skjedd, kunne historien endt der. Familien hadde fått beskjed om at vilkår for opphold sannsynligvis ikke var til stede. De kunne fått med seg en generøs returstøtte og reist til Afghanistan. På det tidspunktet hadde to av barna vært syv måneder i Norge; moren og det yngste barnet seks måneder.

Faktisk tilbakekall av opphold kom 25. mars 2014. Familien klaget saken inn til UNE, som 14. oktober opprettholdt tilbakekallet. 25. oktober forsvant ektemannen for annen gang. Moren anførte igjen at hun var alene uten mannlig nettverk i Afghanistan. Nye momenter kom til: Dagen før ektemannen ble borte, skal han ha fortalt henne at han har inngått avtale om å gifte bort datteren til en eldre mann i Afghanistan. Moren sa da også at mannen var voldelig. Dette var første gang opplysningen dukket opp i løpet av en mer enn to år lang prosess med utlendingsmyndighetene.

Så fulgte flere runder i Utlendingsnemnda og i rettsapparatet. Selv om familien fikk tingrettens medhold i å omgjøre tilbakekall av oppholdstillatelsen, trodde heller ikke tingretten på familiens forklaringer. Dommen ble omgjort i lagmannsretten i september 2017, og bør leses av alle med interesse for saken. Høyesterett avviste senere anken.

Lang botid som argument

Afghanistan er et land med en svært dårlig sikkerhetssituasjon – etter noen rangeringer verst i verden. Deler av landet er kontrollert av Taliban, og i andre områder er det maktkamp og vold. Men store deler av landet er relativt trygt og under myndighetenes kontroll.

Selv om det er lett å forstå at Abbasi-familien ønsker å forbli i Norge, er det ikke helt lett å se hvilket grunnlag det skulle skje på som ikke samtidig innebærer at nær sagt alle afghanere (og mange andre) ville få opphold i Norge hvis de bare ønsket det og oppførte seg på samme måte som Abassi-familien.

Det er ikke funnet holdepunkter for særskilt forfølgelse. Fra lagmannsrettens dom fremstår det som UDI har hatt godt grunnlag for å anta at morens historiefortelling har vært bevisst villedende på helt sentrale punkter.

Etter hvert er hensynet barnas beste blitt vektlagt, særlig da på grunn av lang oppholdstid i Norge. I dag er den yngste 16 år; de to andre er  myndige. Men det er i beste fall et dilemma at man kan lykkes i å gjøre botid til et selvstendig argument når man er blitt i landet flere år etter varsel om tilbakekall av oppholdstillatelse, og denne oppholdstillatelsen i første runde er sikret gjennom å gi uriktige opplysninger, i en situasjon der det ikke foreligger beskyttelsesbehov.

Det illustrerer et av mange problemer med dagens asylsystem: Vi klarer ikke meningsfullt å målrette hjelpen mot dem som faktisk har beskyttelsesbehov. Og det er allerede langt flere med et slikt behov enn Norge kan ta i mot på en bærekraftig måte.

De som er kritiske til at familien har fått endelig avslag og prinsipielt bør sendes ut av landet, må i hvert fall svare på to krevende spørsmål: Gitt at faktagrunnlag UDI, UNE og lagmannsretten legger til grunn, er sånn nogenlunde korrekt, hvilket oppholdsgrunnlag for Abbasi-familien vil ikke samtidig være oppholdsgrunnlag for en hver afghansk familie som kommer seg til Norge og trass avslag klarer å unndra seg utsendelse over et antall år? Og hva blir konsekvensen for Norges evne og vilje til å hjelpe mennesker med beskyttelsesbehov hvis både ressurser og oppmerksomhet går til mennesker som ikke har beskyttelsesbehov, og som systematisk har gitt uriktig informasjon til utlendingsmyndighetene for å sikre opphold?

Bevisstløs utsendelse?

Det er mulig å støtte utsendelse i teorien og likevel være kritisk til måten uttransporteringen skjedde på – både at politiet kom grytidlig om morgenen, at kjæresten ikke fikk tatt farvel, og at moren ble fløyet ut i bevisstløs tilstand.

Men de fleste medieoppslagene om dette utelater eller nedtoner relevant  kontekst.

Episoden i helgen er ikke første gang moren har vært bevisstløs – og da nettopp i møte med utlendingsmyndighetene i forbindelse med utsendelse. Dommen i lagmannsretten noterer flere episoder; disse er fulgt opp medisinsk, og det er ikke funnet noen tegn til alvorlig sykdom eller psykisk lidelse, eller noe som er til hinder for retur til hjemlandet.

Jeg har ingen kompetanse på denne type bevisstløshet. Rådet for legeetikk har uttalt at de mener det «høres ugreit» ut å godkjenne en bevisstløs person som «fit for flight». Det er uklart for meg om de besitter den informasjonen som ligger i saken om tidligere episoder. Men det er i hvert fall relevant å kjenne til denne siden av saken for alle som vil ha en formening om uttransporteringen.

At politiet kommer tidlig om morgenen, og at man ikke alltid får tatt farvel der og da, er dessverre ikke uvanlig praksis. Men det er ikke klart at skylden for dette ensidig bør plasseres hos politi og utlendingsmyndigheter. Abassi-familien har i lang tid ignorert et utreisepåbud, og politiet vet at det er vanlig å forsøke å unndra seg utsendelse. De som mener  dette bør gjøres på en annen måte, må i hvert fall forklare hvordan den alternative måten ser ut, som samtidig sørger for at det er mulig å uttransportere personer med endelig avslag som ikke selv reiser innen utreisefristen.

Hvis utlendingmyndighetene selv  har vært bevisstløse på noe punkt, må det eventuelt ha vært at de ikke har forsikret seg på forhånd om at Afghanistan ville ta i mot landets egne borger. Men her er det vanskelig å si hva som har skjedd – politiet vil heller ikke si det. I alle tilfeller er det store problemet her ikke politiet, men at land ikke tar imot egne borgere. Tidligere justisminister Tor Mikkel Wara åpnet i vinter for å koble bistand til returavtaler. Det har lenge vært stor motstand mot dette i bistandsmiljøer. Hvis denne saken reaktualiserer den debatten, er det ikke urimelig.

Les også:

Slik svikter asylkontrollen

Et dårlig utfall

Når Abassi-familien kommer tilbake til Trondhjem, vil mange feire det som en seier for humanisme og medmenneskelighet. Det er mulig å forstå sentimentet, og i en viss forstand å glede seg på vegne av en familie som i hvert fall for en stund får holde liv i Norges-drømmen.

Men i realiteten er dette et dårlig utfall. Familien har fortsatt avslag på opphold. Det kan komme nye uttransporteringer, som i så fall vil være godt begrunnet – mens familiens liv holdes ytterligere på vent.

Og om familien, for eksempel som et resultat av denne hendelsen, skulle få permanent opphold, illustrerer det i så fall bare hvor krevende det er med dagens asylsystem å målrette norsk innsats mot mennesker som faktisk har beskyttelsesbehov, og hvor mye det er å tjene på ikke å fortelle sannheten til utlendingsmyndighetene.

Det bør ingen glede seg over.

Les også:

Vi trenger et nytt asylsystem

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden