Politikk

Uviten

Øyvind Østerud skriver at høyreradikale partier systematisk undervurderes i meningsmålingene. Det er riktig bare i en tidlig fase.

Øyvind Østerud skriver at høyreradikale partier systematisk undervurderes i meningsmålingene. Det er riktig bare i en tidlig fase.

Aftenposten har en egen spalte kalt Uviten, der fire forskere skriver om blant annet mangelfull forskning og flau formidling. I dag skriver professor i statsvitenskap Øyvind Østerud, og budskapet er at meningsmålingene systematisk undervurderer oppslutningen om høyreradikale partier – ”de høyreradikale er sterkere enn vi tror”, som det heter i overskriften. Grunnen er at mange lyver i sensitive spørsmål, og at tilhørighet til et slikt parti er sensitivt og utløser fordømmelse.

Østerud trekker frem Sverige, Frankrike og Hellas som eksempler. Han legger riktignok til en viktig kvalifisering, nemlig at ”valggjennombruddet bryter så ned en barriere som gjør det enklere for folk å svare oppriktig senere”. På bakgrunn av gjennomgangen av nyere valg i Europa nedenfor, mener jeg at Østerud underspiller dette poenget i sin artikkel – at effekten gjelder bare når de høyreradikale partiene er små og uglesett.

Isteden føyer han til at selv om målingene nå viser omkring 25 prosent oppslutning om Sverigedemokraterna, kan det være for lite, fordi den sosiale belastningen fortsatt er stor.

La oss se på fjorårets valg i noen sentrale land, og starte med Østeruds eksempler.

Frankrike gjennomførte to valg i fjor – på departements– og region-nivå. I begge tilfeller overvurderte meningsmålingene oppslutningen til National Front, med omkring et prosentpoeng i de siste, og 3-4 prosentpoeng i de første. Siden NF er veletablert og stort, falsifiserer ikke dette Østeruds påstand, men det er likevel litt merkelig at partiet skal være såpass sterkt overvurdert.

Går vi til parlaments– og presidentvalget i 2012 finner vi at partiet ble litt overvurdert i det første, og Le Pen (datter) litt undervurdert i det andre. I presidentvalget i 2007 ble Le Pen (far) betydelig overvurdert, men han var like undervurdert i 2002, da han knep andreplassen i første runde. Parlamentsvalget i 2007, som var svært dårlig for partiet, gikk også dårligere enn målingene spådde.

Hellas har gjennomført to parlamentsvalg i 2015. I både det første i januar og i det andre i september traff målingene veldig godt når det gjelder oppslutningen om nyfascistene i Gyllent Daggry. Valgene i 2012 var første gang partiet kom inn i nasjonalforsamlingen. Både ved det første valget i mai og det andre i juni ble resultatet bedre enn målingene hadde spådd – 7,0/6,9 prosent mot omkring 4,5-5 prosentpoeng på de siste målingene. Det første gjennombruddet i mai var ikke nok til at folk frem til valget en drøy måned senere begynte å svare ærlig, men mellom 2012 og 2015 ble nyfascistenes velgere åpne om det, selv om partiet har forblitt lite.

Sveriges riksdagsvalg i 2014 er Østeruds stjerneeksempel, og det holder godt. Dette var Sverigedemokraternas gjennombrudd, og de ble betydelig undervurdert i målingene, med omkring 3 prosentpoeng (målingene sprikte betydelig). Det samme skjedde, men i mindre omfang, ved valget i 2010, da partiet fikk 5,7 prosent, etter å ha ligget en del lavere på de fleste, men ikke alle målingene. Det er mulig at det spesielle debattklimaet i Sverige gjorde at mange SD-sympatisører tidligere ikke var ærlige om sitt partivalg, noe jeg har skrevet om før.

I likhet med Østerud hopper jeg over diskusjonen om hvem som passer i gruppen høyreradikal, men la oss se på noen andre partier som gjerne plasseres der.

Dansk Folkeparti er veletablert. Likevel så vi at partiet gjorde det bedre i Folketingsvalget i 2015 enn målingene hadde spådd – omkring 4 prosentpoeng. Det var ingen slik effekt ved valget i 2011 eller 2007. Dette illustrerer et problem med å automatisk tolke avvik mellom siste målinger og resultat som uttrykk for at målingene var feil. En annen mulighet er at det faktisk skjedde et skifte i opinionen helt på slutten. (Et godt eksempel er kommunestortingsvalget i Norge i 1995, der det for meg er ganske klart at det skjedde et slikt skifte til fordel for FrP).

I Finland slo Sannfinnene igjennom ved riksdagsvalget i 2011, der partiet oppnådde 19,1 prosent, opp fra 4,1. Målingene undervurderte partiet med 3-4 prosentpoeng, så erfaringene er omtrent de samme som ved Sverigedemokraternas gjennombruddsvalg i 2014. Ved valget i 2015 fikk de 17,7 prosentpoeng, omkring et prosentpoeng mer enn det de siste målingene viste.

I Storbritannia har UKIP (som i likhet med norske FrP, men til forskjell fra de andre partiene her, kombinerer nasjonalisme med relativt liberal økonomisk politikk) for lengst slått gjennom i Europavalg, slik at stigmatiseringen skulle være borte, men sliter i parlamentsvalg, på grunn av valgordningen med enmannskretser. Ved fjorårets parlamentsvalg ble resultatet litt i underkant av de siste målingene.

I Nederland kom Gert Wilders PVV først inn i nasjonalforsamlingen i 2006, men slo virkelig igjennom i 2010, med 15,4 prosent av stemmene. I begge disse valgene ble oppslutningen en del høyere enn spådd. I 2012, siste parlamentsvalg i Nederland, skjedde det motsatte. Partiet falt tilbake til 10,1, prosent, mens målingene hadde vist 11-13 prosent. (PVV har for øvrig gått kraftig frem på målingene siden. Vi får se hva resultatet blir i 2017).

Østerrike har lang erfaring med høyreradikale partier, og har i en periode hatt to, FPØ og BZØ. Det siste er nå sterkt svekket, etter at partistifter Haider (tidligere FPØ) døde. FPØ gikk frem ved parlamentsvalget i 2013, til 20,5 prosent. Dette var i samsvar med meningsmålingene (som også traff godt for BZØ). Også i 2008 traff målingene godt for FPØ, mens BZØ gjorde det et par prosentpoeng bedre. I 2006 fikk begge omkring 1 prosentpoeng mer enn målingene, henholdsvis 11 og 4,1 prosent.

I Belgia har det flamske høyreradikale nasjonalistpartiet Vlaams Belang gått tilbake i de senere år, etter gode valg i 2003 og 2007, og er nå nesten utradert, et fenomen som har fått liten oppmerksomhet internasjonalt. Wikipedia lister bare en måling i nærheten av valget i 2014, noen flere i 2010, men resultatet avviker ikke vesentlig fra målingene (som her er oppgitt bare for den flamsk-talende delen, mens resultatet gjelder for hele landet, så de er litt vanskelige å sammenligne.)

I Tyskland mislyktes det nye partiet Alternativ for Tyskland med å komme inn i Forbundsdagen i 2013, og resultatet ble bare marginalt bedre enn de siste meningsmålingene. Men med asyltilstrømningen viser meningsmålingene nå betydelig fremgang, selv etter splittelse og intern uro.

I Ungarn gjorde Jobbik det i parlamentsvalget i 2014 omtrent som målingene hadde spådd. I deres gjennombruddsvalg i 2010, da de fikk 16,7 prosent av stemmene, var dette i samsvar med den siste målingen, noe høyere enn målingene tatt opp noe før.

La meg runde av med Sveits, der det Sveitsiske Folkepartiet i fjor gjorde sitt beste valg noen gang og fikk hele 29,4 prosent, godt i samsvar med de siste målingene (og her).  I 2011 ble partiet overvurdert i målingene med et par prosentpoeng.

Østerud nevner også den såkalte Bradley-effekten (at hvite velgere i meningsmålinger ikke vil være ved at de ikke vil stemme på en svart kandidat). Det er lite som tyder på at denne har spilt noen vesentlig rolle i amerikanske valg de siste par tiårene. (Jeg skrev om dette to ganger i 2008, før presidentvalget, som heller ikke underbygget teorien. Se også Nate Silver fra den gang.)

Østeruds konklusjon må modifiseres. Vi finner ingen systematisk undervurdering av høyreradikale partier etter at disse har hatt et visst gjennombrudd, men vi har flere eksempler på dette i en tidlig fase, før partiet etableres som betydelig kraft. (Men heller ikke dette er entydig – Sverige, Finland, Nederland og Hellas passer inn i dette bildet, Ungarn og Tyskland i mindre grad). Så snart dette er skjedd, og det har det nå i de fleste land, treffer målingene like godt eller dårlig for disse partiene som for andre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden