Kommentar

Uviljen til makt

Motstanden i Venstre og KrF mot regjeringsdeltagelse handler om at partiene forsøker å toe sine hender. Det er en dårlig strategi, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Stortinget/Flickr, CC BY-ND 2.0

Lokallagsledere i Venstre melder seg ut fordi partiet søker makt. Hvordan har denne bisarre uviljen mot makt funnet veien inn i Venstre og KrF?

Sett utenfra er det absurd:

Politikk er å ville, som Olof Palme sa. Men mange i Venstre vil ikke. Der er de rett nok et mindretall: Partiet innleder derfor forhandlinger med sikte på regjeringsdeltagelse. I Kristelig Folkeparti er det derimot et flertall som ikke vil. Man kunne søkt makt, både til venstre og til høyre – men gjør det ikke.

Tre akseptable grunner: Moral

La meg likevel først ta de potensielt gode innvendingene, fra mellompartienes ståsted, mot samarbeid med FrP. De finnes nemlig, selv om motstanderne i Venstre og KrF stort sett bruker andre og dårligere argumenter.

Venstre og KrF kunne tatt en tur bort til Jonas Gahr Støre og skaffet landet en annen regjering. De kunne gjort det i morgen, hver for seg.

Den ene grunnen er rent politisk eller endog moralsk: Hvis man mener at Fremskrittspartiet er et så grusomt parti at en hver legitimering av partiet, eller enhver handling som gir dem makt og taburetter, er ødeleggende for samfunnet, da er det naturlig ikke å ville samarbeide. Jeg mener det er en uklok forståelse av FrPs rolle i norsk politikk, men det er en posisjon som gir mening på egne premisser.

Men det er et ørlite «men» her. Argumentet synes ikke like overbevisende hvis man samtidig er de facto støtteparti i Stortinget. Hvis man mener at det er avgjørende for Norge å fjerne Sylvi Listhaug som innvandringsminister, Per Sandberg som fiskeriminister eller Per-Willy Amundsen som justisminister, da kunne Venstre og KrF tatt en tur bort til Jonas Gahr Støre og skaffet landet en annen regjering. De kunne gjort det i morgen, hver for seg. I fellesskap kunne de også gjort det hver eneste dag gjennom hele forrige stortingsperiode.

Når de ikke gjør det, er det et praktisk bevis på at de politiske forskjellene faktisk er håndterbare.

Innflytelse

For det andre er det mulig å mene at man oppnår mer utenfor regjering enn i regjering. Selv om det i utgangspunktet har formodningen mot seg, er det to mekanismer som kan virke i den retningen: Den første handler om den parlamentariske situasjonen: Et vippeparti i Stortinget kan få stort gjennomslag hvis mistillit mot regjeringen i siste instans er et troverdig ris bak speilet. Dessuten står man utenfor regjering friere til å stemme for sine primærstandpunkter – slik både Venstre og KrF gjorde i spørsmålet om utsendelse av de såkalte oktoberbarna.

Så lenge regjeringen ikke felles, vil partiene fortsatt oppfattes som – og i realiteten være – støttepartier for regjeringen.

Men stort sett er dette lite treffende for Venstres og KrFs situasjon. Det er ikke først og fremst fordi den parlamentariske situasjonen er slik at regjeringen i flere av Venstres og KrFs hjertesaker kan danne alternative flertall med Arbeiderpartiet eller Senterpartiet. Snarere er det norske politiske systemet slik at så mye av både saksforberedelser og gjennomføring ligger i regjeringen, at det er vanskelig å kompensere for tapet av innflytelse her med hestehandler i Stortinget. Stortinget kontrollerer kanskje gasspedalen og håndbrekket – i form av pengesekken – men det er regjeringen som har hånden på rattet, i tillegg til en fot på clutchen og ansvaret for å utarbeide kart for reisen.

SVs skjebne

For det tredje kan det være slik at innflytelse i regjering går på bekostning av oppslutning ved neste valg, og dermed innflytelse senere. Ikke minst kan det skje for partier som er avhengig av høy troverdig på enkeltsaker, hvor velgerne krever klare standpunkter, mens regjeringssamarbeid krever kompromisser. Det er årsaken til at alle potensielle regjeringspartier snakker om å «unngå SVs skjebne», partiet som hadde 23 mandater da de gikk inn i det rødgrønne samarbeidet, og 7 mandater da de gikk ut av det.

Utstudert likegyldighet eller ansvarsfraskrivelse, kaller Per-Egil Hegge det, og det kunne vært brukt om Venstre og KrF i denne saken også.

Forrige stortingsperiode viste imidlertid at det i hvert fall ikke er noen vinneroppskrift for Venstre og KrF å være utenfor regjering, men likevel støttepartier på Stortinget. Selv om det ikke ligger noen samarbeidsavtale til grunn for denne stortingsperioden, vil partiene, så lenge regjeringen ikke felles, fortsatt oppfattes som – og i realiteten være – støttepartier for regjeringen. Begge partiene har slitt med sperregrensen gjennom hele stortingsperioden, de har dyrket sine nederlag og de har hatt problemer med å forklare velgerne tankene bak strategien som er valgt. Dessuten har begge partiene gjentatte ganger opplevet at prøveballonger om samarbeid mot venstre straffes av velgerne i målingene.

Utstudert likegyldighet og ansvarsfraskrivelse

For all del: Det finnes folk i både Venstre og KrF som vil bruke varianter av argumentene over. Men den langt vanligste grunnen til at man ikke vil inn i regjering, handler aldeles ikke om maktanalyse – men i stedet at det strider mot menneskesyn eller verdier.

Det er for eksempel begrunnelsen Arve Paulsen, som har vært leder for Hammerfest Venstre, brukte da han meldte seg ut av partiet denne uken: «Å sitte i en regjering med Frp strider så mye med mine grunnverdier at jeg ikke har lyst til å være med videre», sa han til NRK.

Dette argumentet er vanskelig å forstå når partiene ikke desto mindre fortsetter å holde regjeringen ved makten. Ikke minst KrF bør være klar over at det å toe sine hender historisk ikke har vært regnet som noen spesielt formildende omstendighet. Utstudert likegyldighet eller ansvarsfraskrivelse, kaller Per-Egil Hegge det, og det kunne vært brukt om Venstre og KrF i denne saken også.

Regjeringsspørsmålet gjøres altså til gjenstand for en form for «virtue signalling», hvor man får anledning til å si i fra at man misliker FrP, samtidig som man emfatisk ignorerer at man umiddelbart kunne innsatt en annen regjering hvis man faktisk mente at det var et så stort problem med FrP i regjering.

Kostnaden ved denne moralsk betydningsløse markeringen er selvsagt at man frarøver seg selv makt. Hvis Venstre og KrF mener Sylvi Listhaugs retorikk er et problem (og det er den i blant), kunne de gått inn i regjering og krevet innvandrings- og integreringsministeren. Hvis de mener Terje Søviknes ikke følger opp Goliat på en god måte, kunne de gått inn i regjering og krevet olje- og energiministeren. Det er slik man utøver makt. Det er dette som er hensikten med politikk.

Og vil man målene, må man også ville midlene. Det viktigste av dem heter «regjeringsdeltagelse».

Og som sagt: Hvis man virkelig mente at dette stred mot verdier og menneskesyn og alt som hører med, kunne man latt Jonas Gahr Støre danne regjering. Det er jo ikke slik at landet ville kollapset om det skjedde, heller.

Venstre vil – rett nok litt sent

Hvordan kom vi dit at hele politiske organisasjoner, opprettet med det eksplisitte formål å søke makt og utøve politikk, frivillig sier makten fra seg for å unngå å skitne til fingrene – til og med uten ordentlig å lykkes med det siste?

Jeg tror det på en eller annen måte må sees i lys av den eksepsjonelle politiske situasjonen som har rådet i Norge de siste 25 årene, hvor oljepengene har gjort prioriteringer unødvendig, og derigjennom også bidratt til å minske forskjellene mellom partiene. Når det ikke er nok faktiske policy-avgjørelser som står på spill, fremstår «virtue signalling» som viktigere.

KrF er et av partiene som oftest blir kritisert for å vekte intensjoner høyere enn konsekvenser. Det har vært et tilbakevendende tema ved spørsmål som ettprosentsmålet for bistand, og, nå sist, lærernorm i skolen. At de vil seg selv så vondt at de utøver den samme politikken overfor seg selv, er slik sett kanskje bare som fortjent.

Den gode nyheten er at flertallet i Venstre omsider later til å ha forstått at politikk handler om å ville. Det vil si: Det er i hvert fall en god nyhet for Venstre. For regjeringen hjelper det jo ikke så voldsomt, siden det ikke er nok til flertall. Slik sett er det litt trist at Venstre ikke skjønte dette i forrige stortingsperiode, da det var nok til flertall, hvis de nå i alle fall er beredt til å ta andre valg enn KrF.

Så får vi se om KrF lar seg inspirere av hva Venstre kan oppnå. Eller om partiets meningsmålinger faller så lavt at selv KrF må tenke mindre på intensjoner, og mer på konsekvenser. For politikk er å ville, som Palme sa. Og vil man målene, må man også ville midlene.

Det viktigste av dem heter «regjeringsdeltagelse».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden